Tenkte jeg kunne skrive litt om crohns, og hvordan jeg opplever å ha sykdommen. I og med at jeg henviser så mye til den rundt om i bloggen min, så er det jo greit at man kan lære lett hva sykdommen går ut på. Kort forklart er crohns en kronisk betennelsessykdom som kan ramme hele fordøyelsessystemet, fra munnhulen til endetarmen. For meg sitter betennelsen i 25 cm av tykktarmen (tverrliggeren) og jeg har noen felt i tynntarmen, men de vet jeg ikke helt hvor ligger hen, bare vet de er der.
Crohns er en autoimmun sykdom, og i familie med Ulcerøs collit og Cøliaki. Sammen går de inn under noe som kalles inflamatory bowel disease. Mange kjenner til cøliaki, og man kan på en måte si at hovedforskjellen mellom det og crohns er at man med cøliaki har funnet triggeren til problemene, noe man ikke har med crohns. Ingen vet med sikkerhet hvorfor enkelte får crohns, men at arv har en finger med i spillet, det er de sikre på. I min familie har vi alle tre representert, mormor har UC, tanta mi har cøliaki og jeg har crohns. Ulempen med crohns er at den er kjent for å spre seg. Så om man fjerner et område som er betent, så vil den i de fleste tilfeller dukke opp igjen på et nytt sted.
Jeg vil tørre å påstå at jeg er en av de heldige når det kommer til crohns. For jeg klarer å holde sykdommen i sjakk ved diett og naturmedisiner. Jeg har tidligere gått på kortison og cellegift som er de vanligste behandlingsmetodene for crohns. Jeg har endel magesmerter enda. Enkelte dager så ille at jeg ikke orker å bevege meg stort og bare er sofaliggende. De kommer delvis fra at jeg har noen innsnevringer i tarmene pga arrvev fra der betennelsen har vært og endel fordi jeg i tillegg sliter med refluks, magekatarr, syreskader på tolvfingertarmen, spiserørsbetennelse og irritabel tarm. Ikke sjeldne komplikasjoner når man har crohns.
Livet mitt med crohns startet 6. april 2004. Jeg har slitt av og på med magen siden jeg var 14 år gammel, men aldri tenkt over at det kunne være noe mer alvorlig enn bare en sensitiv mage. 6. april 2004 var i påskeuka, jeg og han jeg da var sammen med var ute på biltur og plutselig fikk jeg noen enorme smerter i magen som gjorde at jeg bare måtte svinge bilen inn til siden av veien. Jeg vred meg i kramper og han måtte bare kjøre hjem igjen. To uker etter påsken var over fikk jeg kommet meg inn til røntgen av tykktarmen. Da hadde jeg hatt disse smertene konstant (verst om natta og kvelden) i to uker. Der konstanterte de at det var betennelse og at det var noe jeg måtte lære meg å leve med. Jeg gikk så klart rett i bakken i og med at jeg trodde jeg skulle ha sånne smerter resten av livet.
Jeg ble satt på kortison som egentlig ikke hjalp stort. Jeg var fremdeles på do 18-30 ganger om dagen, hadde enorme smerter og alt jeg spiste kom rett ut igjen. Jeg husker faktisk ikke stort fra de ukene jeg lå syk. Jeg lå/satt i senga og hadde på tvn døgnet rundt og sov mellom slagene. Tre uker etter røntgen timen kom jeg meg inn til en coloskopi, og der konstanterte de at jeg hadde Morbus crohns. Legen der skrev ut to typer cellegift til meg som jeg skulle begynne på. Etter første dose ble jeg så dårlig at jeg besvimte på do, hadde utslett over hele kroppen som klødde og hele kroppen verket. Så jeg ble tatt av de medisinene like fort som jeg ble satt på de. Legen ville da prøve ut noe som het Methotrexate som den gangen var i prøvefasen på crohns, og en uke etterpå var jeg oppe og gikk igjen. 18 kilo lettere enn jeg var 6 uker tidligere, og med null kraft i kroppen. Men jeg levde.
Crohnsen min har siden vært rolig. Jeg har hatt noen små oppbluss, men de har jeg tatt kverken på med litt kortison. Jeg har enda ikke klart å akseptere at jeg har sykdommen og alt det den hindrer meg i å gjøre. Ikke den i seg selv, men alle sideeffektene av den. Og jeg tror helt ærlig jeg aldri klarer å akseptere det helt heller. Min største drøm er at de skal finne en kur for ibd og at alle som lider av disse sykdommene skal få et friskt og godt liv igjen.
