Jeg har prøvd noe nytt...

I den tilsynelatende evige kampen min mot emetofobien, så har jeg kommet en god del steg videre i det siste. Faktisk føler jeg at jeg har kommet så langt at jeg nesten er kvitt den. Altså, jeg kommer aldri til å like å kaste opp, og jeg vet ikke om noe annet enn å kjempe mot det, men sånn ellers, så er jeg et godt stykke på vei. Og det har gått fort!

Det hele begynte for et par uker siden, hvor jeg satt og skrev med Heidi på nettet angående noe som opptok meg veldig negativt på den tida. Hun er utrolig flink til å sette tanker i system og se sammenhenger. Så hun kommenterte at hun hadde sett en sammenheng mellom oppbluss av fobien og tøffe perioder i livet mitt. Når det er ting eller mennesker som plager meg. Jeg begynte å se tilbake på det, og fant ut at jo, hun hadde rett i det. Samtidig som dette skjedde, og jeg snakket med henne om hva i all verden jeg skulle gjøre for å bli kvitt dette, dukket det opp en debatt i ei gruppe jeg er i om Tankefeltterapi (heretter kalt TFT). Jeg fikk det for meg at dette måtte jeg teste ut.

Jeg har jo testet litt på det tidligere og, men da på egenhånd og ikke helt fått det til. Takket være gode venner, mennesker med god innsikt og litt pågangsvilje fra meg selv, så kom jeg endelig i gang for fullt i forrige uke. Jeg ble hjulpet i gang av Jan-Erik Hanssen, og sammen med han fant jeg ut årsaken til fobien, hva jeg faktisk er redd for, sammenhengen med andre ting osv. Og da begynner vi å snakke om å være på rett kurs. Jeg trodde jo lenge at det var dødsangsten som stod bak, at jeg var redd for å dø om jeg kaster opp. Men de siste månedene, når Lars har spurt meg hvorfor jeg er redd, så har jeg ikke hatt noe godt svar til han. Akkurat som om jeg bare er redd av prinsipp. Og det har vært fortvilende.

Men nå har jeg funnet årsaken. Jeg er et kontrollmenneske. Jeg liker å kontrollere alt rundt meg, ikke uten grunn jeg planlegger ting i lang tid, skriver lister over alt mulig rart osv. Når man kaster opp, så mister man kontrollen over kroppen i noen sekunder/minutter. Og det er der problemet ligger. Jeg takler rett og slett ikke å miste kontrollen på den måten der. Jeg får helt panikk bare ved tanken på å skulle miste kontroll over min egen kropp. Kontrollbehovet har nok økt drastisk etter jeg ble syk og fikk intoleranser, for nå MÅ jeg jo faktisk kontrollere alt, ellers blir jeg jo dårlig. Samtidig har jeg brukt oppkastfobien som et slags trygt anker når verden rundt meg har rast sammen. I de årene jeg hadde det vondt sammen med eksen, i tiden etterpå da jeg prøvde å bearbeide alt som hadde skjedd, da jeg ble ordentlig syk i hele 2008 osv, så har jeg klamret meg fast til oppkastfobien, for den er trygg. Det er den ene tingen jeg har kunnet kontrollere. I hvert fall til en viss grad. Jeg kan kontrollere det gjennom å være nazi på hva jeg putter i meg, gjennom å stå for all matlaging selv, gjennom å ta kvalmedempende osv.

Jeg merket bedring allerede etter en liten halvtime med TFT. Ikke bare på oppkastfobien, men på hele psyken min. Jeg følte meg sterkere enn på lenge, mer i balanse enn på lenge. Og det var en fantastisk følelse. Jeg tror ikke jeg skjønte hvor mye det faktisk hjalp, før jeg var på Ikea på lørdagen uten å være redd. På kvelden, da jeg ble dårlig, fikk jeg et lite tilbakefall, gammel vane vond å vende osv. Men det slapp fort taket, og var ikke så intenst som det har vært tidligere. Nå er det en uke siden jeg begynte med dette. Jeg jobber flittig med det, for jeg SKAL bli bra av det tullet her. Og jeg føler litt at det eneste som står igjen nå, er å få psyken min til å forstå at jeg ikke har noe å være redd for lenger.

Jeg mener, jeg har kastet opp i fire omganger i mitt liv. De to siste var det bare en gang og ferdig med det. det betyr ikke at jeg ikke har vært kvalm eller at jeg har følt trangen til det, men jeg har klart å stå i mot, jeg har nektet og jeg har seiret. Så hvem er egentlig sterkest? Jeg eller kroppen? Jeg eller fobien? Jeg selvsagt. Jeg er sterk og en fighter, og jeg nekter å la kroppen min bestemme over meg. Derfor nekter jeg også å la denne fobien vinne. Jeg er sjefen i mitt liv, og jeg skal ta igjen kontrollen, jeg er på god vei. Må som sagt bare få topplokket til å skjønne det hele. For jeg har levd i 30 år med fobien, hele måten jeg tenker på når det gjelder oppkast er preget av den. Men jeg når dit, og jeg når dit snart. Det jobbes inne i meg hele tiden nå, jeg er sjefen, jeg har kontrollen, jeg er frisk!

Det høres kanskje for godt ut til å være sant. Men TFT er kjent for å virke effektivt mot fobier. Og for meg, hvor fobien henger sammen med andre ting, så vil det å jobbe med andre ting, også minske fobien. Jeg er veldig spent på å se meg selv om to-tre uker fram i tid. Jeg har gitt meg selv en frist på to uker til. Da skal jeg ha full kontroll over fobien. Og jeg er helt overbevist om at jeg klarer det. For når jeg først har bestemt meg for noe, da skjer det!
Det ble langt det her, men jeg synes det var viktig å fortelle hva jeg gjør og hvordan det oppfattes og føles for meg. Så jeg håper du har hatt tålmodighet til å lese hele innlegget mitt, og jeg håper at min erfaring kanskje kan hjelpe andre som står i samme situasjon som meg.