Gripende historie.

Sjelden har jeg lest en bok som rører meg sånn som Idas dans gjorde. Jeg tror faktisk aldri jeg har lest en bok som har rørt meg på den måten før. Jeg har alltid likt bøker fra virkeligheten, men aldri før har jeg opplevd at tårene har rent og rent mens jeg leste, uten at jeg kunne stoppe dem. Jeg har lenge sett mange skryte av boka, men har avfeid den med at "det er ikke min type bok". Men så fant jeg den på tilbud for litt siden, og bestilte den, og jeg angrer ikke.

Jeg fant den fram i forrige uke. Leste rundt 50 sider og tenkte at nei, dette er ikke bok for meg. Med min dødsangst, så egner jeg meg ikke til å lese denne boka. Men den satt fast i hodet mitt, og i dag tok jeg den fram igjen. Etter ti sider satt jeg hekta fast. Den ble lagt ned en halvtime mens jeg pratet med mamma og en halvtime mens jeg lagde middag. Ja og mens jeg spiste middag da. Men ellers satt jeg med nesa ned i boka i hele dag. Og jeg fullførte den.

Aldri før har jeg lest en så vakker, sterk og tragisk historie. Jeg vil si at den er både den beste og den verste boka jeg noen gang har lest. Den beste fordi den fenget meg. Den er skrevet på en måte som gjør at jeg følte jeg nesten var der. Den er så vakker, så full av kjærlighet, kampvilje, mot og styrke. Den verste fordi historien er så tragisk, fordi den endte så vondt. Jeg har aldri grått av en bok før. Men her klarte jeg ikke holde tårene tilbake. Jeg hadde frysninger på frysninger gjennom hele boka, og på slutten satt jeg rett og slett og stortuta i sofaen her. Lars trodde nok jeg hadde mistet all sunn fornuft, men det var så sterkt og helt umulig å holde tårene tilbake. Så den boka her anbefaler jeg til alle. Ikke ofte jeg går ut med bokanbefalinger på bloggen her, men denne MÅ man rett og slett bare lese.