mandag 21. november 2016

Vel overstått!

I helga var det klart for dåpen til Amandus Elias. Og oppkjøringen til den kunne rett og slett ikke vært verre tror jeg. Torsdagen før, fikk nemlig Oliver omgangsyke og var syk fram til helga kom. Noe som jo selvfølgelig trigget angsten hos meg. Spesielt med tanke på at vi nå har en liten baby som ikke bør bli smitta, og hvordan magen min blir og hvor lenge det varer hos meg når jeg først får det. Når jeg skjønte at faren var over, så kollapset selvfølgelig magen min fullstendig av stresset som hadde vært. Noe som stressa meg opp enda mer, da vi hadde møte med presten dagen etter, og jeg hadde en frisørtime på toppen oppå der. Men på et vis, så fikk jeg halt i land alt jeg skulle, og lørdagen gikk med til å bake, pynte og ordne maten. Nok en gang kollapset jeg litt på sofaen på kvelden, og nok en gang så satte magen i gang igjen. Så fra 2 til 8 natt til søndag, så lå jeg med en mage som brølte, buldra og herja, mens jeg løp på do med jevne mellomrom.

Men jeg kom meg til kirken, vi fikk gjennomført både dåpen og selskapet og jeg er veldig fornøyd! Jeg var så sliten i går kveld da jeg kom hjem, at jeg sovna på sofaen og ble der hele kvelden. Kjenner det sitter veldig i kroppen enda det her. Men god søvn i natt har hjulpet litt heldigvis. Selve dåpen var kjempefin. Hormonfyllt som jeg er, så rant tårene flere ganger underveis. Som vi gjorde sist, så involverte vi de rundt oss denne gangen og. Sandra (svigersøs) fikk bære han til dåpen, og de to eldste tremeningene hans fikk ta av lua og tørke hodet hans etter de var ferdige. Synes det var en veldig koselig opplevelse.

Selskapet fikk jeg egentlig ikke med meg så mye av. For der gjestene satt rundt og skravlet, så jobbet jeg på kjøkkenet med både maten og kakene. Jeg fikk med meg litt under maten da, og bildene. Men ellers var jeg på beina nesten hele tida. Men det er vel sånn det er når man er mamma og skal arrangere dåp. Så da det var klart for oppryddningen, så beordret Lars meg hjem for å sove, for da hang jeg nesten ikke sammen lenger. Og de fantastiske menneskene rundt oss, tok over for meg, og hjalp til med oppryddingen så alt ble klart på kort tid. Er evig takknemlig! Dåpsbarnet og storebroren oppførte seg eksemplariske og gavebordet var fullt av nydelige og flotte gaver.


mandag 31. oktober 2016

Halloween.

I år har Oliver gått rundt om pratet om Halloween en stund, så vi fant ut at han skulle få lov til å gå i år i kostyme. Så jeg kjøpte en liten bøtte til han, og minionskostymet som var for stort i fjor, gikk på han i år. Han var helt i hundre her der han løp rundt i kostymet sitt. Så klar for å ha med pappa ut på halloween. Han sa ikke knask eller knep da folk lukket opp for han da, han sa bare halloween. Men godteri fikk han. Fikk hjem en kliss våt og veldig fornøyd gutt her med ei bøtte med en del godteri i bunnen på. Og ei i gata her hadde gitt han 40 kroner til is! Det er mye det! Tenk så snill! Så han skal få være med i butikken en dag, også skal han få plukke ut den isen han vil ha. Alt måtte jo prøvesmakes da han kom hjem her, men etter noen prøvesmakinger, så sa vi stopp og at resten må vente. Han kan ikke spise seg kvalm heller synes jeg. Men moro å se hvor mye glede han hadde av det her, og enda bedre blir det til neste år. Og mens Lars var ute med Oliver, holdt jeg vakt her hjemme for de som måtte komme på døra for å få godteri.

mandag 24. oktober 2016

Bryllupsdag nummer 7.

For sånn cirka ni år siden, så møtte jeg en rar skrue på Nettby som bodde i Stavanger. Det tok ikke lange tida før meldingene gikk fram og tilbake så fort vi hadde en tid ledig. Telefonregningene vokste, for dette var før trådløs familie og smartabbonnementenes tid. I november samme år, satte jeg meg i bilen og kjørte over for å møte han. Og derfra har det gått slag i slag. Sånn egentlig burde jeg vært vettskremt over hele den karusellen jeg følte vi satt på den gangen. Det gikk ikke mer enn tre uker før vi sa at vi elsket hverandre, og det var aldri snakk om hvis vi en dag skulle gifte oss, men når.

6 måneder senere flytta vi sammen, i oktober samme år, forlovet vi oss, og oktober 2009, litt under 2 år etter vi møttes, så gifta vi oss. Jeg husker enda eksen min den gangen før jeg reiste over til Stavanger for første gang, sa at vi kom til å være gift innen to år. Og han fikk rett, for 16 dager før 2 års dagen vår, så giftet vi oss i Strømsgodset kirke en kjølig oktoberdag.

7 år har vi vært gift nå, og med to små barn som resultat. Han kan irritere meg grenseløst til tider, drive meg til vannvidd med distreheten sin. Men du verden så høyt som jeg elsker den mannen allikevel. Og når jeg minst venter det, så overrasker han meg stort med å virkelig se meg og gi meg det jeg trenger for å komme meg opp igjen fra grøfta.

I år ble jeg møtt av setningen "Smykker har du fått så mye av før, så jeg ville kjøpe noe med mer mening", og jeg skjønte helt ærlig ingenting av hva han mente. Før jeg åpnet gaven og fant en nydelig Willow tree figur med mor og to barn. Denne gangen traff han virkelig blinkskudd. Ikke bare var den helt nydelig, men meningen bak den, betyr enda mer. Han kommenterte også at han hadde fått med seg at jeg likte de statuene der. Også jeg som trodde han aldri fikk med seg noe av hva som står i hyllene her til pynt ellers. Tenk å klare å overraske meg så bra etter 9 år sammen. Jeg skulle gjerne sagt at jeg håper på 9x10 år til, men da tror jeg vi ligger i grava for lenge siden begge to. Men jeg satser fullt og tenker livet ut med denne rare, vimsete, distre mannen min. Som tross alt er ganske så ok når alt kommer til alt ;)

lørdag 22. oktober 2016

Mobbing.

Noen ganger opp gjennom de siste årene, så har jeg lest forskjellige artikler om Victoria Gøtting og hennes kamp mot mobbing. Og de artiklene gjør inntrykk på meg, da jeg kjenner meg mye igjen i ting hun må oppleve. Og hvor enn kynisk det høres ut, så priser jeg meg lykkelig over at jeg ble mobbet i tiden før internet ble allemannseie. For det gjorde at hjemmet mitt i hvert fall ble et slags fristed hvor jeg fikk være i fred.

Det jeg derimot reagerer på her, er kommentarfeltene under disse artiklene. Her sitter det altså voksne mennesker (i hvert fall i alder), og mer eller mindre hetser ei ung jente som bare er i startgropa av voksenlivet. Hvordan skal vi klare å lære barna våre at mobbing ikke er greit, når vi selv sitter på nett og mobber? At mobbing også foregår blant voksne, er ikke noen stor nyhet. Det er rundt 5% av landets arbeidstakere som til enhver tid opplever å bli mobbet på arbeidsplassen. Skremmende tall egentlig når man tenker på hvor mange det egentlig er snakk om. Andelen mobbere ute i det store cyberspace derimot, virker å være betraktelig mye høyere.

Det er som om man mister alt som heter folkeskikk i det man logger seg på interneten og begynner å skal kommentere nyhetene som deles av ymse aviser rundt om. Hva foregår egentlig inne i hodet på disse menneskene, når de bestemmer seg for å fortsette hetsen av mennesker som står fram med en vanskelig og vond historie? En ting er når man kommenterer rene fakta som blir lagt fram, men når de går på personen uten grunnlag, så begynner jeg å lure. For noen forbilder disse menneskene er for barna sine...

Den siste artikkelen om Victoria som jeg leste, var for en ukes tid siden, i Dagbladet. Og du verden så mye dritt folk hadde å slenge fra seg i kommentarfeltet der. Det var mange støttende innlegg og, heldigvis, det gir meg litt mer håp for verden og samfunnet vårt. Men så var det disse som mente at det måtte jo være henne det var noe galt med, siden hun opplever mobbing uansett hvor hun bor og etter hun har flyttet. Nå vet ikke jeg om det er de samme menneskene som herjer med henne også etter flytting, eller om hun har opplevd å bli mobbet av nye mennesker rundt seg også, men historien hennes er ganske så grusom.

Og jeg tenker at mennesker som sitter og sier sånt, de vet virkelig ikke hva mobbing gjør med deg. Det spiser deg opp, ødelegger små biter av det for hvert angrep du får. Når man stenges ute fra et felleskap, så lærer man heller ikke hvordan verden og det sosiale livet virker. Som voksen, er det lettere å finne andre som har de samme "feilene" sånn sett som en selv, men ikke i den alderen det er snakk om her. 15-19 år er kanskje den mest sårbare alderen vi er gjennom. Men man blir utrygg og usikker, man tviler på seg selv og andre. Man kan ikke de sosiale normene og spillereglene, men man prøver så godt man kan. Ofte blir man ansett som rar, merkelig, annerledes og vanskelig. Men det er ikke det vi som har blitt mobbet prøver å være, det er bare vår usikkerhet som skinner gjennom.

De menneskene som klarer å se bakenfor den rarheten der, de finner ekte og gode venner. Dessverre, så skiller man seg såpass ut fra samfunnets norm for hva som er normalt, at mange ikke gidder å bruke energien på å virkelig se mennesket bak rarheten. Så mobbing ødelegger, vannvittig mye. Selvbildet, selvtilliten, måten man takler andre mennesker på, hvordan man oppfører seg i sosiale sammenhenger osv. Jeg synes det verste nesten med denne saken, er alle de kommentarene som kommer på hvor stygg denne jenta er. Både på nett til henne, i grupper hun har tilgang til, og også i noen av kommentarfeltene jeg har sett. For når jeg ser henne, så ser jeg overhodet ikke ei stygg jente. Jeg har fra første gang jeg så bilde av henne, tenkt at disse mobberne må være totalt blinde, for hun er rett og slett ei nydelig jente.

Så en oppfordring til alle de som måtte lese innlegget her, start med dere selv. Vær et godt forbilde for barna deres, og gå foran som eksempel. Ikke mobb og hets andre, hverken i virkeligheten eller på nett. Ikke godta at barna dine stenger noen ute fra bursdagsfeiringen sin. Ikke arranger halloweenfester for hele klassen unntatt den ene gutten eller jenta barnet ditt ikke vil ha der. Ikke sitt på nett og sleng dritt om andre i kommentarfeltene eller på statusen din. En dag kommer barna dine inn på nett og vil faktisk kunne lese hvordan du omtaler andre mennesker, og antagligvis lære av dine feil og gjøre det samme selv. Inkluder, støtt og vær vennlig. Den ene kommentaren du slenger fra deg, kan være den som får en ung jente eller gutt over stupet til å ta livet sitt. Og den ene støttende og gode kommentaren du klarer å bidra med, kan være den som gjør at de velger å leve videre. Det er noe å tenke på.

torsdag 20. oktober 2016

Ikke prøv deg...

Jeg har i mange år nå tilbrakt mye tid i ymse forumer, grupper på Facebook osv. Og noe som slår meg, er den totale mangelen på folkeskikk enkelte virker å ha. Noen grupper er helt åpenbare at her er det bare fjas, tull og trolling, mens andre grupper igjen, virker veldig hyggelige, før de etter hvert endrer seg og man finner ut at det er mer bak den hyggelige fasaden. Mangelen på respekt for andres valg, personangrep osv kommer tydelig fram. Og er det en ting som virkelig får fram det stygge i mennesker, så er det barn og barneoppdragelse. Mammapolitiet står veldig sterkt på nett har jeg merket.

Jeg har mange mange ganger fått møte den stygge siden ved disse gruppene. Noe kan jeg absolutt takke meg selv for, og noe er virkelig ikke fortjent. Etter jeg ble mamma, så har jeg fått merke dette i mye større grad enn før. For de valgene jeg og vi tar for barna og vår familie, er ikke alltid i samsvar med hva andre mener vi må gjøre. Og dette er det mange som har problem med å godta og respektere. Ikke det at de tingene vi gjør er så veldig hoderystende, men allikevel så faller vi utenfor den klassiske a4 boksen som så mange setter som et ideal.


For hvis man som ufør ikke klarer å henge med på det økonomiske kjøret med utstyr, leker og aktiviteter, ja da er man en dårlig mor. Selvfølgelig har ungene rett på lekeland, badeland osv MINST en gang hver helg. Og hvis man pga kroppen sin ikke orker å gå i skog og mark til alle døgnets tider, eller ikke klarer å sitte på gulvet å leke, ja da er man i hvert fall en forferdelig mamma som setter helsen sin foran barnets beste! Fytti rakkern! Da trenger man hjelp, helst av barnevernet fordi man svikter barna sine.

Tar man barnet ut av barnehagen innimellom, for å gi det kosedager hjemme, ja da setter man sine egne behov foran barnas. Dette er rett og slett en grusom praksis å bedrive, for en dag skal de tross alt begynne på skolen! Som om det ikke er veldig stor forskjell på en 2-3 åring og en 6-åring.

Ferier... la oss for all del ikke glemme ferier! Ferier MÅ bestå av utenlandsreiser minst en gang i året. Hvis ikke frarøver man ungene så mange spennende opplevelser. Og man MÅ på ferie hvert år. Har du ikke råd, så får du bare ta opp gjeld, for alle har rett til å reise på ferie. Vi kan tross alt ikke ha det sånn at mammas dårlige helse, som igjen fører til dårlig økonomi skal gå utover barnas rettigheter.

Og for all del. Hva du enn måtte gjøre, få ikke barn før du har kjøpt egen bolig, har mange tusen på sparekonto, en solid og fast jobb og har alt på stell. For gjør du det, så er du rett og slett dum og det er ikke til ungenes beste. At de allikevel har et tak over hodet, mat på bordet, leker og klær, det spiller ingen trille. Du kan ikke gi dem en trygg oppvekst.

Og sist mens ikke minst, få aldri barn hvis du er kronisk syk eller ufør. For det blir brukt mot deg på alle fronter. Om du går til aldri så mange behandlinger, aldri så mange leger og gjør så godt du kan, du blir aldri bra nok for mammapolitiet.

Nå har det toppet seg for min del. Når mennesker jeg ikke kjenner, ut fra de kriteriene over, sitter og indirekte sier at det er synd på ungene mine fordi de har meg som mamma, da er det nok for meg. Jeg synes oppriktig synd på fordi... og en lang rekke om alle tingene jeg gjør galt. Når de velger å plukke ut de negative tingene, og hoppe over de positive. Når de leser, feiltolker og nekter å snu når du forklarer, da er det ikke lenger håp. Jeg er langt i fra en perfekt mamma. En perfekt mamma finnes faktisk ikke. Vi er bare mennesker vi som alle andre. Jeg har mine utfordringer i forhold til kroppen og angsten, og det at jeg er ufør. Men jeg jobber, jeg kjemper og jeg utvikler meg hver eneste dag. Både som person og som mamma. Jeg har kommet langt i forhold til angsten de siste årene etter jeg fikk Oliver. Jeg har lært meg å ikke legge meg ned og nekte å gå ut døra så fort jeg kjenner en bevegelse i magen lenger, for den luksusen har jeg ikke da jeg har disse små som trenger meg.

Så ja, jeg feiler kanskje på mange områder i forhold til hva som er innenfor dette idealet av hva man skal være og gi ungene. Men jeg tilbringer mye mer tid sammen med dem, enn folk flest gjør, og av egen fri vilje, ikke fordi jeg må. Jeg gjør så godt jeg kan, de får sunn og god mat, jeg leker med de på det nivået jeg klarer å leke med dem. Nei, jeg kan ikke sitte på gulvet og leke, men vi kan fint bygge briobane over hele stuebordet, eller sitte og male på spisestuebordet sammen. Eller kjøre biler i sofaen for den sakens skyld. Vi baker sammen og han får hjelpe med matlaging om han vil. Og er det en ting barna mine aldri vil mangle, så er det kjærlighet. Og når alt kommer til alt, er ikke kjærlighet og tid de to viktigste tingene vi kan gi barna våre? Hva hjelper det vel med lekeland hver lørdag, hvis man hverken har tid eller overskudd til å se barna sine?

torsdag 13. oktober 2016

Jubler et høyt hurra!

I går var det tid for årets høstsuppe i barnehagen. Hele året gjennom, så driver barna (og de voksne) med å dyrke grønnsaker, frukt og bær i barnehagen vår. Det er en natur og landbruksbarnehage, så ungene lærer utrolig mange morsomme ting der. I år ble det en mye bedre opplevelse enn i fjor for oss voksne sin del. Suppa var like god, men i fjor havnet vi veldig utenfor og hadde ingen å snakke med der da vi var ganske ferske i barnehagen. I år har Oliver fått seg et par bestekompiser, så vi ble sittende og snakke med foreldrene deres. Og det var utrolig koselig. Det er gøy å se hvordan disse guttene leker sammen. Så en veldig koselig opplevelse.

I dag var det opp tidlig for vår del. Såpass tidlig at vi måtte vekke Oliver, for klokka 9 var det klart for oppfølgingstime på sykehuset av ørene til Oliver. Han var jo inne til en sjekk i våres fordi han har slitt sånn med språket, og helsestasjonen ville sjekke om det kunne ha sammenheng med ørene. Da fant de væske i begge mellomørene hans, som de mente var årsaken til forsinket språkutvikling. Siden i sommer, har språket hans løsnet i rekordfart. Det kommer nye ord og setninger hele tida, han gjentar og prøver seg fram. Og til tross for noen talefeil her og der, så begynner han faktisk å bli veldig flink.

Så vi har hatt et lite håp om at væsken kanskje har gått tilbake så han skulle slippe operasjon. Men så er det skummelt å håpe for mye også. Det gikk på ti minutter der inne i dag, med en gutt som oppførte seg eksemplarisk mens han ble undersøkt. Og det er ingen væske igjen i noen av ørene. Selv om det var det vi innerst inne håpet på, så hadde vi ikke trodd at det var helt borte. Bare forminsket. Så vi jublet høyt innvendig og litt lavere utvendig over den beskjeden. Så deilig at den delen er over nå, og at vi slipper mer sykehus med det første.

Oliver under gårsdagens høstsuppe. Litt fortvilet over at noen hadde glemt igjen suppa si.

tirsdag 11. oktober 2016

Lille ulykkesfugl.

I går fikk jeg den telefonen alle foreldre frykter når de leverer sine små vidunderbarn i barnehagen. Han hadde vært i en ulykke. Jeg frøys til og tror hjertet stoppet noen sekunder. Minnene fra februar og brannskadene kom i rekordfart men jeg prøvde å lytte etter hva hun fortalte. Han hadde løpt og snubla, og slått haka si i en trestubbe, så den hadde fått en sprekk. Men han var i fin form, blid og glad. Men det ble anbefalt at vi tok han med til legen så han fikk en sjekk på om det måtte sy.

Vi fryktet et ganske stygt syn, men det så heldigvis ikke så ille ut som fryktet. Vi tok turen opp til legen, hvor legen så på det og bestemte at dette ikke måtte syes. Det var mest skrubbsår, og en liten sprekk bare som kunne limes og få et plaster på. Du snakker lettelse både fra meg og Lars. Siden dagen ble litt dramatisk, så fant vi ut at vi kunne avslutte den på koselig vis.

Så vi dro innom mamma hvor vi spiste middag, han fikk lekt masse og fikk spist litt for store mengder is etter min smak. Men har man vært i en ulykke, så har man vært i en ulykke. Vi fikk i hvert fall en veldig fornøyd liten gutt som hadde kost seg masse hos mormor, og som var klar for senga da vi kom hjem. Men selvfølgelig ikke uten å tulle litt med skjerf og skjerfgarn. De sier galskap går i arv, og bildet viser vel at det stemmer veldig bra egentlig.