lørdag 20. september 2014

Bursdagsfeiring del 1

Nå er det bare noen få timer igjen før Oliver er 1 år. Siden stua vår ikke er så stor, så betyr det at feiringen må deles i to. Så i dag var det de voksne sin tur. Det var noen som ikke kom, så vi ble 6 voksne som feiret poden med lunsj og kaker. Det var en veldig koselig dag, og både vi og Oliver er strålende fornøyd. Vi lå som slakt her alle tre etter alle hadde dratt, så det tar på å være kar. Oliver fikk så mye fint da! Bondegård med ekstra utstyr, Briotrille, penger og briobane. I morgen tidlig så blir det første han ser, gavene fra oss. Også er det barnebursdag med foreldre rundt lunsjtid. Og denne gangen en real barnebursdag med pølser, kaker og brus. Nå tenkte jeg å kjøre på med noen bilder fra dagen i dag under her.













fredag 19. september 2014

Og det jobbes og bakes, vaskes og pyntes.

På søndag fyller poden 1 år. Tenk at han er et helt år allerede! Hvor har tida blitt av? Og som seg hør og bør når man er den kuleste kiden i gata, så skal bursdagen feires stort! Vi snakker ballonger og mikke mus, kaker og lunsj, og ikke minst hele familien. Siden stua vår ikke er så kjempestor, så fordeler vi feiringen over to dager i helga. Lørdag med besteforeldre og oldeforeldre, og søndag med alle barna og foreldrene deres. Når man skal feire sånn, så må det masse kaker til.

Og der har jeg vært i dag. 5 timer tok det fra jeg starta til alle fem kakene var ferdig stekt. Mens kakene har stått i ovnen, har vi rydda og vimsa rundt her for å få det fint. Lars har vært suveren med alt fra oppvask til gulvvask i dag mellom slagene med Oliver. Han hadde tatt avspasering halve dagen i dag for å hjelpe meg få alt klart, og det er jeg veldig glad for kjenner jeg. Så mye baking og ting som måtte ordnes med en tass hengende i beina hadde ikke funka.

Men nå er alt klart her til i morgen. Jeg skal legge pålegg på fat, steke rundstykker, småpynte det siste, blåse opp ballonger og pynte kaker i morgen tidlig, men det går nok som en lek i forhold til alt vi har gjort i dag. Så fem kaker står nå til avkjøling, Gulrotmuffins, Blueberry boy bait, Eplekake, Sjokoladekake i langpanne og Red velvet cake. Så får vi se hvor mye som går unna og hvor mye vi har igjen på mandag. Nå er kvelden øremerket sofa, beina på bordet og Idol.


søndag 14. september 2014

Noen tanker i natten.

Jeg bråvåkna kort tid etter jeg sovna i går kveld av et veldig panikkanfall. Så fort det roet seg, kom auraer og hodepine og en murrende angst i hele kroppen. Så her sitter jeg, fem timer senere og er fremdeles våken. Når man er våken på natta så flyr tankene rundt, ofte til ting man fra før av grubler på. Hvor lurt det er å skrive her nå vet jeg ikke, men et sted må det ut.

Jeg tror det verste med å være kronisk syk og ha angst, er ensomheten. Den følelsen man får når den ene etter den andre kommer inn og forlater livet ditt fordi du ikke klarer å henge med i svingene bestandig. Og når du merker at de du har nærmest sakte, men sikkert gir opp, svarer deg anderledes enn før, knapt enser når det er noe som plager deg. Det har blitt en vane, de er slitne, lei og har ikke mer igjen å gi.

Jeg har aldri vært den med mest venner. Gjennom mobbing og andre ting, så har jeg alltid vært litt utenfor samfunnet. Noe som også har gitt meg følelsen av å være ensom store deler av livet. Da jeg møtte Lars for snart 7 år siden, så forsvant det meste av den ensomheten. Jeg hadde venner, var nær familien min og hadde funnet den store kjærligheten. Litt etter litt har venner kommet og gått, noe som ikke egentlig er så uvanlig. Men jeg merker at de alltid forsvinner når jeg har dårlige perioder og ikke kan være med på ting. Da er jeg ikke spennende nok lenger

Siste spikeren i kista for vennedelen kom da jeg var gravid for min del. Jeg var i fryktelig dårlig form hele svangerskapet, og aller verst på kveldene. Noe som førte til at jeg ikke orket å være med på alt mulig rart. Og rimelig kjapt så forsvant de vennene jeg hadde igjen. Og vips stod jeg der uten en eneste en. For ingen gidder når jeg ikke orker. Ikke en melding om hvordan det gikk en gang. Jeg har blitt kjent med noen flotte jenter via ei jentegruppe jeg er i, og jeg taster en del med dem, og Victoria har vært der hele tiden. Men når de alle bor 55 mil eller mer unna meg, så er det ikke det samme som venner man kan møte og finne på ting med. For den biten savner jeg veldig, selv om jeg enda har noen begrensninger igjen.

Jeg har også merket at mange av de jeg har følt har vært meg nærmest, har blitt mer og mer fjerne det siste året som har gått. Og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor også. Jeg er stadig dårlig i magen eller kvalm, jeg har perioder jeg ikke orker noe fordi jeg er så sliten av all angsten og smerten, at det jeg har av energi går til Oliver. Jeg har perioder angsten er så ille, at jeg sitter våken hele natta, som i dag, og ikke klarer å hente meg inn igjen på lenge, fordi Lars er på jobb, og jeg er alene med Oliver. Så jeg henter de få timene ekstra søvn jeg kan når han sover for å komme meg gjennom dagen og gi han det han trenger. Jeg kan forstå at når man dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned ser jeg går i de samme sirklene om og om igjen med angst, panikk, fobi, mage osv, at man til slutt resignerer. Ingenting hjelper uansett hva noen måtte si eller gjøre, for svaret ligger i behandling og meg selv. I hvert fall det jeg kan gjøre noe med, som angsten.

Jeg forstår at når jeg etter en behandlingstime går på en så solid smell at jeg blir sengeliggende i flere dager, at folk rundt blir slitne og ikke vet hva de skal gjøre eller si. Jeg forstår alt det der. Jeg forstår det ikke er enkelt for noen, hverken meg eller de rundt. Uansett hvor nære eller fjerne de måtte være. Men det gjør bare alt så fryktelig mye verre. Det er når man er lengst nede man trenger de rundt mest. Om ikke annet bare en melding for å vise at man bryr seg. Det er det som i alle år har dratt meg gjennom alle de vonde stundene. Det at jeg vet det er noen der ute som bryr seg og er glad i meg.

Den ensomheten jeg en gang hadde, som sakte, men sikkert spiste meg opp innvendig, den er tilbake. Og det er den verste følelsen som finnes tror jeg. Det er en så stor smerte på det psykiske planet at jeg ikke klarer å forklare det en gang. Det føles helt absurd å sitte i store folkemengder og allikevel føle seg ensom. Det å ikke konstant gå rundt med en klump i magen, fordi man vet man er en byrde for alle rundt, noe som sliter på og tærer på. Med jevne mellomrom det siste året så har jeg tenkt tanken at det beste hadde vært om jeg bare forsvant. Ikke død, det vil jeg ikke. Men bare stikke av, reise vekk og la de få leve livet sitt uten all den bekymringen de måtte ha for meg, uten å føle at jeg tømmer de for alt de har. Men jeg gjør det aldri, for jeg er så glad i de rundt meg, at mister jeg dem, da mister jeg alt. Og selv om livet som småbarnsmamma til tider er slitsomt og tungt, så elsker jeg den lille krabaten over alt på jord. Og han fortjener at jeg er der så godt jeg bare kan, at jeg setter meg selv til side og gir han det han trenger. Han fortjener bare det beste.

Så får jeg i mellomtiden skjule ensomheten min på nettene, når han sover eller borte andre steder. Og håpe behandlingen hos psykomotorisk fysioterapi etter hvert vil gjøre at jeg blir det mennesket jeg vet jeg innerst inne kan være, det jeg innerst inne er, bak alle problemene. Så langt er det i hvert fall veldig lovende, for jeg forstår veldig mye mer av meg selv etter bare tre timer der. Jeg ser sammenhenger jeg ikke har sett tidligere, og jeg forstår mer hvorfor jeg er den jeg er. Dette er faktisk første gang jeg har møtt en behandler som ikke bare gir meg et midlertidig håp om at jeg en dag kan bli bedre, men også en tro på at jeg en dag faktisk kan bli frisk.

mandag 8. september 2014

Mandala

Rundt om på nett, så har jeg lenge nå sett at det er veldig populært å hekle mandala. Runde, friske og herlige saker. Jeg har sett de i omtrent alle farger og størrelser, og med forskjellige kombinasjoner av hekleteknikker. Jeg har derimot ikke funnet en eneste en jeg virkelig likte kombinasjonene av teknikkene på. Før jeg kom over en på Raverly før helga. Når man har null erfaring i å lese engelske hekleoppskrifter, så er det bare å sette seg ned med google, penn og papir og satse på det går bra. Og det gjorde det og, helt til slutten, hvor jeg flere ganger måtte inn å lese og studere bildet for å se hvordan jeg skulle gjøre det.

Det som overrasket meg med mandala-hekling, var hvor avslappende det var, hvor lite garn som gikk med, hvor enkelt det egentlig var og hvor fort det gikk. Jeg hadde jo beregnet enormt mye mer garn enn det som faktisk gikk, så jeg har sikkert igjen garn til 6-7 til jeg i samme størrelse. Jeg vurderer å lage en til som er litt større. Denne her er 50 cm i diameter før den er dampet og strekt ut. For det må til, rynkete mandalaer er ikke pene. Jeg vurderer faktisk å bruke de som duk, synes de var festlige og livet opp med fargene.

Garnet til denne er kjøpt på Søstrene Grene. Det vanlige bomullsgarnet de har. Jeg har brukt heklenål 3,75 på den, men kunne nok fint brukt 3,5 og. Moro var det i hvert fall, og jeg er ganske så sikker på at det blir i hvert fall en til i den nærmeste framtida.



lørdag 6. september 2014

Bursdag her og bursdag der.

Denne familien min har klart det kunststykket, å putte inn 5 bursdager fra slutten av august til litt over midten av september. Imponerende med tanke på at vi ikke akkurat er en stor familie. I slutten av august, så ble samboeren til tanta mi 50 år! Hipp hurra, men siden de ikke var hjemme den dagen, så ble den feiret i dag. Og for meg, er dette faktisk andre feiringen denne uka, selv om den forrige var betraktelig mye roligere og mindre. For jeg hadde nemlig bursdag på onsdag, så etter middag, ble poden levert hos mamma, og jeg og Lars fikk kvelden og natta for oss selv. Vi var ute på kafe, så film og bare koste oss og slappet av.

I dag derimot var det klart for stor familiefeiring av Guttorm. Med mat og kaker og alt som hører til. Det var utrolig koselig, for det er alltid så koselig når familien og barna samles sånn. Moro å se de litt større barna leke og utfolde seg, og moro å se Oliver følge med og studere dem når de holder på. Oliver ble sittende ved siden av Snorre ved bordet i dag, og de hadde nesten samme sveis til og med. Alltid så gøy å se Oliver og Snorre sammen, for Oliver studerer og studerer og glemmer seg helt bort. Han er jo mer vant med de andre barna i familien, og de er litt nærmere han i alder og. Så Snorre er tydeligvis den STORE helten! Og han har faktisk bursdag om ikke så lenge han og, og bare fire dager senere er det Oliver sin tur.

Nå er ferien til Lars snart over. Mandag er det tilbake til normalen igjen, og jeg kjenner det blir litt snodig og rart, men samtidig veldig deilig. Det har vært deilig å være ute på egenhånd, og være litt mer fri sånn sett, men samtidig, så kjenner jeg at vi har gått for mye oppå hverandre i år med permisjonen og alt. Så med Lars på jobb, så blir det meg og Oliver her hjemme. For kos og avslapping, leking og ramping. Og samtidig så er det oppstart på Knøttesangen til uka. Skal bli moro å se Oliver der sammen med litt større barn, for babysangen har han jo faktisk vokst fra nå. Tenk det! For den lille babyen min, er nemlig ikke noen baby lenger, for han er hvert øyeblikk et helt år! Hvor ble det av tida?


lørdag 30. august 2014

Ut på tur...

Nå var det jammen på tide å oppdatere her igjen. Jeg er så sløv for tida, og har vært lenge, at jeg får fnatt. Lars er snart ferdig med sin andre ferieuke, og denne uka her har flydd av gårde. Onsdagen tilbrakte jeg sammen med mamma. Oliver og Lars var hjemme og slappet av, mens jeg og mamma dro på shopping og så til frisøren. Jeg har jo lagt på meg litt etter fødselen, så trengte virkelig nye klær jeg kunne føle meg komfortabel i, og det fant jeg heldigvis en del av da vi var ute. Frisøren var fordi jeg trengte å rydde opp i sveisen. Skal spare ut igjen, men greit å ikke se ut som ei tjafsebikkje under veis.

I går var vi på farta i nesten 12 timer. Vi kjørte først Oliver til mamma, før vi reiste til Sverige for å handle, kikke og kose oss. Vi fikk med oss alt det vi skulle, og jeg fant to bukser og en kjole som jeg ble veldig glad for å få tak i. Buksene var på salg og, så enda bedre da. Vi spiste lunsj på Pr Cafe som vanlig, og vimset rundt og bare koste oss hele dagen. Vi svippet hjemom med alt vi hadde kjøpt før vi dro for å hente Oliver hos mamma. Dagen var rett og slett bare super. Jeg tror ikke jeg har hatt en så fin Sverigetur noen gang jeg. Været var ok, formen min var fin, vi bare koste oss rett og slett. Skal ærlig innrømme jeg følte meg et par skritt fra døden bare da jeg kom hjem og fikk satt meg i sofaen, for fy søren så sliten man blir av en sånn dag!

Jeg klarte så vidt å våkne i natt da Oliver skulle ha mat, og jeg har kjent på slitenheten i hele dag. Nakken og ryggen er stiv og jeg er uvel, men det får bare være, for selv om det slår meg ut, så er det SÅ verd det. Det å føle at man lever litt også. Livet består av såpass mange dager hvor formen ikke er bra, og jeg ikke får gjort noe som helst, så sånne dager som de siste fire dagene har vært, det er de jeg lever for når de dårlige dagene kommer. Må bare prøve å nyte de så mye som mulig, for plutselig er de over.


søndag 24. august 2014

Travel helg med mye opplevelser.

I helga har det skjedd så mye rundt her, og vi har vært ute både i går og i dag. I helga har det vært Elvefestivalen her i byen, så vi tok turen ned på dagen i går for å kikke litt rundt og se hva de hadde å tilby i år. Noe bra, og mye dårlig i bodene rundt om, men noe annet er ikke å forvente. Gjennom enkelte av gatene, så var det så enormt mye folk at vi stod som sild i tønne. Litt for mye folk for min smak. Da vi endelig hadde kommet oss gjennom den verste folkemengden, så ble det plutselig for mye for Oliver, og vi måtte bare snu og komme oss til bilen så fort vi klarte, for han skrek som besatt hele veien. Men vi fikk med oss litt korpsmusikk og noen fine gamle biler, så får være fornøyd med det.

I dag var det åpen gård her i kommunen. Vi hadde avtalt med Marianne og familien at vi skulle møtes 12 der det var. På plakaten jeg så, så stod det at gården lå vis-a-vis kirken, så vi tenkte vi skulle være smarte og parkere ved kirken siden vi regnet med det var fullt der oppe. Vel, smart var det ikke, for det var en veldig lang og veldig bratt bakke før vi kom til gården. Men vi kom oss opp, og fikk møtt de, selv om vi ble noen minutter forsinket. Stakkars Oliver ble livredd da den ene kua rauta. Og da han begynte å gråte, så begynte flere kuer å raute, og han grøt høyere.... og ja... Kjempefestlig. Så vi gikk mot de andre dyrene, men han klarte ikke roe seg ned før han fikk se noen små grisunger han synes var fine.

Vi skravlet og kikka, og koste oss ordentlig. Det var mye veps der, og de var rimelig klengete og aggressive. Så hele gårdsbesøket tok en brå slutt da kompisen til Oliver ble stukket på nesa. Men vi fikk et par timer ute på gården der, og jeg tror nesten vi voksne koste oss minst like mye som de små. Kjempeflott opplegg det der må jeg si. Dyr, mat og masse kos. Også mange flotte barn. Det var et helt merkelig lys der, og alle bildene jeg tok har fått noen rare skygger og lysflekker, men det er jo minnene som teller ved en sånn dag, ikke kvaliteten på bildene.

Oliver har vært flink gutt i dag og, for første gang har han faktisk kost Spike, og ikke bare dratt han i halen. Og Spike begynner å bli mer tålmodig med Oliver også. Så utrolig fantastisk å se de to sammen i dag koste lenge ved sofaen her før det var leggetid. Nå er vi slitne alle mann her, men vi har hatt en veldig fin helg. Så nå står vi foran en travel uke (mest for min del, som har mange avtaler mens far og sønn skal kose seg hjemme), så veldig greit å lade opp litt batterier nå i kveld.

Oliver var så fascinert over alle de fine bilene i går. Denne røde her var favoritten hans. 

Oliver og Jørgen på åpen gård i dag. Ordentlig søtinger.

Endelig litt ordentlig kos mellom Spike og Oliver før leggetid i dag.