fredag 26. september 2014

Endelig helg!

Det er ikke så ofte jeg sitter på torsdagen og lengter mot helg fordi jeg er så sliten at jeg blir tullerusk. Jeg har nemlig blitt flink til å fordele tingene jeg gjør utover, så jeg ikke skal tappe meg fullstendig, og dermed ha overskudd til Oliver i hverdagen. Men så skjer det ting da, som gjør at man plutselig sitter der igjen og kjenner at nå... nå nærmer det seg grensa for hva jeg klarer igjen. Noen ting kan man styre selv, noen ting velger man å utsette seg for, og andre ting igjen har man ikke noe kontroll over uansett hvor mye man måtte ønske.

Her begynte det med et smell etter behandlingen for litt over to uker siden, hvor jeg innen helga var omme, hadde hatt 6 svære panikkanfall, og veldig lite søvn. Og med muggsoppsesongen og begynnende forkjølelse, så var astmabronkitten et faktum. Du vet du er tett og hoster mye når du ser stjerner og planeter hver gang du hoster. Jeg hoster enda jeg, nesten to uker senere, men det har roet seg noen hakk heldigvis. Så nå sover jeg greit og ser ikke lenger halve universet hver gang jeg hoster.

Også kom mensen, og denne forbaska tåa da som var forstuet, som enda er småvond til tider. Så formen har vært heller laber kan man si. Men jeg dro meg gjennom forrige helg med baking og bursdagsfeiring for Oliver, og vi hadde en helt super helg! Søndag kveld satt jeg og kjente jeg var så sliten at jeg nesten var kvalm. Jeg stupte i seng og der ble jeg til morgenen etter. Oliver har jo drevet med tenner lenge og, så har vært en del tull på nettene der og. Men Lars stod opp og tok nattflaska og bleia så jeg kunne sove gjennom siden jeg var så sliten.

Så denne uka har det vært turer til mamma, handletur for å kjøpe ting jeg skulle ha, mer behandling, og heldigvis et par dager med hjemmekos med meg og Oliver også. I dag var vi så i slag at vi til og med rydda i lekene hans og resten av første etasje her. Han er så artig der, for han har begynt å skjønne dette med å putte ting på plass der de skal. Så jeg satte eskene utover og sorterte, og han hjalp til. Ikke alt som havnet der det skulle, og noe havnet ut igjen selvfølgelig, men artig for det. Han har blitt så flink i det siste, han går på egenhånd, han klapper og har lært så utrolig mange ting den siste tida! Ikke minst hvordan han skal få opp barnegrindene. Skummel liten tass til tider.

På toppen oppi alt det her, så har Lars jobbet overtid til 19 tre ganger på en uke, og det merkes når jeg er vant med å kunne flate ut på sofaen med en bok eller hekletøy når han kommer fra jobb. Så nå er helga etterlengtet! Ikke det at jeg skal sove og dra meg hele helga, men det å bare være hjemme, oss tre, slappe av og kose oss. Jeg har planer om å bake boller og vimse litt rundt her, men ellers bare nyte livet sammen med de to beste mennene i livet mitt.

Legger ved et lite bilde fra 1-års fotograferingen i begynnelsen i måneden. Endelig har vi fått alle bildene etter noe datakluss og dropboxkluss. Og de er så utrolig fine! Han var jo turbo hele dagen, så jeg var sikker på det ville bli mest dårlige bilder, men det var over all forventning!


tirsdag 23. september 2014

Å hjelpe og trøste bære.

Eller noe i den duren der. Jeg satt her i stad og tenkte at det skulle bli såååå deilig med helg, og ikke før hadde jeg tenkt tanken, så innså jeg at vi bare er på tirsdag i dag! Det er vel sånn det går når mannen jobber mye overtid, man har hatt maratonfeiring av 1 åringen og i tillegg har hosta i over en uke. Sist søndag begynte jeg jo å hoste, og har hosta siden. Det går i et i perioder, helt til jeg brekker meg. Jeg er så sliten, for dette gjør at alt av muskler strammer seg enda mer enn de er, så jeg har vært på en konstant snurr siden jeg begynte pga svimmelheten fra musklene. Kjenner jeg er fryktelig sliten nå, så jeg håper virkelig det roer seg snart.

Det har jo vært mye ellers og. Lars har jobbet endel overtid pga noe kursing på jobben, jeg har vært mye hos mamma, jeg har vært i behandling. Og i helga så var det jo kakebaking og to feiringer av Oliver. Og i dag har vi vært på helsestasjonen på 1 års kontroll. Jeg var sikker på han hadde blitt kjempestor, for jeg synes jo han har blitt så lang og tung i det siste. Han har vokst ja, men ikke på langt nær så mye som jeg trodde, så jeg ble skikkelig overrasket. Tassen min er nå 75 cm og 9760 gram. Så en liten minihobbit. Årsaken til navnet, er at Lars kaller meg for hobbit hele tida, siden jeg er så lita, så da må jo Oliver være minihobbit. Helt logisk egentlig.

I dag etter Lars kom fra jobb, så var jeg en tur nede i kjelleren og prøvde å få litt oversikt på kaoset der nede. For når man har en kjeller så blir det fort at man samler ting der. Og når ting samler seg så blir det rot. Og når man da i tillegg klarer å kjøpe inn en hel haug med julegaver, ja da er det kaos. Men jeg begynner i hvert fall å få oversikten nå. Måtte gi meg pga svimmelheten, men vi får se om vi ikke får kjørt vekk litt til helga. Kjenner jeg bare vil krype under dyna og bli der leeeeeeeenge nå. Men ingen hvile å få her, for enda bringer uka mer overtid på Lars, mer turer ut på meg og ikke minst behandlinger. Så jeg får slenge meg ned når Oliver sover på dagtid, noe jeg gjorde i dag og, helt til naboen starta motorsaga en halvtime senere. Grrrrr. Men en halvtime er da bedre enn ingenting.

Om ikke annet, så begynner stua og kjøkkenet og se levelig ut igjen etter helga. Noe småtteri som må på plass, og vi må finne en lekeoppbevaringsgreie til Oliver, for nå begynner lekene hans å formere seg villt her. Og han er enda for liten til å leke på rommet sitt, så da må vi finne en løsning som ser ok ut her i stua. Den lille lekekassa han fikk til jul, har nemlig lekene vokst seg ut fra for lengst! Og med enda mer duplo, briobane og bondegård til bursdagen, så må vi legge hodene i bløt her.


lørdag 20. september 2014

Bursdagsfeiring del 1

Nå er det bare noen få timer igjen før Oliver er 1 år. Siden stua vår ikke er så stor, så betyr det at feiringen må deles i to. Så i dag var det de voksne sin tur. Det var noen som ikke kom, så vi ble 6 voksne som feiret poden med lunsj og kaker. Det var en veldig koselig dag, og både vi og Oliver er strålende fornøyd. Vi lå som slakt her alle tre etter alle hadde dratt, så det tar på å være kar. Oliver fikk så mye fint da! Bondegård med ekstra utstyr, Briotrille, penger og briobane. I morgen tidlig så blir det første han ser, gavene fra oss. Også er det barnebursdag med foreldre rundt lunsjtid. Og denne gangen en real barnebursdag med pølser, kaker og brus. Nå tenkte jeg å kjøre på med noen bilder fra dagen i dag under her.













fredag 19. september 2014

Og det jobbes og bakes, vaskes og pyntes.

På søndag fyller poden 1 år. Tenk at han er et helt år allerede! Hvor har tida blitt av? Og som seg hør og bør når man er den kuleste kiden i gata, så skal bursdagen feires stort! Vi snakker ballonger og mikke mus, kaker og lunsj, og ikke minst hele familien. Siden stua vår ikke er så kjempestor, så fordeler vi feiringen over to dager i helga. Lørdag med besteforeldre og oldeforeldre, og søndag med alle barna og foreldrene deres. Når man skal feire sånn, så må det masse kaker til.

Og der har jeg vært i dag. 5 timer tok det fra jeg starta til alle fem kakene var ferdig stekt. Mens kakene har stått i ovnen, har vi rydda og vimsa rundt her for å få det fint. Lars har vært suveren med alt fra oppvask til gulvvask i dag mellom slagene med Oliver. Han hadde tatt avspasering halve dagen i dag for å hjelpe meg få alt klart, og det er jeg veldig glad for kjenner jeg. Så mye baking og ting som måtte ordnes med en tass hengende i beina hadde ikke funka.

Men nå er alt klart her til i morgen. Jeg skal legge pålegg på fat, steke rundstykker, småpynte det siste, blåse opp ballonger og pynte kaker i morgen tidlig, men det går nok som en lek i forhold til alt vi har gjort i dag. Så fem kaker står nå til avkjøling, Gulrotmuffins, Blueberry boy bait, Eplekake, Sjokoladekake i langpanne og Red velvet cake. Så får vi se hvor mye som går unna og hvor mye vi har igjen på mandag. Nå er kvelden øremerket sofa, beina på bordet og Idol.


søndag 14. september 2014

Noen tanker i natten.

Jeg bråvåkna kort tid etter jeg sovna i går kveld av et veldig panikkanfall. Så fort det roet seg, kom auraer og hodepine og en murrende angst i hele kroppen. Så her sitter jeg, fem timer senere og er fremdeles våken. Når man er våken på natta så flyr tankene rundt, ofte til ting man fra før av grubler på. Hvor lurt det er å skrive her nå vet jeg ikke, men et sted må det ut.

Jeg tror det verste med å være kronisk syk og ha angst, er ensomheten. Den følelsen man får når den ene etter den andre kommer inn og forlater livet ditt fordi du ikke klarer å henge med i svingene bestandig. Og når du merker at de du har nærmest sakte, men sikkert gir opp, svarer deg anderledes enn før, knapt enser når det er noe som plager deg. Det har blitt en vane, de er slitne, lei og har ikke mer igjen å gi.

Jeg har aldri vært den med mest venner. Gjennom mobbing og andre ting, så har jeg alltid vært litt utenfor samfunnet. Noe som også har gitt meg følelsen av å være ensom store deler av livet. Da jeg møtte Lars for snart 7 år siden, så forsvant det meste av den ensomheten. Jeg hadde venner, var nær familien min og hadde funnet den store kjærligheten. Litt etter litt har venner kommet og gått, noe som ikke egentlig er så uvanlig. Men jeg merker at de alltid forsvinner når jeg har dårlige perioder og ikke kan være med på ting. Da er jeg ikke spennende nok lenger

Siste spikeren i kista for vennedelen kom da jeg var gravid for min del. Jeg var i fryktelig dårlig form hele svangerskapet, og aller verst på kveldene. Noe som førte til at jeg ikke orket å være med på alt mulig rart. Og rimelig kjapt så forsvant de vennene jeg hadde igjen. Og vips stod jeg der uten en eneste en. For ingen gidder når jeg ikke orker. Ikke en melding om hvordan det gikk en gang. Jeg har blitt kjent med noen flotte jenter via ei jentegruppe jeg er i, og jeg taster en del med dem, og Victoria har vært der hele tiden. Men når de alle bor 55 mil eller mer unna meg, så er det ikke det samme som venner man kan møte og finne på ting med. For den biten savner jeg veldig, selv om jeg enda har noen begrensninger igjen.

Jeg har også merket at mange av de jeg har følt har vært meg nærmest, har blitt mer og mer fjerne det siste året som har gått. Og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor også. Jeg er stadig dårlig i magen eller kvalm, jeg har perioder jeg ikke orker noe fordi jeg er så sliten av all angsten og smerten, at det jeg har av energi går til Oliver. Jeg har perioder angsten er så ille, at jeg sitter våken hele natta, som i dag, og ikke klarer å hente meg inn igjen på lenge, fordi Lars er på jobb, og jeg er alene med Oliver. Så jeg henter de få timene ekstra søvn jeg kan når han sover for å komme meg gjennom dagen og gi han det han trenger. Jeg kan forstå at når man dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned ser jeg går i de samme sirklene om og om igjen med angst, panikk, fobi, mage osv, at man til slutt resignerer. Ingenting hjelper uansett hva noen måtte si eller gjøre, for svaret ligger i behandling og meg selv. I hvert fall det jeg kan gjøre noe med, som angsten.

Jeg forstår at når jeg etter en behandlingstime går på en så solid smell at jeg blir sengeliggende i flere dager, at folk rundt blir slitne og ikke vet hva de skal gjøre eller si. Jeg forstår alt det der. Jeg forstår det ikke er enkelt for noen, hverken meg eller de rundt. Uansett hvor nære eller fjerne de måtte være. Men det gjør bare alt så fryktelig mye verre. Det er når man er lengst nede man trenger de rundt mest. Om ikke annet bare en melding for å vise at man bryr seg. Det er det som i alle år har dratt meg gjennom alle de vonde stundene. Det at jeg vet det er noen der ute som bryr seg og er glad i meg.

Den ensomheten jeg en gang hadde, som sakte, men sikkert spiste meg opp innvendig, den er tilbake. Og det er den verste følelsen som finnes tror jeg. Det er en så stor smerte på det psykiske planet at jeg ikke klarer å forklare det en gang. Det føles helt absurd å sitte i store folkemengder og allikevel føle seg ensom. Det å ikke konstant gå rundt med en klump i magen, fordi man vet man er en byrde for alle rundt, noe som sliter på og tærer på. Med jevne mellomrom det siste året så har jeg tenkt tanken at det beste hadde vært om jeg bare forsvant. Ikke død, det vil jeg ikke. Men bare stikke av, reise vekk og la de få leve livet sitt uten all den bekymringen de måtte ha for meg, uten å føle at jeg tømmer de for alt de har. Men jeg gjør det aldri, for jeg er så glad i de rundt meg, at mister jeg dem, da mister jeg alt. Og selv om livet som småbarnsmamma til tider er slitsomt og tungt, så elsker jeg den lille krabaten over alt på jord. Og han fortjener at jeg er der så godt jeg bare kan, at jeg setter meg selv til side og gir han det han trenger. Han fortjener bare det beste.

Så får jeg i mellomtiden skjule ensomheten min på nettene, når han sover eller borte andre steder. Og håpe behandlingen hos psykomotorisk fysioterapi etter hvert vil gjøre at jeg blir det mennesket jeg vet jeg innerst inne kan være, det jeg innerst inne er, bak alle problemene. Så langt er det i hvert fall veldig lovende, for jeg forstår veldig mye mer av meg selv etter bare tre timer der. Jeg ser sammenhenger jeg ikke har sett tidligere, og jeg forstår mer hvorfor jeg er den jeg er. Dette er faktisk første gang jeg har møtt en behandler som ikke bare gir meg et midlertidig håp om at jeg en dag kan bli bedre, men også en tro på at jeg en dag faktisk kan bli frisk.

mandag 8. september 2014

Mandala

Rundt om på nett, så har jeg lenge nå sett at det er veldig populært å hekle mandala. Runde, friske og herlige saker. Jeg har sett de i omtrent alle farger og størrelser, og med forskjellige kombinasjoner av hekleteknikker. Jeg har derimot ikke funnet en eneste en jeg virkelig likte kombinasjonene av teknikkene på. Før jeg kom over en på Raverly før helga. Når man har null erfaring i å lese engelske hekleoppskrifter, så er det bare å sette seg ned med google, penn og papir og satse på det går bra. Og det gjorde det og, helt til slutten, hvor jeg flere ganger måtte inn å lese og studere bildet for å se hvordan jeg skulle gjøre det.

Det som overrasket meg med mandala-hekling, var hvor avslappende det var, hvor lite garn som gikk med, hvor enkelt det egentlig var og hvor fort det gikk. Jeg hadde jo beregnet enormt mye mer garn enn det som faktisk gikk, så jeg har sikkert igjen garn til 6-7 til jeg i samme størrelse. Jeg vurderer å lage en til som er litt større. Denne her er 50 cm i diameter før den er dampet og strekt ut. For det må til, rynkete mandalaer er ikke pene. Jeg vurderer faktisk å bruke de som duk, synes de var festlige og livet opp med fargene.

Garnet til denne er kjøpt på Søstrene Grene. Det vanlige bomullsgarnet de har. Jeg har brukt heklenål 3,75 på den, men kunne nok fint brukt 3,5 og. Moro var det i hvert fall, og jeg er ganske så sikker på at det blir i hvert fall en til i den nærmeste framtida.



lørdag 6. september 2014

Bursdag her og bursdag der.

Denne familien min har klart det kunststykket, å putte inn 5 bursdager fra slutten av august til litt over midten av september. Imponerende med tanke på at vi ikke akkurat er en stor familie. I slutten av august, så ble samboeren til tanta mi 50 år! Hipp hurra, men siden de ikke var hjemme den dagen, så ble den feiret i dag. Og for meg, er dette faktisk andre feiringen denne uka, selv om den forrige var betraktelig mye roligere og mindre. For jeg hadde nemlig bursdag på onsdag, så etter middag, ble poden levert hos mamma, og jeg og Lars fikk kvelden og natta for oss selv. Vi var ute på kafe, så film og bare koste oss og slappet av.

I dag derimot var det klart for stor familiefeiring av Guttorm. Med mat og kaker og alt som hører til. Det var utrolig koselig, for det er alltid så koselig når familien og barna samles sånn. Moro å se de litt større barna leke og utfolde seg, og moro å se Oliver følge med og studere dem når de holder på. Oliver ble sittende ved siden av Snorre ved bordet i dag, og de hadde nesten samme sveis til og med. Alltid så gøy å se Oliver og Snorre sammen, for Oliver studerer og studerer og glemmer seg helt bort. Han er jo mer vant med de andre barna i familien, og de er litt nærmere han i alder og. Så Snorre er tydeligvis den STORE helten! Og han har faktisk bursdag om ikke så lenge han og, og bare fire dager senere er det Oliver sin tur.

Nå er ferien til Lars snart over. Mandag er det tilbake til normalen igjen, og jeg kjenner det blir litt snodig og rart, men samtidig veldig deilig. Det har vært deilig å være ute på egenhånd, og være litt mer fri sånn sett, men samtidig, så kjenner jeg at vi har gått for mye oppå hverandre i år med permisjonen og alt. Så med Lars på jobb, så blir det meg og Oliver her hjemme. For kos og avslapping, leking og ramping. Og samtidig så er det oppstart på Knøttesangen til uka. Skal bli moro å se Oliver der sammen med litt større barn, for babysangen har han jo faktisk vokst fra nå. Tenk det! For den lille babyen min, er nemlig ikke noen baby lenger, for han er hvert øyeblikk et helt år! Hvor ble det av tida?