lørdag 13. februar 2016

Den verste dagen noen sinne.

Dagen i går begynte som alle andre dager. Frokost med Oliver, sofakos under dyna og bare kos. Da klokka var rundt 9, så tenkte jeg at nei, nå fryser jeg så fælt at jeg må få tent opp i parafinovnen igjen. Den har hatt en sånn idiotisk ting, at vi må skru den av når det blåser mye, for da slår flammene ut under den, og det stinker parafin i hele huset her. Noe som da skjedde natt til i går. Som tenkt, så gjort. Jeg fikk i gang parafinovnen og satte meg i sofaen. Få minutter etterpå, så reagerte jeg på at det luktet veldig parafin her, og at den lagde mye rare lyder den ikke pleier å gjøre, så jeg skrudde den av igjen, og lot den stå og bli kald.

Etter rundt 30 minutter, så kjentes den kald ut, den hadde jo uansett ikke brent lenge, så jeg tok av den som stenger for oksygenet der man tenner på, og gikk for å hente lighter. Oliver som normalt sett alltid henger over meg når jeg gjør sånt, satt denne gangen for en gangs skyld i sofaen. Jeg satte meg i skredderstilling foran ovnen, tok tak i den til å tenne opp med, for å dytte den inn så den blir dynket i parafin som den skal og hørte et voldsomt pang før en vegg av flammer stod mot meg. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg trodde faktisk at nå var det over. Jeg rakk å registrere at det skjedde en eksplosjon, og jeg tenkte at nå dør jeg. Nå er det over.

Det hele gikk fort, men det tok meg noen sekunder etter det var over, før jeg skjønte at jeg faktisk var i livet enda, og hva som hadde skjedd. Helt i ørska fikk jeg stabbet meg ut i gangen, og ringt til Lars. Innen han tok telefonen, så var jeg hysterisk, for jeg så at ovnen brant, selv om den stod skrudd av, og det ganske så heftig inni der også. Så jeg var livredd. Etter en sånn hendelse, så går man i sjokk, og tenker overhodet ikke klart. Det gjorde ikke jeg heller. Jeg hylte og ulte og gråt mens jeg satt på kjøkkengulvet med svidd hår til alle kanter og kjente hele ansiktet mitt sved. Jeg var redd for å se meg selv i speilet, for jeg trodde jeg ikke så ut. All sunn fornuft tilsier at jeg skulle kledd på meg og Oliver og gått ut i stedet for å knekke sammen sånn, men i mitt hode så ville alt bli bra bare Lars kom hjem.

Oliver stressa rundt meg, og jeg klarte å tenke såpass klart at jeg fikk sagt til han at mamma har vond, pappa kommer og at jeg elsket han. Da roet han seg ned og gikk for å vente på Lars i gangen. Jeg priser meg lykkelig for at vi bare bor 5 minutter fra jobben til Lars, så han kom fort, for jeg var helt utenfo kontroll innvendig, helt i sjokk. Han kom, fikk roet meg såpass at jeg fikk fortalt hva som hadde skjedd, og jeg fikk ringt legen. Der kom jeg rett inn, og han satt bare og ristet på hodet og gjentok at dette er helt utrolig. Han kommenterte alt som hadde gått bra i forhold til hva det normalt sett burde gjort, og jeg skjønte at jeg måtte ha hatt en form for englevakt. Jeg klarte ikke å reise hjem etter legetimen, så vi tok turen innom Gulskogen og kjøpte stekt ris for lunsj, mens jeg prøvde å finne en frisør der som kunne redde håret mitt. Jeg var konstant på gråten, og overhodet ikke klar i hodet, men av en eller annen grunn, så var det håret så veldig viktig der og da.

Det var ingen som kunne ta meg inn der, men jeg fikk en time på Haarcompaniet på Brakerøya litt senere på dagen. Jeg fikk snakket med mamma om hva som hadde skjedd, jeg fikk ringt brannvesenet som guidet oss gjennom hva vi skulle gjøre, og fikk roet meg såpass at frisørtimen gikk bra. Hun klarte å redde såpass mye av håret mitt at jeg nå bare har en bob i stedet for langt hår. Takk og lov, for jeg fryktet alt måtte fjernes med barbering, for det så helt jævlig ut. Mamma og Vidar kom en tur på ettermiddagen, og jeg kjente at det var fryktelig godt. Det var godt å få samlet de nærmeste rundt meg, og snakke om det. Jeg ser solbrent ut, har ikke hår igjen i ansiktet annet enn litt stubbete vipper og bryn, og jeg er kortere på håret, men ellers, så har jeg hatt så ufattelig stor flaks etter en sånn ulykke.

Jeg har gått gjennom hendelsen i går sikkert tusen ganger i hodet mitt i etterkant. Og jeg finner ingen logisk forklaring på at det gikk så bra som det gjorde. Jeg er ikke den som tyr til Gud og religion når det skjer ting, men jeg er helt overbevist om at noe eller noen passet på meg i går, og at det er derfor det gikk så bra som det gjorde. Tankene på alt som kunne gått galt, har sakte begynt å slippe taket, og blitt erstattet med en enorm takknemlighet for alt som gikk bra. At Oliver var på avstand, at jeg ikke hadde tatt på meg strikkejakka i akryl før jeg satte meg foran der, at skadene er minimale, at Lars jobber nærme, at jeg lever. Ikke minst at jeg også i morges fikk sjansen til å sitte med en liten klump av en toåring i armene mine mens vi spiste frokost og så på barnetv. Jeg har sett dusinvis av bilder og tekster på Facebook opp gjennom årene at man vet ikke hva man har før det er borte, ting kan gå så fort osv, og har fnyst i nesa av hver og en av dem fordi de er så klisjefulle. I dag skjønner jeg hva disse handler om. I dag forstår jeg følelsen bak dem. For nå gikk det opp for meg hvor fort ting kan snu, og hvor små tilfeldigheter det noen ganger  er snakk om før det går fra et lite uhell til en stor katastrofe.

Jeg vet ikke hvem eller hva som våket over meg i går og reddet meg. Men jeg er evig takknemlig. Og jeg er også takknemlig for alle de rundt meg som skjønte hvordan jeg hadde det i går, og strakk ut en hånd eller hjalp meg gjennom situasjonen. Lars, mamma, Vidar, Oliver, legen min, dama som tok telefonen på legesenteret og fikk roet meg ned da jeg var hysterisk. Frisøren som klarte å snu en katastrofe for håret, til en kul sveis jeg kan leve med,  og venner og kjente på Facebook som alle strakk ut et godt ord og omsorg.

lørdag 6. februar 2016

Olivers nye t skjorte og store nyhet

I dag har vi en liten pode her hjemme som er strålende fornøyd med den nye t skjorta si. Og med god grunn! Med tanke på budskapet bak. Jeg tror ikke han skjønner så mye av hva som foregår enda, men noe skjønner han, og det er moro å se. Nå er det altså på igjen med ny runde med svangerskap og babis. Jeg fikk positiv test på bursdagen til Lars som var 9. januar, og selv om det enda er litt tidlig, så valgte vi å gå offentlig med det i dag.

Denne gangen har kvalmen vært langt bedre enn sist gang, men magen har krølla og kranglet mye, og jeg er helt usannsynlig trøtt. Så når jeg da avlyser både her og der i alle retninger alt som er, så begynner det jo å oppstå spørsmål om hva som er galt, og en del bekymringer hos folk. Og siden vi var på tidlig UL på mandag, og alt var bra da, så tar vi sjansen på å fortelle det nå. Går det galt, så går det galt uansett, men da vet i hvert fall folk hva som foregår og ikke sitter der som spørsmålstegn når det kommer til stykket. Men siden alt er bra, og jeg har masse symptomer, og legen på sykehuset sa at hun så ingen grunn til at dette skulle gå galt, så satser vi på at det går bra denne gangen og.

onsdag 9. desember 2015

Pause på ubestemt tid

Jeg velger å ta en pause fra bloggingen på ubestemt tid. Jeg har merket lenge nå at jeg ikke har noe å komme med lenger her. Det begynte smått etter Oliver ble født, men jeg synes det blir verre og verre. Jeg har innimellom laget noen innlegg fordi jeg føler meg må, men det blir så halvhjertet. Kan ikke tenke meg det er så spennende å lese om hverdagslivet mitt heller. Og innimellom disse innleggene jeg har følt meg må skrive, så har jeg skrevet et og annet i frustrasjon eller når formen har vært dårlig. Så jeg føler ikke bloggen lenger gjenspeiler hvem jeg er. For alle de gode dagene blir ikke synlige. Jeg har vært inne på tanken på å legge ned hele bloggen og, men foreløpig velger jeg å sette den på pause en stund, for å se om jeg får igjen lysten til å skrive igjen da. Jeg vil svinse innom for å se om det kommer noen kommentarer underveis, så hvis det er noe dere lurer på, så bare spør. Og jeg vil fortsette med matbloggen min som dere finner på http://matallergier.blogspot.com. Med dette ønsker jeg dere en riktig god jul!

torsdag 19. november 2015

Lykke kan kjøpes...

... i hvert fall for en liten stund. Det er ingen stor hemmelighet for de som kjenner meg, at jeg er i overkant glad i julepynten fra Villeroy & Boch. Jeg gikk i mange år og beundret disse bordene som stod rundt i butikkene til jul, men jeg synes prisene var så høye at jeg ikke tok meg råd til dem. Så til jul for to år siden, så klarte jeg ikke motstå et pepperkakehus til telys som stod utstilt hos Tilbords på Gulskogen. Og derfra har det gått slag i slag. Noen av tingene har jeg kjøpt selv, men de store og dyre tingene, har jeg fått i gave. Mye av det, er i serien fra Fairytale park.

Jeg har en liten ide i hodet om at når samlingen med Fairytale park er stor nok, og Oliver er stor nok ikke minst, så skal jeg bruke skjenken vår til å sette opp parken i juletida. Bygge opp de forskjellige eventyrene, med inngangsporten osv som jeg har fra før. Men det er langt fram dit, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer så langt. For det er litt begrenset hva jeg kan ha i hyllene her fram til den tid uten at det ser rotete ut.

Men i år, som alle årene før, så har jeg vært innom hjemmesiden deres, og kikket og snoket, drømt meg bort litt. Og der kom jeg over en av disse eventyrbøkene deres. De er steindyre, så jeg har kun sett på de og ønsket meg de, men så mye penger er jeg rett og slett ikke villig til å legge i en julepynt selv om den er aldri så fin. Men plutselig i år, så solgte de ut fjorårets modell til en rimelig pris, og da klarte jeg ikke motstå. Og i dag kom den endelig hjem hit. Og den er så fiiiiiiin! Mye finere enn jeg hadde trodd. Under det store juletreet foran, og huset, så er det telys. Og bak kan den trekkes opp som spilledåse. Den er rett og slett bare helt vidunderlig!

Så akkurat nå i kveld, så kjenner jeg et lite snev av veldig materiell og overfladisk lykke.


mandag 16. november 2015

Førjulsmarked

Forrige uke hadde jeg en utrolig travel og stressende uke. Helt selvforskyldt da. Men for en stund siden, så fant jeg ut at de skulle ha førjulsmarked i Lierbyen, og jeg tenkte at det kunne jo være en ypperlig anledning for å prøve å selge noe av håndarbeidet jeg har liggende. Men så tenkte jeg at jeg kunne jo lage drops og havrekjeks for salg og. Både gluten og melkefrie kjeks, og vanlige. Siden prisen på råvarene da er betraktelig mye lavere.

Så hele forrige uke, så kokte jeg drops, og bakte og bakte og bakte. Før alt ble pakket ned i fine poser og lagt klare i en kurv til lørdagen. Lørdag morgen, var det bare å stå opp og komme seg av gårde. Klokka 9 troppet jeg opp på Toget i Lierbyen, og en time senere, begynte det å komme folk. Jeg fikk ikke solgt mer enn to nålputer fra håndarbeidet mitt, så resten har jeg lagt ut for salg på Facebook. Men kjeksene gikk unna. Og jeg gikk i pluss, så da er jeg veldig fornøyd jeg.

Det ble en travel dag da. Markedet skulle egentlig være åpent fra 10-18, men rundt 16, begynte de fleste å pakke sammen. Da var det kaldt, mørkt og tomt for kunder. Men det var en utrolig koselig dag. Julemusikk over høytalerne, mange hyggelige kunder, gode tilbakemeldinger og mange å skravle med. Jeg er en person som lett kjenner igjen folk, men du verden som jeg slet til slutt der, for det bare flommet på med mennesker, og til slutt gikk alle ansikter i surr.

Selv om det ble veldig masse jobb, og jeg var utrolig sliten og gåen på kvelden da jeg kom hjem (og delvis søndagen og), så ga det virkelig mersmak å være med igjen. Nå er det heldigvis en ny, og langt roligere uke som står foran meg. Men den startet med en forkjøla pode som ble hjemme fra barnehagen i dag, så vi får se hvor rolig den egentlig blir hvis jeg må ha lille turbo hjemme hele uka. Men han har virket bedre allerede i kveld, så er lov å håpe han blir fort frisk igjen nå. Selv om det var utrolig koselig å ha han for meg selv en hel dag etter å knapt ha sett han føler jeg forrige uke.

Måtte jo dele ut smaksprøver. Det er vedig greit at folk får smake på det de kjøper synes jeg. Og juleskum til de minste som ikke likte kjeks. Delte ut tre poser med juleskum i løpet av dagen, så det var mange fornøyde unger der. 


søndag 8. november 2015

Høyt og lavt.

De siste dagene føler jeg virkelig at jeg har vært både høyt og lavt mer eller mindre konstant. Victoria kom jo på onsdag kveld, og torsdag var vi en tur på Ikea for å kikke litt. Det ble med litt småtteri selvfølgelig hjem, og vi lå som slakt på sofaen her begge to da kvelden kom. På fredagen, så tok vi en tur til Gulskogen for å kikke litt. Det er så greit å komme seg litt ut, ikke bare sitte inne her hjemme hele tida. Det ble betraktelig mindre shopping på fredagen i forhold til på torsdagen, men jeg kjøpte en julepysj til Oliver og et par småting på TGR og Søstrene Grene. Jeg var litt nysgjerrig på TGR siden den er helt nyoppstartet på Gulskogen, og jeg har hørt så mye om den. Artig butikk med utrolig mye rart.

Etter vi hadde vært på Gulskogen, så kjørte jeg Victoria til toget, fordi hun skulle videre en tur til Moss for å feire en bursdag. Fredag kveld hadde vi skikkelig filmkveld her, med Seventh son i dvd-spilleren og popcorn på bordet. Lørdag tok vi turen ned til Elveparken igjen sammen med Oliver. Han var ikke helt enig med at vi skulle gå tur, så det ble ikke lange turen der nede, men frisk luft er alltid bra, selv om det blir litt mindre enn planlagt. Vi handlet litt, før vi hentet Victoria igjen på togstasjonen. Når flyselskapene er så teite at de ikke har fly på lørdag, så var det like greit at hun kom hit igjen, i stedet for å måtte ta inn på et dyrt hotell eller noe. Mye bedre å være her med Oliver og skravling da.

Vi tok det helt med ro resten av dagen i går, og i dag på dagen og. Tror vi alle var ganske slitne nå. Litt før 15 kjørte vi ned til togstasjonen atter en gang, men denne gangen med både Victoria og kofferten. Det var et langt besøk, og selv om jeg er veldig sliten, så var det utrolig koselig! Fra togstasjonen, kjørte vi en liten tur i håp om at Oliver skulle få seg en liten hvil. Han har nemlig slutta å sove på dagen, så lenge det ikke er at han sovner i bilen. Og vi så han var fryktelig sliten. Det ble ikke lange hvilen på han, men nok til å holde han blid resten av dagen.

For klokka 16, var det nemlig klart for skattekiste på Menighetshuset her for 2-åringene i menigheten. Optimistene oss, trodde at når han så at de andre barna satt pent og stille og hørte på, så ville Oliver det og. Men den gang ei. Det var høy turbofaktor som vanlig på den lille tassen der. Og når lille herr Hottenbøll skulle få sin skattekiste, så gikk lokket rett av og alt i gulvet før noen rakk å blunke. Så ikke helt samarbeidsvillig der. Men han synes boka som lå oppi boksen var veldig spennende. Og han synes det var stas å være sammen med de andre toåringene. De balanserte på krakker og stod i til den store gullmedaljen. Også fikk han endelig hilse på Jørgen igjen etter en lang tid uten og. Så det var nok litt ekstra stas.

Nå har vi vært plantet på sofaen her siden Oliver la seg for litt over en time siden, og jeg tror ingen av oss er helt klare for å forlate sofakomatilværelsen med det første. Men hviletida varer ikke lenge, for neste helg skal jeg ha stand på førjulsmarkedet her, så mye å gjøre innen den tid.

Oliver og tante Victoria


torsdag 5. november 2015

En ny start...

Det er utrolig hvor fort dagene går når du har mye å fylle dem med! Jeg skjønner ikke helt at det allerede er 5. november nå. Lurer fælt på hvor denne uka har blitt av for å være ærlig. Men denne uka er en travel og koselig uke for meg. Mandagen tok jeg det ganske med ro, annet enn litt husarbeid, men så begynte ting å skje.

Forrige uke, var jeg innom Frisklivssentralen her i kommunen og hadde oppstartssamtale. Jeg MÅ få bygget opp den kroppen min igjen etter svangerskapet, og etter utallige forsøk her hjemme, så har jeg innsett at jeg må få et spark i baken på det her. Jeg klarer rett og slett ikke å beholde motivasjonen over tid her hjemme. Så nå er jeg i gang med et 12 ukers opplegg for opptrening på Frisklivssentralen. Jeg fikk det forlenget litt pga juleferien, så foreløpig, er planen at jeg skal være der to ganger i uka fram til februar en gang. De har aktivitet tre ganger i uka, så skal øke på etter hvert som jeg kommer i form, og med egentrening ellers og. Jeg kan ikke la dette gå lenger med svimmelheten og ryggen. Jeg MÅ få trent meg opp enten jeg vil eller ikke.

På tirsdag hadde jeg første treningen der. Jeg møtte opp 5 minutter før, noe spent, noe usikker og noe skeptisk. Jeg var så tett på morgenen da jeg våkna, at jeg faktisk ikke trodde jeg kom til å få trent i det hele tatt. Så at jeg klarte å motivere meg, fordi jeg visste de ventet meg, det er jeg fornøyd med. Og jeg klarte faktisk å gjennomføre hele treningen på en time. Jeg peste og måtte ta små pustepauser under oppvarmingen, jeg gikk når noen av de andre jogga, og jeg tok ting i mitt tempo, men jeg klarte det! Hele poenget med Frisklivssentralen, er at det skal være et lavterskel tilbud. Så man skal gjøre det man klarer, og eventuelt be om alternative øvelser.

Jeg slet litt med de siste øvelsene som gikk på skuldrene, så da ga meg før tida på sirkelrunden. Men ellers klarte jeg meg fint. Et par av øvelsene ble byttet ut med noen som passet meg bedre, og jeg lærte faktisk en god del om kropp og trening allerede den dagen. At gjengen som trener der er en flott og positiv gjeng som tar deg i mot med åpne armer, er bare et stort pluss. Så nå er det bare å håpe at kulda holder seg unna lenge nok til at jeg kan være med på nok utetreninger til å klare meg selv inne når kulda blir for stram for astmaen min.

I går var jeg og Oliver hos mamma på dagen, før Victoria kom på kvelden. Hun blir her av og på ut uka, så dette er ekstra koselig med ekstra langt besøk. I dag har vi vært på Ikea og en liten tur på Liertoppen. Ikea er et skummelt sted å dra, for man kommer alltid hjem med mye mer enn man hadde planlagt. Men i dag klarte jeg faktisk å holde meg nesten helt etter planen. Var bare to ting ekstra med hjem igjen, og det var to små sleiver. Så den er jeg fornøyd med. Med handling av mat og turen ut, levering og henting i barnehage i dag, så var vi faktisk ute av huset i nærmere 7 timer i dag. Så nå i kveld har vi ligget på hver vår sofa som delvis slakt og ikke sagt stort. Men det er sånn det går, når man er på farta mens man skravler konstant i 7 timer på dagen.

Sliten Oliver som venter på middagen i går etter vi hadde vært hos mormor.