Kan jeg legge meg nå?

Enkelte dager er rett og slett bare pyton. Dagen i dag har vært en dag jeg gjerne skulle vært uten. Alt har rett og slett gått galt helt fra jeg våkna i morges. Det begynte med at jeg sov lenge, våknet litt over 9 av at jeg måtte på do, spratt opp fra sofaen (som jeg sovna på i går kveld) og knakk sammen i smerter. Bekkenet er verre i dag enn det var før jeg var hos kiropraktoren i går, og jeg aner ikke hvorfor. Ikke kan jeg gå til kiropraktoren igjen heller, for det har jeg rett og slett ikke penger til før 12. juni. Koster jo 400 kroner gangen, og jeg har allerede vært der to ganger denne måneden. Så i hele dag har jeg humpet meg rundt her, gått som ei gammal dame og prøvd å ta det med ro. Men alt gjør vondt.

Og bare sånn for å gjøre bekkenet mitt enda litt verre så har kattene vært helt håpløse i dag. Jeg har måtte opp å slippe inn Nemi ørten ganger fordi Bono sperrer kattedøra så hun ikke kommer inn. Og jeg har måtte fly opp og ned til andre etasje tre ganger fordi Spike driver og åpner døra til soverommet hele tida.

Bilen vår skulle på verksted i dag for å fikse det som må fikses for å få den gjennom eu-kontrollen. Så litt før 15, så ringte jeg ned for å spørre hvordan det lå an. Hadde fått mamma til å kjøre meg ned for å hente bilen. Nei... han visste ingenting om den bilen han, så han måtte undersøke og ringe meg opp igjen. Han ringte opp ti minutter etterpå og kunne fortelle at der var det gjort en feil i dag, så bilen stod urørt, de hadde rett og slett ikke registrert hva som skulle gjøres med den da den ble levert i morges. De hadde ikke delen engang klar! Jeg hissa meg rimelig godt opp på vei ned der, men ble møtt av at de la seg paddeflate og tok på seg all skyld og at det ikke skulle skje. Fikk ny time på fredag, heldigvis ikke så lenge å vente, men veldig kjipt.

Så skulle jeg en tur på butikken, hvor jeg selvsagt glemte den ENE tingen jeg skulle ha, nemlig erter. Kom riktignok hjem med en hel pose mat til videre utover uka, men ertene glemte jeg. Duret innom postkontoret for å hente en pakke jeg hadde fått hentelapp på. Men nei, den pakken var sendt til feil postkontor, så de måtte sende en faks dit, og så må jeg vente 2-3 dager før jeg får pakka på rett postkontor. Jeg er ikke verdens mest tålmodigste person, så nå begynte lunta mi å bli veldig kort. Godt jeg da bare skulle hente Lars på jobb før vi skulle hjem å lage middag.

Magen min har vært litt øm og uggen i hele dag. Vært sånn siden i går kveld egentlig, har sånne dager innimellom. Det er greit nok. Men etter å omtrent ha grått meg gjennom middagslagingen pga smerter i bekkenet, så skulle jeg endelig få mat. Kjøttboller og grønnsaker med brun saus. Magen min er ikke så glad i potet nå etter jeg ble gravid, så droppet den. To biter middag, og magesekken min krampet sammen. Jeg var fremdeles kjempesulten, så måtte jo bare spise, sakte og rolig, men for hver bit jeg svelget, så krampet det sammen øverst i magesekken. Til slutt måtte jeg bare gi meg, for da var jeg kjempekvalm av all den krampingen. Sitter enda og er kvalm og kjenner krampene river i magen. Men de har blitt litt mildere heldigvis. Helt sikkert luft, fordi jeg har vært så plaget av luft i det siste, men fy pokker så vondt da!

Så nå har jeg bestemt at resten av dagen skal jeg tilbringe i sofaen. Kun opp for å gå på do, og når jeg må ha meg kveldsmat om noen timer. Og ja... Etter at vekta har stått bom stille i 8 uker, har jeg nå plutselig hoppet opp tre! kilo på to dager i følge vekta vår. Og jeg spiser ikke mer enn jeg pleier! Blæh og æsj. Gleder meg allerede til å legge meg og begynne en ny dag i morgen, med stort håp om at morgendagen blir ti hakk bedre enn denne.

Måtte ta et bilde av Bono og Lars her i stad da. Bono ville ligge i fanget, men Lars satt på dataen. Endte med at Lars satt og holdt dataen i lufta med den ene hånda og tastet med den andre, mens Bono fikk godplassen i fanget. Ingen tvil om hvem som er sjefen hehe.

Ny uke, nye muligheter.

Selv om det allerede er tirsdag, så er det jo en ny uke, da mandagen var helligdag. Oppdaget plutselig at det faktisk er fire dager siden jeg skrev her sist, og det er for dårlig. Men det har egentlig ikke skjedd så mye spennende, så lite å skrive om. Lørdagen tok vi en tur til mamma, satt litt i sola og nøt finværet. Jeg klarte selvsagt å bli litt solbrent, men det hører våren til nesten. Blir så veldig fort solbrent.

Både fredag, lørdag og søndag hadde vi Buffy-maraton her hjemme. Så mange mange episoder hver dag. Ikke første gangen vi ser serien, men morsomt for det. Har en ting for fantasy, vampyrer og lignende ting. Bokmessig har det også gått i vampyrer i helga. Jeg har lest den aller siste boka i Sookie Stackhouse serien. Litt trist etter å ha fulgt serien i flere år og lest 13 bøker. Og jeg er ikke helt 100% fornøyd med slutten på den. Men men. Selve boka var bra, så da skal jeg være fornøyd. Deilig å bare sitte med nesa ned i en bok og glemme verden litt igjen, alt for lenge siden sist.

På søndag skjedde det noe stort her i huset for oss. Lille Herr Turbo i magen var særdeles aktiv på søndag kveld. Jeg har siden midten av forrige uke kunne kjenne han utenpå innimellom. Når jeg sitter og slapper av med hånda på magen, så har jeg fått noen små dytt. Lars har også prøvd, men Turbo blir rolig så fort han kommer bort med hånda si. Søndag kveld tok han helt av nedi der, og Lars kom for å prøve igjen etter at jeg hadde fått flere sterke spark opp i hånda på samme sted. Og endelig fikk Lars også kjenne, tre solide spark opp i hånda si. Så det var en stor ting.

Søndagen og mandagen gikk med til dårlig form her. Jeg reagerte så sykt på varmen som har vært. Ble kvalm, svimmel, dårlig i magen og skjelven i kroppen. Og jeg følte jeg regelrett kokte innvendig. Satt foran vifta inne i bikini og følte blodet koke. Jeg har aldri vært noe stor fan av varme. Sånn 20-25 grader pleier å gå greit, men mer enn det er ikke kroppen min noe særlig glad i. Men aldri før har jeg reagert som jeg gjorde nå. Vi hadde 26 grader i skyggen her, og det burde gått greit, men ikke nå. Så er nok graviditeten som gjør det. Så for første gang noen sinne, så håper jeg faktisk på en ikke så alt for varm sommer. For det her slo meg helt ut. Var dårlig i går og, enda temperaturene da hadde gått ned.

Mamma var her i går og hjalp oss med å organisere kjelleren. Vi trodde ikke det skulle bli så mye som skulle kastes, siden vi jo hadde et kasteraid i påsken, men jammen meg ble ikke kroken ute stappfull av ting som må kjøres på dynga. Mye byggematerialer fant vi ut. Men nå er det god plass og fint organisert der nede. Og ikke minst plass til både liten fryseboks og tørketrommel når de skal kjøpes. Per i dag har vi en enorm fryseboks i gangen her, en sånn 300 liters sak. Oppi der er det fullt kaos og fryseren er endel år gammel nå. Så nå som knøttet kommer så skal vi bytte den ut med et stort fryseskap og en liten fryseboks. Fryseboksen til de store posene med kyllingfilet, kalkun i jula osv, og skapet til de mindre tingene. Vi handler jo mye når vi er i Sverige, så er greit med god fryseplass. Men med å gjøre det sånn, så frigjør vi plass til barnevogna i gangen også, så slår på en måte to fluer i en smekk. Mer plass og mer orden.

I dag måtte jeg få hastetime hos kiropraktoren. Er så glad han alltid har time til meg uansett hvor travel han er. Jeg har slitt med bekkenet i hele helga, og i går så stod jeg fast på kjøkkenet i flere minutter. Altså, jeg snudde meg rundt fra benken til komfyren og vips låste alt seg så jeg ikke fikk beveget hofta. I morges kjentes det bra ut, men siden bilen skal på verksted i morgen, så tok jeg ingen sjanser og bestilte time i dag. Og det var veldig greit, for her var det full låsning på begge sider nå. Gud vet hva som har trigget det denne gangen, for er bare 13 dager siden sist jeg knakk opp. Men nå har jeg i hvert fall god bevegelse igjen og det er ikke vondt lenger. Når smertene stråler oppover i ryggen, nedover i beina og underlivet, så er det veldig greit å komme seg til behandling.

Gratulerer med dagen Norge!

I år er siste 17.mai som vi kan tilbringe hjemme i stua, daffende i sofaen i joggebukse og t-skjorte. Så det må jo nytes til det fulle. For neste år har vi jo lille turbotrollet som kommer til å synes 17.mai toget er en stor ting. Jeg husker feiringene fra jeg var lita med stor glede, og det er jo virkelig barnas festdag. Så jeg ønsker virkelig å gi Oliver Tobias mange gode minner fra feiringen, og begynne det tidlig.

Dagen i dag begynte med nystekte rundstykker og reker til frokost. Etter det ble jeg litt effektiv, lagde 12 karbonader, 24 sjokolademuffins og en blåbærkake. Muffins er jo alltid fint å fryse ned tenker jeg. Har prøvesmakt alt sammen, for jeg hadde glemt å kjøpe brunt sukker til blåbærkaka, så veldig skeptisk, men den ble god. Og sjokolademuffinsene var fra en ny oppskrift jeg har funnet. (ligger på matbloggen min)

Etter det så måtte det en sofahvil til, før jeg leste i den siste boka i Sookie Stackhouse serien i 2 timer. Nå har vi akkurat spist grillmat og er klar for en rolig kveld i sofaen. Eneste som legger en demper på gleden min er at jeg den siste uka har slitt med forstoppelse, og nå er det så ille at jeg er skikkelig kvalm og har magesmerter. Matlysta er på bunn, men jeg tvang i meg grønnsakene til middag fordi de inneholder fiber. Så nå har jeg lært, ikke flere dager på rad med lite grønnsaker og mye brød, da stopper det helt opp og jeg blir dårlig. Har blitt gradvis dårligere for hver dag som har gått til det smalt for fult i dag. Så er lov å håpe det løsner snart.

Nå er det vel ikke lenge før vi setter i gang med Buffy-maraton her. Hadde det to dager sist helg og, og blir nok endel denne helga og siden Lars jo har langfri nå. Så deilig med to langhelger på rad, dette kunne jeg blitt vant til. Så da gjenstår det bare å ønske dere alle en flott 17. mai videre, enten dere er ute og feirer eller hjemme og slapper av.

Overvektig = usunn?

Det er en ting jeg har grublet lenge på, men som jeg fikk føle litt for mye i dag som jeg må skrive om. Hvorfor er det sånn at mange automatisk tenker på overvektige som usunne? De som er kjempestore skjønner jeg, for man blir ikke 150 kilo tung uten at det ligger noe galt i maten de spiser. Men alle de som har 5-10 kilo for mye. Før jeg ble gravid, så hadde jeg ca 8 kilo for mye på kroppen i forhold til bmi. Allikevel var jeg fornøyd, fordi jeg jo hadde gått ned 43 kilo allerede, og var på vei videre ned etter at det stagnerte i nesten to år.

Allikevel har jeg mange ganger opplevd at leger ser rett forbi plagene mine og meg, og bare vekta. Refluks = overvekt, magesmerter = overvekt, ryggplager = overvekt. Dette har tært på meg i mange år, så derfor har jeg vært så glad og fornøyd over at jeg ikke har fått noe mas om vekta mi nå etter jeg ble gravid. Fastlegen min kjenner jo meg og min historie og er overhodet ikke bekymret, han vet at jeg spiser sunt og vet at helsa mi er god.

Men i dag på sykehuset hos jordmor, så fikk jeg meg en veldig smell på det med vekta. For nå har den blitt et poeng. Jeg hopper opp og ned mellom 2,5 og 4 kilo opp i svangerskapet så langt. Varierer fra dag til dag. Og jeg er jo snart 19 uker på vei, så det er faktisk ikke så ille. Mange i termingruppene mine som har gått opp det dobbelte av hva jeg har gjort og vel så det. Jeg har ingen store diller, orker veldig lite sukker, og spiser sunn og god mat laget fra bunnen av som jeg alltid har gjort.

Men i dag da, jeg hadde med blodprøveresultater fra fastlegen min, alt fra vitaminer og sånt til blodsukker og blodprosent, og urinprøve. Alle prøver var helt perfekte. Allikevel begynte hun å snakke om glukosebelastningstest. For jeg måtte jo skjønne det, at det var noe alle overvektige måtte gå gjennom da vi hadde så stor risiko for å utvikle svangerskapsdiabetes. Ja, hadde jeg trykket i meg en liter sjokolademelk om dagen, eller en stor plate sjokolade, eller noe på prøvene mine tilsa at noe var i veien, så kunne jeg skjønt det. Men ikke sånn som alt ser ut nå. Jeg ble kraftig provosert og sa brukte vel ordene "Ikke faen!"

Måtte forklare henne at jeg for det første tåler sukker særdeles dårlig. Jeg blir kjempekvalm etter tre små kjeks og kjenner allerede etter et lite kakestykke at jeg blir småuggen, så å drikke over en desiliter av noe som omtrent er rent sukker, det går ikke. Da kommer det til å ende med spying overalt, og jeg er redd for å spy, så det kommer ikke på tale. En annen ting er at jeg blir kvalm av sult maks 30 minutter etter jeg står opp på morgenen, så det da å møte fastende, for så å drikke sukker og så faste i enda et par timer til, det går ikke! Dessuten ser jeg ikke noe poeng i det når alt er i orden, og jeg uansett ikke kan endre stort på kostholdet mitt.

Men det var ikke bra nok for jordmoren. Her måtte kostholdet mitt gjennomgåes med argusøyne. Jeg måtte sitte å fortelle i detaljer hva jeg spiste på en vanlig dag. Hun så ikke helt ut til å tro meg, for jeg er jo tross alt overvektig! Etter jeg fortalte om masse grønnsaker, rent kjøtt, lite poteter og maks to brødmåltider om dagen, om allergiene mine og sukkermengdene jeg orker så svarte hun småspydig: Så du mener at du har så perfekt kosthold at du ikke har noe å endre på allikevel da? Jeg svarte bare ja jeg. For jeg har et kosthold som en med diabetes burde ha, bortsett fra at jeg unner meg en kjeks i ny og ne. Men ikke mer, da blir jeg dårlig. Setter vi fram en bolle med smågodt her i helgene, så spiser jeg kanskje 4 biter gjennom hele kvelden før jeg får dosen min.

Og jeg kjenner jeg er provosert av hele møtet i dag. For jeg hadde ikke klart å gå ned 43 kilo om jeg levde sånn som hun tydeligvis tror jeg lever. Og jeg hadde ikke klart å holde vekta såpass greit så lenge inn i svangerskapet heller. Og ikke minst, så ville prøvene mine vært betraktelig verre. På de fleste områder. Jeg er bare så lei av at folk ser vekta og ikke meg. Jeg er frisk! (altså sånn utenom crohnsen og alt den har med seg da) Jeg har et supert blodtrykk, god puls, normalt kolesterol, normalt blodsukker, også rett etter jeg har spist. Og det til tross for at jeg spiser naturlig glutenfritt som har endel karbohydrater i brødet, noe hun jo måtte påpeke veldig da. Hvorfor kan de ikke se meg som individ i stedet for et tall på en vekt?

Ikke bare babyshopping.

De siste par månedene så har jeg knapt kjøpt noe som helst utenom ting til turbotrollet i magen. Ja han har forresten fått det som kallenavn, for han turner rundt inni der hele dagen nå, fra tidlig morgen til sen kveld. Det eneste jeg har kjøpt til meg selv er en kjole på Lindex her på fredagen. En lekker sommerkjole med god plass til magen. Så den er jo fin både når magen vokser og når den krymper igjen.

I det siste har Dolce gusto maskinen til Lars vært litt kranglete. Den lager fint espresso enda, men alle de litt større koppene blir bare pisslunka, og det er jo ikke godt. Ikke at jeg drikker kaffe, men mamma har klaget på det når hun har vært her. Litt kjipt å måtte varme kaffen i microen etter den er ferdig. Så jeg har grublet noen dager nå og egentlig bestemt meg for å kjøpe en ny til han når vi får feriepenger. Men fikk ikke bestemt meg om vi skulle prøve Tassimo eller ta en ny Dolce gusto. Jeg forhørte meg litt rundt, leste tester osv, men fikk ikke bestemt meg.

Men så sa mamma at de skulle ha tilbud på en kaffemaskin på Elkjøp bare i dag. Og da solgte de små Tassimo maskiner til 299. Så da måtte jeg jo bare slå til. Så jeg bestilte en sånn en og noen kapsler og tenkte jeg skulle sende Lars bort på Elkjøp etter middag for å hente den. Skulle liksom ikke si noe da, så det ble en overraskelse. Bare at han måtte hente noe for meg. Han kom hjem og jeg sa han måtte en tur på Elkjøp for meg i kveld. Hvorpå han svarer: har du kjøpt kaffemaskin? Så mye for den overraskelsen liksom. Men han ble veldig glad da, så da kan jeg jo fint si mission accomplished. Blir spennende å se hva han sier om kaffen på den, har hørt mange si den er bedre enn Dolce gusto sin.

Nesten ferdig!

Jeg og mamma har jo holdt på noe enormt her over endel dager nå. Har delt det opp sånn at vi ikke skal bli for slitne da, spesielt meg siden jeg ikke har all verdens med energi om dagen. Men nå begynner jeg faktisk å se slutten på ting. I dag da jeg kom fra dps, så fant jeg mamma i full sving med glasskapene i stua her. Så i dag ble de tatt, begge badene og gangen. Det som gjenstår nå er egentlig bare plukk nede i kjelleren. Er ikke så mye som skal kastes der nede, for den jobben har vi jo allerede gjort (jeg og Lars i påsken), men det er jo fullt kaos og vi finner ingenting der nede nå. Jeg kan jo ikke løfte alle disse tunge eskene hit og dit, så mamma kommer en dag senere for å hjelpe meg å organisere der nede.

Jeg er nemlig ikke så flink til organisering selv. Jeg ser hva som må gjøres, kastes osv, men jeg klarer ikke stable ting sånn at de tar liten plass og at det ser bra ut. Jeg er helt talentløs på det området. Noe som irriterer vettet av meg til tider. Hvor jeg har arvet det der fra aner jeg ikke, for både mamma og mormor er flinke til å organisere ting. Men da er det jo godt jeg har mamma som kan komme å hjelpe meg.

Ja, og fysj og æsj. Lørdag kveld kjente jeg en vond lukt her inne da jeg satt i sofaen. Siden jeg jo har tre katter, så er det endel kvalmende lukter jeg kjenner godt igjen, blant annet lukten av smådyr som ligger på steder de ikke skal og råtner. Så jeg sendte Lars på jakt rundt i stua her, for jeg var sikker på at det lå en død mus her inne et sted. Men neida, fant ingenting. Lukta ble et hakk sterkere i går. Og da mamma var her med gardinene mine (nye gardiner fra Bohus til stua) så sa hun at hun også kjente en eller annen lukt, men hun visste ikke hva. Vi dro fram toseteren for å få på plass gardiner, og Lars lyste under treseteren, men nei da, ingen døde mus da heller. Så merket jeg lite fram til i dag. Satt i stua igjen og kjente denne kvalme, søtlige, råtne lukta. Mamma forsvant under sofaene, men fant heller ingenting. Så nå var jeg rimelig sikker på at det rett og slett var nesa mi det var noe galt med. Helt til mamma skulle vaske ute i gangen, flyttet på forbøtta til kattene, og inni hjørnet der lå det ei død rotte!!! En ting er mus og fugler, det kan jeg takle altså, men rotter!!! Fyttigrøss og æsj. Det er ikke første rotta de tar i år heller, og den ene ble jo til og med sluppet løs levende her inne. Nå er jeg rett ved å stenge kattedøra på natta. De skal selvsagt få komme ut og inn, men at jeg da står opp og gjør det selv. For jeg orker snart ikke mer av alle disse døde dyrene, i år har det vært ekstremt!

Ordinær ultralyd.

Endelig kom dagen da jeg hadde time for ordinær ultralyd. Nervøsiteten min har bare blitt verre og verre de siste dagene, og i går var jeg faktisk kjemperedd for at noe skulle vært galt med det lille knøttet i magen. Hadde time på sykehuset klokka 10 i dag, så heldigvis ikke så lenge å vente etter vi våkna i dag. Vi ble hentet inn av en veldig hyggelig jordmor som skulle undersøke meg. Jeg sa rimelig kjapt at jeg var kjempenervøs, men hun var så rolig og trygg at jeg klarte å slappe av mer rimelig fort.

Etter litt spørsmål og papirarbeid, så ble jeg henvist til benken og hun begynte undersøkelsen. Så fort bildet kom opp på skjermen, så begynte tårene å renne hos meg. Mye av lettelse, for jeg så jo at det var en hel liten baby der inne, som hadde vokst som normalt. Så da var det i hvert fall ikke noe galt på det punktet. Jordmoren lot oss se litt på knøttet før hun begynte å ta alle mål og sånt for å beregne terminen. Hjertet og alt slo fint, og knøttet så helt friskt og fint ut.

Jeg spurte om kjønn, og hun begynte å flytte på den ul-dingsen. Vi fikk se fra to vinkler, og i begge vinklene så skrævet knøttet så fint at vi tydelig kunne se at det var en liten gutt. Det var liksom ikke noe tvil. Så da har jeg en liten Oliver Tobias der inne. Etter målene fikk vi se litt mer på han. Og han var en veldig aktiv krabat, noe jeg merker mer og mer til selv også. Hans store hobby er å sparke meg i blæra. Det har jeg jo merket selv og, men under hele undersøkelsen i dag så lå han der og sparket. Han vifta med hendene, og bokset i vei opp i magen min. Den ultralyd-dingsen var nemlig veldig irriterende når de dytta på plassen hans, så den ville han bokse vekk. Han var så fin, og han har verdens mest perfekte lille nese!

Etter ul'en så dro jeg hjem for litt lunsj før jeg dro innom mormor med bildene fra ul'en så hun fikk se. Gøy å se reaksjonen hennes, hun synes han så veldig søt ut. Mamma skal scanne de inn og printe de ut i bedre kvalitet for meg, for de bildene man får med er på så veldig tynt papir at de fort ryker. Så nå ligger de hos mamma, men jeg har fått inn ett på dataen da, der hvor den søte nesa hans synes best. Jeg og mamma reiste på Gulskogen senteret for å shoppe litt babyklær, nå når vi vet kjønn, så må vi jo kjøpe litt i rett farge også. Men jeg ble så utrolig skuffa, for på flere av butikken så var det hylle opp og hylle ned med lekre jentekjoler, og et lite hjørne med et par bodyer og såkalt kule jeans til gutter. Hvorfor er det så mye mer til jenter enn til gutter? Og hvorfor skal alt være så kult og ikke søtt? Men på H&M fant vi masse fint da, så da ble det en solid bunke med klær med hjem allikevel. Så H&M reddet dagen for meg i hvert fall.

Nå er jeg helt utslitt. Det har vært en dag med enormt mye følelser. Jeg gråt og gråt etter ul'en fordi jeg var så letta over at alt var bra og fordi han var så vakker. Det i seg selv er jo slitsomt. Og shoppingen etterpå knakk meg helt formmessig. Bekkenet og ryggen verker, og jeg har ingen planer om å forlate sofaen i kveld. Men til tross for det, så er jeg rett og slett verdens lykkeligste akkurat nå. Tenk at jeg om rundt 5 måneder er mamma til verdens søteste Oliver Tobias!!! Nå begynner jeg å gråte igjen av glede, så da er det vel på tide å runde av her før hele dataen blir våt hehe.