søndag 20. april 2014

Påskevær og frustrasjon

Fy søren for et vær vi har om dagen. Sol fra så og si skyfri himmel og mange varmegrader. Var faktisk oppe i 16 grader i skyggen her midt på dagen i dag. Det er så deilig at jeg ikke kan få sagt det nok engang! Drømmene om sommerkjoler og sandaler begynner å komme snikende, selv om jeg vet det enda litt litt lenger fram. Men jeg begynner å se det nærme seg. Vi gikk en lang og deilig trilletur i dag i sola, og tilbrakte noen timer på verandaen etterpå. Det er så utrolig deilig med vårsol og varme nå!

På torsdag, så åpna jeg døra til komfyren og vips så ramlet den fra hverandre. Jeg fikk satt sammen selve døra, men barnesikringen funker ikke. Så tirsdag må jeg ringe de vi kjøpte den av og klage, for vi kjøpte den jo splitter ny i september. Det var frustrasjon 1. Frustrasjon 2 kom i dag. Rett før påske kjøpte vi en gassgrill på Elkjøp. Jeg bestilte den på nett, og vi betalte den da vi henta den. Siden det stod at gassregulator ikke følger med, så bestilte jeg det og, og den har vi også betalt for. I dag skrudde vi den sammen, og der var det ingen gassregulator. Jeg stussa på det da Lars kom hjem med den, at det ikke var med en sånn ved siden. Men han hadde spurt flere ganger om den, og de svarte hver gang at den lå oppi esken. Vel, det gjorde den ikke! Så jeg må dit på tirsdag og håpe de er samarbeidsvillige. Men fader så frustrerende når man har gleda seg til å starte grillsesongen!

Mens vi satt her og hørte på musikk og slappet av i stad, så ringte det plutselig på døra. Jeg forventa meg som vanlig en tigger eller lignende, men der stod faktisk pappa. Snakk om overraskelse. Han ble ikke så lenge da, bare en times tid, men Oliver fikk masse oppmerksomhet og var strålende fornøyd her. Han var litt skeptisk med en gang pappa kom inn her, han har jo ikke sett han siden dåpen. Men det tok ikke mange minuttene før Oliver tødde opp og skravla gikk. Det er moro å se de sammen. Pappa sang "bake kake søte" og Oliver var helt med. Det der må være en av favorittene, om ikke den favoritten. For den synges både her, hos mamma og nå av pappa og. Utrolig artig!

Oliver og pappa


lørdag 19. april 2014

Olivers første "langtur"

Oliver er en lite reisevant liten kar. Han er vant med å farte rundt i nærmiljøet her, men noe lengre turer har han ikke vært på enda, før i dag. I dag var nemlig turen kommet for hans første tur til Oma og Opa (farmor og farfar på tysk) i Larvik. Litt over 10 i morges pakket vi bilen full med vogn og ymse og satte nesa nedover på E18. I strålende sol, og med lite trafikk så gikk det greit å komme ned.

Vært har jo vært helt vidunderlig i hele dag, så vi tilbrakte selvsagt tida ute på verandaen der i dag. Litt rundt i hagen for å se rundt og da så klart. Men det var på verandaen all moroa skjedde. Oliver satt mye hos Oma i dag, koste seg godt i fanget hennes. De hadde kjøpt en sklie i plast til han og. Kjempemoro sak. Han får selvfølgelig ikke lov til å bruke den på egenhånd med det første, og vi ville aldri satt han på toppen og la han skli ned selv. Men når vi holder han fast og lar han skli ned, så er det veldig moro synes han. Lille bortskjemten. Tror snart ikke det er mer igjen det går an å kjøpe til han jeg...

Tida gikk fryktelig fort der nede da. Svusj så måtte vi reise igjen for å rekke butikken og hjem og lage middag. Men ikke før vi voksne hadde klart å bli lett solbrente. For poden hadde vi jo klart å smøre, men ikke oss selv... Men vi var verre i fjor, så får trøste oss med det.





torsdag 17. april 2014

God påske :)

I går kunne endelig Lars ta påskeferie. Halv dag på jobben, så han var hjemme her litt over 12 i går. Snakk om luksus. Påsken for oss startet med besøk av ene fadderen til Oliver, Beate, og hennes tvillingsøster. Første gangen jeg møtte Anette, så jeg var veldig spent. Jeg er jo vant med Beate som er som meg, veldig skravlete og lattermild. Anette var litt mer rolig, men superkoselig! Det sier jo litt når folk kommer på besøk og blir sittende å skravle i over 7 timer uten at man i det hele tatt merker at tida har gått så fort. Så det der frister til gjentakelse :)

I dag kjørte vi Oliver opp til mamma en stund etter frokost for å få litt tid for oss selv, kjærestetid. Og nå begynner jeg å skjønne at å planlegge ting sånn, det funker ikke når man er småbarnsforeldre. Planen i dag var nemlig at vi skulle hjem, slappe av en halvtime, skru sammen grillen vi har kjøpt, spise deilig biffwok og se film. Det som skjedde var at vi stupte ned i senga, slukna momentant og var borte i nesten tre timer. Så filmen, den rekker vi ikke. Grillen... tja, det regner og plassen jeg tenkte bruke i stua var mindre enn jeg husket, så den får vente til neste godværsdag. Og middagen? Middag ble det, god også, men grønnsakene til woken hadde jeg klart å glemme å kjøpe, så her ble det grytegrateng i stedet. Også tok vi oppvaska og jeg lagde kjøttkaker i brun saus til Oliver. Og vips så forsvant tida fra oss. Men jeg klager ikke, vi fikk noen veldig gode timer med søvn :)

Her er det hjemmepåske i år. Som hvert år egentlig. Men vi orker ikke pakke bilen full, sitte i kø, reise mot snøen og sitte i kø hjem igjen. Så jeg har pynta litt til påske med gule duker, gule tulipaner og litt påskepynt, også tar vi det med ro her hjemme. Litt besøk da, men det er jo bare kos. Også er det jo meldt strålende vær resten av påsken, så jeg krysser fingrene for at værmeldingen har rett, for da blir det lange trilleturer med Oliver og masse kos ute på verandaen de neste dagene.


tirsdag 15. april 2014

Vår, sol og nesten sommerfølelse.

I dag spratt jeg opp av senga klokka 7. Endelig uthvilt og ikke trøtt som jeg har vært siste uka. Derimot hadde jeg fryktelig vondt i ryggen og bekkenet, så etter en uke med hodepine og verk her og der, så ringte jeg kiropraktoren i dag, som heldigvis kunne få meg inn før jeg hadde avtalt å møte Marianne og Jørgen i sentrum. Så jeg tok med meg Oliver og dro til kiropraktoren og ble knekt opp både her og der. Og han klarte som vanlig å sjarmere alle de ansatte der. Morsomt nok så dukket det opp et kjent fjes og som jo måtte hilse på han.

Deretter kjørte vi ned til byen. Planene våre var lunsj og trilletur. Var noe skeptisk til den trilleturen, for det blåste godt i perioder, men heldigvis fikk vi det til. Vi dro først til Jonas B Gundersen for lunsj, og helt ærlig så er jeg litt skuffa. Før hadde de Schär sine glutenfrie ciabatta som brødalternativ uten gluten, men det var nå byttet med Fria sitt frossenbrød som hverken er godt eller tålbart for noen av oss. (Både jeg og Marianne må ha uten gluten). Så jeg bestilte en club sandwitch uten brød, og spurte om ekstra salat. Og det fikk jeg, men det var fremdeles lite, og lite kjøtt egentlig. Så 169 kroner var flåeri. Ikke ble jeg mett heller. Men koselig sted å sitte om ikke annet da.

Vi trilla nedover mot CC og opp igjen, litt rundt om i gatene, var en tur innom Magasinet og Torget Vest før vi satte oss ned på en benk og skravla. Magasinet er håpløst med barnevogn, og egentlig Torget vest og, de sentrene er ikke laget for barnevogner altså. Men jeg fikk kjøpt det jeg var ute etter, så da får jeg være fornøyd. Kjente det godt i bekkenet etter trilleturen. Bekkenet mitt låser seg enda innimellom, så i dag ble det knekt opp, og da blir jeg alltid ille første dagen. Men det gikk nå på et vis. Det var en veldig koselig dag med godt selskap og fint vær. Nesten litt idyllisk. Så nå er vi slitne, både Oliver og mamma, og klare for en rolig kveld her hjemme før vi får besøk i morgen på dagen :)

Må si det er utrolig deilig å ha blitt kjent med noen som forstår meg på et vis. Jeg er sær, det vet jeg. Også i matveien pga allergiene. Men i og med vi deler noen av de samme matgreiene, og har litt lik måte å tenke på, så føler jeg at jeg kan slappe ordentlig av med Marianne, fordi hun på en merkelig måte forstår meg. Og det er utrolig behagelig. Og at hun har en skjønn tass som er bare litt yngre enn Oliver er jo et kjempebonus! Gutta er så tøffe atte.

Jeg og Lars er nerder, ingen hemmelighet det, og Star trek er og blir favorittene her. Så hva er vel mer naturlig enn en siklesmekke med Starfleet academy på? (skolen i Star trek). En skal tidlig krøkes som god nerd skal bli.



lørdag 12. april 2014

Phu.

I dag hadde jeg løyet om jeg hadde sagt formen var på topp. Jeg er tung i kroppen og hodet, småuggen, sliten, litt hodepine og ja i det hele tatt. Men årsaken er så enkel som at jeg var på farta i mer eller mindre 12 timer i går. Dagen i går starta med at jeg fant Spike skadet i stua her da jeg kom ned. Så da var det bare å få tak i en dyrlege som kunne se på han. Redningen ble Strømsø dyreklinikk som kunne gi oss time bare en time etter jeg ringte. Vi hadde nemlig planlagt å reise til Sverige i går, og ville få ting unna. Så vi låste kattedøra og dro av gårde til dyrlegen med han. Og joda, slosskamp... igjen. Jeg er så lei av den forbaska ukastrerte katta i gata her som terroriserer mine til enhver tid nå. Snart sender jeg dyrlegeregningene til eieren altså, for dette er vel 10. gangen siden vi flytta hit for snart tre år siden. Så da er det antibiotika og smertestillende på han igjen.

Etter vi fikk Spike hjem, så kjørte vi Oliver til mamma også satte vi snuta mot Sverige. Vi droppet Strømstad denne gangen, og reiste rett til Nordby. Trafikken begynte å tetne seg innover, og det frista særdeles lite å stå i kø ved Systembolaget. Jeg var på jakt etter nye joggesko, og ble strålende fornøyd da jeg fant et par Salomonsko som var satt ned fra 1400 til 400. Det kaller jeg kupp. De høyt elskede adidasskoa mine har nemlig helt mista piffen. Vi spiste lunsj på den asiatiske restauranten der, skravlet, kikka og koste oss masse. Kjøpte uanstendige mengder godteri og. Så jeg har sikkert sågodt til jul jeg nå tror jeg. Jeg spiser jo aldri mer enn en bit eller to av sånt før jeg får dosen min. Jeg falt pladask for en gåbil med musikklyder på, så den ble med hjem til Oliver. Og han ser veldig fornøyd ut med den.

Etter vi kom hjem, så var det bare å pakke ut av bilen, sortere ut det som skulle til mamma og co, spise og hente Oliver. Vi dro her hjemmefra 08.50 i går morges, og satt i sofaen på kvelden igjen 21.15. Men da hadde vi jo vært hjemom og spist da. Kan tro det var godt å finne senga i går.

I dag har som sagt formen vært heller elendig. Det er min egen skyld siden jeg kjørte meg så tom i går. Men det får bare være. Jeg har allikevel klart å steke opp to kilo karbonader, rydda litt her, henta pakker på posten og handlet litt mat. Så jeg får vel egentlig bare være fornøyd tross alt. Skulle ha gjort så mye mer, men jeg kjenner jeg ikke har mer igjen å gå på nå. Hadde det egentlig ikke til det jeg har gjort heller, men gjør jeg ingenting i dag, så blir det en enorm jobb i morgen, og det orker jeg ikke. I hvert fall utrolig godt med helg nå kjenner jeg.


tirsdag 8. april 2014

Litt av hvert med sukker på

Gårsdagen var en merkelig dag kjente jeg. Det å vite at jeg har nådd 10 år som kronisk syk satte i gang litt følelser i meg. Det er så rart å tenke på hvor mye som har forandret seg på de årene. Hvor mye jeg har utviklet meg og vokst, erfart og opplevd. Mennesker som har kommet og gått. Men samtidig er jeg fremdeles meg på et vis. Om enn noe mer moden, rolig og voksen.

Dagen gikk unna i full fart i går da. Med akupunktur, optiker, litt vimsing nede i byen, mathandling og sånt, så forsvant dagen rimelig fort av sted. Som jeg mistenkte, så har synet mitt endra seg. Fra -3.25 til -2.75 på høyre øye, og fra -3.25 til -3 på venstre. Så ganske så riktig at jeg kjente det her. Har bestilt identiske briller med de jeg har nå da, for jeg prøvde noen der, men ingen ble liksom riktige. Var et par der som var lekre, men røde briller og rødt hår er ikke akkurat helt ideelt må jeg si. Så da ble det samme som nå, men det er greit, for de jeg har nå er jo bare noen få måneder gamle, og jeg liker de godt. Jeg klarte å få med meg et armbånd og et skjørt hjem... Jeg er håpløs når det gjelder shopping altså!

I dag starta jeg dagen med å trikse sammen en liten brownierøre som gikk i ovnen, for jeg må jo ha noe å servere når jeg får besøk langveisfra. Eller i hvert fall timesreisefra. For Tonje hadde satt turen til meg fra Moss i dag. Ble oppringt av en litt fortvilet Tonje da veien hun kunne var stengt (Hurra for veiarbeid som har stengt snarveien fra jobben til Lars og hit i flere uker nå, uten at de egentlig gjør stort der), så da var det å veilede henne på fonen til hun kom fram. Tida gikk ufattelig fort! Jeg skjønner ikke hvordan tida kan gå så fort noen ganger. Oliver var helt i hundre da, spesielt da hun ga han mat, da klarte han å dytte i seg over en hel smoothie fra Ellas Kitchen. Han er og blir et lite fruktmonster, men aldri sett han så vill som da hun ga han den. Han hylte og hvinte og stod i. Mistenker han synes hun er veldig søt altså.

Forresten... Jeg nominerte frisøren min til Norges beste kundeopplevelse på P4, og hun ble trukket ut i dag. Så løp inn og stem, stem, stem! Hun er rett og slett den beste, enkelt og greit. Og fortjener så mange stemmer som overhodet mulig! 

Kjenner jeg blir lettere tullerusk her i kveld og. Jeg vimsa litt med Oliver her etter middag, også tok jeg han med i dusjen litt senere. Etter dusjen har jeg hatt skikkelig vondt i venstre skulder og arm og opp i nakken. Jeg er svimmel og ekkel og litt nummen i ansiktet. Det skal liksom ingenting til før jeg blir sånn. Og jeg kjenner jeg er rimelig lei nå. Står på venteliste til psykomotorisk fysioterapi da vanlig ikke funker for meg. Har stått der noen måneder nå, og blir vel stående noen måneder til. Men jeg kjenner jeg begynner å bli veldig veldig klar for å starte behandling nå. Etter 6,5 måned med daglige smerter og svimmelhetsanfall med kvalme, så er jeg fryktelig fryktelig lei. Fordelen er jo at jeg da har motivasjonen godt på plass før jeg starter opp.

Tok et lite selfie i går.


mandag 7. april 2014

10 år...

I dag "feirer" jeg 10 år som kronisk syk. Jeg hadde egentlig glemt av hele dagen, men kom plutselig på det da jeg så datoen på en kvittering i stad. Det høres kanskje rart ut at jeg husker datoen jeg ble syk. Og årsaken er veldig enkel, det var onsdagen i påskeuka 2004. Jeg hadde hanglet lenge, vært mye uvel og dårlig i magen. Mye kvalm og mye på do, men ikke noe som bekymret meg. Jeg var enda sammen med eksen på den tida, og vi bodde i Hurum. Vi var på vei til Asker for å handle inn til påske, og halvveis på turen måtte jeg kjøre inn til siden fordi jeg fikk så vondt i magen av jeg ikke klarte å puste. Jeg fikk noen av de krampene den dagen, enda flere dagen etter, og hele påsken lå jeg med store magekramper og løp på do.

Så fort påsken var over, reiste jeg til legen for en sjekk. Crp'en min ble målt til 400 og ett eller annet og han fikk meg kjapt inn til røntgen av tykktarmen. Der ble det påvist betennelse i tverrliggeren på tykktarmen og med mistanke om noe nede ved overgangen tykktarm/tynntarm. Legen på røntgen trodde det var ulcerøs collitt jeg hadde, men jeg ble sendt videre til coloskopi for videre undersøkelser og vevsprøver. Jeg ble satt på prednisolon, ganske store doser, for å prøve å knekke betennelsen.

Det tok fire uker før jeg fikk time til coloskopi. Hurra for Drammen sykehus. Det var fire uker jeg lå i senga foran tvn og egentlig bare var oppe for å gå på do. Noe som fort skjedde 18-20 ganger i døgnet. Alt jeg spiste gikk gjennom meg, samme med drikke, og smertene var enorme! Siden jeg har en skrekk mot sykehus og undersøkelser, så var jeg utrolig redd da jeg kom for å ta coloskopien. Såpass at de måtte gi meg beroligende før de fikk starta. Legen som tok undersøkelsen mente også at jeg hadde ulcerøs collitt, og jeg ble satt på Imurell og Pentasa for å få bukt med betennelsen, da crp fremdeles var på 369 etter fire uker å prednisolon.

De medisinene skulle vise seg å ikke fungere hos meg. Jeg endte med utslett over hele kroppen som klødde, en voldsom kvalme, og smertene i magen ble egentlig bare enda verre, og det toppet seg da jeg besvimte mens jeg satt på do ei natt. Smertene hadde også flytta seg til knærne, og jeg gikk på 5x600 mg ibux om dagen for å overleve. Ikke særlig smart når man har betennelse i magen, men alternativet var at jeg bare satt og skrek pga smertene i beina. Ei ukes tid senere kom resultatet fra vevsprøvene, og de viste crohns, og ikke ulcerøs collitt. Men da flekkvis og lokalisert i tykktarm og overgang tykktarm/tynntarm. Jeg fikk nye medisiner, methotrexate denne gangen, og en uke senere var jeg oppe og gikk igjen. 18 kilo lettere enn jeg var 6 uker tidligere da det hele starta.

Den våren husker jeg faktisk ingenting fra omtrent. Jeg husker smerter, jeg husker at mamma og mormor var å besøk hos meg noen ganger, jeg husker undersøkelsene og at jeg den ene gangen jeg kjørte til sykehuset plutselig la merke til at snøen var borte og trærne var blitt grønne. Men ellers husker jeg ingenting fordi jeg var så dårlig.

Methotrexaten fungerte kjempefint for meg fram til desember 2007. Da ble jeg plutselig kjempedårlig og fikk gjennom prøver funnet ut at medisinen hadde begynt å angripe nyrene og leveren min. Har i ettertid funnet ut at man egentlig ikke skal stå på den mer enn 2 år, jeg stod på den i 3,5 år, uten oppfølging annet enn fra fastlege. Her svikta sykehuset noe veldig. Resultatet er ørten matintoleranser, et ødelagt immunforsvar, en ødelagt lukkemuskel, kronisk tilbakevendende magekatarr og masse masse arrvev i tarmene. Det siste hadde jeg nok fått uansett, siden betennelsen jo gikk i remisjon. Siden desember 2007 har jeg vært uten medisiner. Så sånn sett er jeg heldig. Men det går ikke en dag uten kvalme, eller magesmerter. Hver eneste dag jeg våkner, er jeg kvalm, hver eneste kveld når jeg legger meg er kvalm. Spiser jeg for mye eller for lite, så blir jeg kvalm. Spiser jeg noe av det jeg ikke tåler, så blir jeg kvalm. Jeg er mer eller mindre kronisk kvalm, med noen få avbrudd midt på dagen. Magen er av og på vond, noen dager så lite at jeg faktisk fungerer og får gjort masse, andre dager er den så ille at jeg knapt klarer stå oppreist. Smertene kommer antaglig fra arrvevet i tarmene, hender jeg kjenner ting setter seg fast i tverrliggeren der det er verst. Da er det bare å drikke og drikke vann, prøve å bevege meg rundt her hjemme og satse på at jeg ikke spyr av smertene.

Men tross alt så er jeg heldig. Jeg har tarmene i behold, 10 år etter jeg ble syk. Over 50% av de med crohns må operere innen 10 år. Om jeg forstod statistikken riktig, så er det bare 5% som klarer seg i 10 år uten nye oppbluss av sykdommen. Jeg er medisinfri, jeg har fått opp igjen immunforsvaret, jeg er i remisjon fremdeles også etter fødselen. Jeg er heldig. Ja, jeg har utfordinger jeg lever med hver eneste dag, og en mage som er såpass ustabil at jeg sjeldent tør planlegge ting i frykt for å måtte avlyse. Men når jeg ser hvordan enkelte andre med sykdommen har det, så kjenner jeg at jeg er heldig. Veldig heldig. Det kunne så absolutt vært mye verre. Og jeg har lært mye av sykdommen min. Den lærte meg å se meg selv, bli bevisst på mine behov og ønsker, og faktisk gjøre det som må til for å oppnå det. Den lærte meg hvem jeg er og hva jeg vil, hva jeg kan godta og ikke og hvor grensene mine går.