tirsdag 15. juli 2014

Takk og lov for kort ventetid!

Jeg har over lang tid nå blitt gradvis verre i svimmelheten igjen. Nakken er vond, ryggen er vond, bekkenet er vond, alt er egentlig vondt. Enkelte dager er jeg så ille, at når jeg smører på Linnex eller prøver massere, så kjennes hele overkroppen min ut som et eneste stort blåmerke. At nakken og ryggen min er intet mindre enn totalt fucka har jeg skjønt for lenge siden. Jeg har slitt med smerter og sånt i flere år nå, men etter fødselen, har det vært ekstremt, med noen bedre perioder innimellom.

Nå har jeg hatt et par uker hvor jeg har vært deprimert og angstfull, og det toppa seg noe så fullstendig med et helt sinnsykt angstanfall i går morges. Etter Oliver hadde lagt seg for morgenhvilen sin, så var det som om noen skrudde på en bryter i meg, og jeg endte med å ligge på sofaen og skjelve mens jeg gråt. Hva jeg var redd for aner jeg ikke, men jeg var fryktelig kvalm oppi det hele, så ond sirkel som vanlig. Sånne ting, er rett og slett drepen for musklene i overkroppen, fordi jeg spenner alt som er. Merkelig nok, så løsna depresjonen etter den runden der, så gud vet. Kroppen min er jo en eneste stor hormonbombe etter fødselen, så sikkert noe der.

I går kveld var jeg ille. Jeg sovna på sofaen med spenningshodepine og kjente jeg hadde vondt overalt. Da jeg satt på dataen, så svingte hele verden trill rundt hver gang jeg beveget på nakken. Men som jeg har tenkt i lang tid nå, ingenting en god natt ikke vil fikse. Vel.... Jeg våkna i morges og følte meg ganske ok. Vi stod opp, og jeg spiste frokost, og ga Oliver mat. Så kjente jeg det snike litt på, men det er jeg også vant til nå. Han og jeg lekte og koste en stund før han ville sove igjen, og da la jeg meg nedpå litt jeg og, etter litt lite søvn i det siste. Følte meg tipp topp da jeg våkna, så jeg gikk ned og tømte oppvaskmaskinen, og PANG!

Der stod jeg og holdt meg fast i kjøkkenbenken for å ikke gå i bakken. Jeg henta Oliver, og nok en gang måtte jeg holde meg fast for å ikke gå i bakken. Nakken og ryggen verket som besatt, og jeg hadde noen lynende smerter nedover beina. Så jeg sendte sms til mamma og sa jeg må ringe kiropraktor, dette går ikke lenger. Så ringte jeg de, og de fikk meg inn to timer senere. Så jeg leverte Oliver hos mamma, og kjørte til kiropraktoren hvor jeg fikk knekt opp bekkenet, flere steder i ryggen og nakken. Smertene i beina er borte, smertene i nakken også. Men jeg er enda til tider svimmel. Nå pleier som regel ting roe seg til dagen etter, så jeg håper natta vil hjelpe.

Men hva skulle jeg gjort uten kiropraktoren min? Det er så ufattelig frustrerende å ikke fungere fysisk. En ting er så lenge det bare er meg, eller hvis Lars er hjemme, og kan ta "jobben" med Oliver. Men når jeg er alene, og ikke funker, så føler jeg meg som verdens verste mamma. Angsten kan jeg sette til side når jeg er alene med han. Venter til han sover, eller Lars kommer hjem. Akkurat det går greit. Men svimmelheten kan jeg ikke styre eller kontrollere. Og det er fælt! Jeg har fått time hos psykomotorisk fysioterapi i slutten av august, og det er det som holder meg oppe nå. At jeg skal få hjelp til det her, som forhåpentligvis vil rette ting, så jeg slipper flere sånne runder om noen år. Jeg har enda ikke falt når jeg er sånn, men jeg tør ikke bære Oliver når det står på, og det er frustrerende når jeg ser han vil opp og jeg ikke kan.

lørdag 12. juli 2014

Ordentlig møkkadag!

Dagen i dag begynte egentlig ganske så bra. Jeg våkna litt før 7, følte meg ok, lå i senga og daffet til jeg henta inn Oliver. Vi koste litt alle tre før vi stod opp og spiste frokost. Derfra og ut, har det bare gått nedover, og jeg kjenner jeg klikker litt på hele dagen rett og slett.

Vi fikk gjort litt husarbeid oppe i andre etasje før varmen slo til, jeg dusja og reiste på Elkjøp for å hente en laptop til mamma. Der var det lang kø, full av parfymestinkende menn. Jeg er pottetett fra før pga pollen, og jeg kjente jeg virkelig slet i køen der pga dårlig luft og parfymen. Nøys en hel haug ganger og kjente pusten ble tyngre og tyngre. Dette igjen, gjorde jo da at jeg klarte å få et angstanfall på matbutikken etterpå. Så alt ble kaos og jeg glemte noen ting. Magen har vært litt kranglete i dag og, og mye kvalm, men overlever vel det og.

Jeg kom hjem, satte meg i sofaen og kjente roen synke inn. Oliver skulle ha mat, så jeg trasket ut på kjøkkenet for å lage grøt til han. PANG og lilletåa mi gikk inn i klorestativet til kattene med et bang. Jeg har slått den tåa mange ganger før, og jeg har aldri grått av det. Men i dag gråt jeg, det var ubeskrivelig vondt. Den er enda litt hoven, rød og vond, men den er heldigvis bedre enn tidligere i dag. Etter jeg hadde slått den, så stod den rett opp! Den sank litt etter en halvtimes tid, men det er faktisk ikke før nå i kveld jeg klarer å få den ned i gulvet igjen. Jeg ringte legevakta for å høre, men satt 30 minutter i kø på telefonen, og fikk til svar at den burde sees på, men der var det fullt kaos, og de anbefalte meg å vente. Helt seriøst, den legevakta er en vits. Det skulle bli sååååå mye bedre når de flytta, men jeg synes faktisk det bare har blitt verre. Lengre køer, vanskeligere å få tak i.

Det var tre positive ting i dag da. Jeg kjøpte meg hårfarge i dag for å se om jeg kunne få en litt jevnere og finere farge enn jeg hadde nå. Jeg skal ærlig innrømme jeg var ekstremt skeptisk da jeg tok den i. For den rant og rant, og den gasset sånn at jeg faktisk måtte ut fra badet for å klare å puste. Kjente den rev i luftveiene. Men fargen ble kjempebra, jevn og fin. Og alle de brune flekkene jeg hadde rundt på kroppen, forsvant etter en dusj. Jeg er i hvert fall kjempefornøyd. Selv om håret er bustete etter å ha vært foran vifta.

Det andre var middagen i dag. Vi grilla, og bestemte oss for å virkelig slå til i dag. Så vi la indrefilet av svin, og biff på grillen. Og lun potetsalat med estragon og bacon, salat og grilla aspargesbønner til. Helt helt fantastisk. Og jammen meg har ikke tann nummer to brutt gjennom hos Oliver og. To tenner på ei uke. Sååååå fine små tannebisser!

Dessverre så varte ikke den kosen der, for da Oliver skulle legges, så måtte vi bare innse at babycallen har avgått med døden etter 4 måneders bruk. Monitoren er rett og slett helt død. Ikke sjans i havet til å få liv i den. Den lyser og sier den har strøm, men nekter å slå seg på. Jeg har sendt mail til der vi kjøpte den fra, så jeg håper de er ansvarlige nok til å ordne opp. Det er et eller annet merkelig med elektriske ting her i huset. Nå stod denne ikke engang i strømmen da den slukna på dagen i dag, men gikk på batteriet. Men denne, dekodere, lamper, ovner osv tar veldig fort kvelden i huset her.


torsdag 10. juli 2014

En liten sommerhilsen fra meg.

Jeg kjenner jeg ikke har overskudd og tid til å skrive så mye for tida. Dagene går i ett, og jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive om. Har over en lang periode følt meg veldig tom, litt deprimert og nedstemt, og da er det nesten enda verre å skrive noe særlig. Men det er liv i oss, og vi styrer på. På lørdag hadde vi besøk av ei jeg ble kjent med på babysangen, sammen med mann og barn. Sønnen hennes er to måneder yngre enn Oliver, og de er så fine sammen når de leker og kravler rundt. Vi inviterte de på middag, og tida fløy så fort at vips var det leggetid for de små, og de måtte reise. Det varen superkoselig kveld for oss alle tre, og jeg håper virkelig det gjentas snart.

I helga som var, så var lufta her helt horribel. Ordentlig klam, varm og fæl, og det var nesten som å puste inn vann. Luftfuktigheten har roet seg, men ikke varmen. 30 grader i skyggen, og helt vindstille her vi bor. Så jeg og Oliver emigrerer stadig til mamma på dagtid for å lufte oss litt. Der hun bor, er det nemlig alltid litt drag i lufta som regel. Og Oliver er jo en real mormordalt, så han blir spinnvill bare jeg spør om vi skal til mormor. Da setter han fart mot utgangsdøra mens han gliser fra øre til øre.

På mandag fikk han endelig sin første tann! Etter flere måneder med sikling, grining og alt det innebærer, så har endelig venstre fortann nede brutt fram! Stolt mamma og nydelig gutt som har fått et langt bedre humør. Ja, om bare varmen kunne gitt seg litt så han fikk sove ordentlig da. Det tærer på både liten og stor når temperaturen på soverommet er 28 grader på kveldene.

I dag har vi faktisk vært litt både her og der. Først så reiste vi til kona til fetteren min for å besøke henne og minstemann der i huset. Det ble skravling på oss og leking på de små. De leker ikke så bra sammen enda, for Oliver er ikke helt der at han leker sammen, men det er gøy å se hvordan Oliver observerer Odin som er noen måneder eldre. Han finner nok mye inspirasjon der. Etterpå reiste vi til mamma, hvor hun fant fram badebalje som han fikk plaske rundt i. Og som han storkoste seg! Han var så opptatt med å plaske at han knapt hadde tid til å se på oss hvis vi snakket til han. Mormor og morfar kom traskende bort og, så en skikkelig kosedag med familien.

Badenymfa mi etter han hadde badet hos mormor. Så stas å bli pakket inn i håndkle og få kos etterpå.


onsdag 2. juli 2014

Langt besøk og hurra meg rundt.

Dagene har rett og slett flydd fra meg i det siste. Hele forrige uke, så hadde jeg den store "gleden" av å ikke få sove. Det er rett og slett ren tortur, og når man da i tillegg sliter med angst fra før, så blir man bare enda verre. Det var en reaksjon på flutide, så to døgn etter siste dose, så begynte det å hjelpe. Fikk flutide fordi jeg har astma. Egentlig så skulle jeg tatt den hele tida, men jeg er så sløv, så tar den kun når jeg er veldig tett sånn i pollensesongen og sånt. Så søndag sa mamma at hun kunne ta Oliver på natta så jeg kunne sove ordentlig. Og sove gjorde jeg. Jeg sovna litt tidligere enn jeg pleier, og våkna igjen litt før 10 på mandag morgen. Etter en dusj, litt frokost og en runde kranglete mage, så reiste jeg til mamma for å hente Oliver.

Det ble til at jeg og mamma reiste og handla litt, før jeg satte turen ned til Drammen for å hente Victoria fra stasjonen. Hun har nemlig tatt turen fra utenor Molde og hit for å besøke oss. Middagen fiksa vi enkelt, siden det ble litt sent, så vi kjørte opp til Buskerud storsenter og spiste på Bangkok Thai kitchen, noe jeg absolutt anbefaler videre. De er litt i innkjøringsfasen, og man kan risikere å vente noen minutter på maten, men maten er så verd ventetida, og de ansatte er superkoselige. Friske og gode råvarer og de tilrettelegger om man trenger noe anderledes.

Jeg kjente jeg fremdeles var sliten hele mandagen, og jammen var jeg ikke det hele tirsdagen og. Så vi ble her hjemme, skravla og slappet av, og dagen forsvant så fort at fy. Jeg ble sendt opp for å sove litt etter middag, og det kjente jeg var veldig deilig. Jeg lagde lapskaus i går etter ønske fra henne. Dagen og kvelden forsvant i full fart, og plutselig var det dagen i dag og tid for avreise. På grunn av flytider, så måtte hun reise allerede litt over 12.30 i dag. Jeg og Oliver dro hjem og slukna kjapt her. Han sov lenge til han å være, så tydelig sliten av å vise hvor flink han er til alt mulig.

Han har nemlig blitt så flink til å reise seg og til å gå mens han holder i ting, og nå har han jammen meg begynt å klatre og. Han vet å utvikle seg fort han der. Svisj så får han til ting. Jeg har store problemer med å klare å holde meg alvorlig når han begynner å gråte hver gang vi sier nei til ting han ikke får lov til. Han er jo så søt, også gliser han så fort han får respons. Også veldig festlig når han står og tømmer tv benken for dvd'er mens han sier oi oi oi og off off off. Artig å se hvor stor han faktisk begynner å bli!



fredag 27. juni 2014

Media, venn eller fiende?

Når man har emetofobi, så går ting gjerne litt i puljer, i hvert fall for meg. Sommeren er stort sett en ok tid, og vinteren et rent mareritt. Alt ettersom hvor mye omgangssyke som flyr rundt. Media og internet er jo en informasjonskanal større enn alt annet. Info om norovirus, matforgiftninger osv sprer seg om ild i tørt grass. Og jeg ser på meg selv, at noen ganger er dette mer en forbannelse enn en velsignelse. På den ene siden, så er det en trygghet i å vite når man skal være litt ekstra på vakt, hvilke mennesker man skal unngå i en periode etter de er syke, hvilke spisesteder som er skumle osv. På den andre siden, så gjør alt det her meg fullstendig vettskremt.

Jeg har i en lang periode nå hatt en bedre tid med fobien min. Jeg har tenkt og grubla mindre over den, skjønt litt mer hvorfor magen er som den er i perioder, jeg har vært sosial, handlet og rundt om uten noe problem. Ikke minst har jeg testet ut endel ny mat og nye spisesteder uten problem. De siste par ukene, så har media flommet over av yme artikler om farlig mat. Norovirus og annet rusk i frukt, grønt og bær, og stadig flere kommer til å bli syke av det sier de. Kjøtt som inneholder e coli, kjøtt som er farlig, alt er farlig og skummelt. Og jeg kjenner at for hver sånn artikkel jeg ser, så stiger angsten og fobien et lite hakk mer. Nå har det gått såpass langt at jeg faktisk er redd for alt jeg spiser igjen. Noe jeg ikke har vært på et par år nå.

Jeg spiser fordi jeg må, men er livredd hver gang jeg tar en bit av noe. Jeg er redd når jeg spiser både ute og hjemme. Redd for frukt, grønt, kjøtt osv. Og det her sliter noe enormt på meg. Dette var et tilbakelagt stadie for meg helt til media begynte å hyle og skrike om hvor farlig mat er igjen. Og det er så utrolig frustrerende! Jeg vet det er lite omgangssyke rundt nå, men det hindrer meg ikke i å være redd for det i mat. Nå har jeg vært mye ute og farta denne uka, og det innebærer også mye mat ute. Salat, thaimat, mcdonalds osv. Og nå har det gått så langt at angsten har tatt meg så magen går klikk og jeg er kvalm. Jeg sover dårlig på nettene, jeg klarer bare ikke slappe av. Så tenker jeg, er det egentlig så veldig bra med all den infoen som er rundt der ute? Nødvendig info om ting ja, men media hyler og skriker og dramatiserer alt opp i skyene, noe som for meg og mange andre med emetofobi er en real trigger.

Noen ganger tenker jeg at det beste hadde vært å slutte å lese aviser, slette seg fra alt av sosiale nettverk og leve i en liten boble hvor ingen kan nå meg. Samtidig så er man jo ingenting i samfunnet i dag om man ikke er til stede i det teknologiske. Så hva velger man da?

onsdag 25. juni 2014

En liten lang runde i tattoveringsstolen.

Jeg har lenge gått og grublet over en ny tattovering. Hvordan og hva. Jeg har hatt lyst på noe som symboliserer Oliver, og jeg har hatt lyst på øyenstikker. Så plutselig slo det meg, hvorfor ikke kombinere? Så jeg skrev til Geir på Blak cat ink, og fortalte om ideen min. En liten og en stor øyenstikker. I hodet mitt var det noe så enkelt som to flate øyenstikkere, og da navnet inni siden han hadde nevnt det. Da jeg kom dit i dag, så la han fram et papir som overgikk alt jeg hadde sett for meg og litt til. Jeg ble så satt ut, litt stum og rar med en gang, for det var så stort og flott.

Så vi gikk løs og satte i gang. Jeg hadde forestilt meg at det skulle være noe ala sånn som på armen. Vel, dette var VONDT! Ikke alt var like vondt heldigvis, da hadde jeg tørna, men på slutten så var det så vondt at jeg slet med pusten og faktisk kjente panikk noen ganger. Heldigvis er han god å skravle med og jeg hadde Victoria, Marit og Linn på meldinger som fikk med gjennom det. Men herremin så vondt! Jeg føder hellers enn det der altså. Nå ble det så vondt både fordi jeg er sensitiv, men også fordi det ble så stort og lenge, jeg ble sliten og blodsukkeret hadde falt noe veldig. Men jeg kom meg gjennom, og har et fantastisk resultat på leggen. Fargene vil lysne når den gror, og jeg gleder meg veldig til å se resultatet om noen uker.

Jeg er dønn sliten, har hodepine etter vond sittestilling i mange timer og en legg som dunker og pulserer i smerte. Men du og du så det er verd det! Tenk at han klarte å ta min puslete lille ide, og gjøre det om til noe så flott! Dette er en tattovering jeg bærer med stolthet!


søndag 22. juni 2014

Endelig er alt på plass!

Etter noen ukers ventetid og fullt kaos i stua her, er nå endelig møblene på plass, ferdig skrudd sammen og skjenken er full av ting. Vi begynte jo å skru for et par uker siden, men så hadde vi fått med en feil del til skjenken, og det ble stående til vi fikk ny del. Delen kom på onsdag, men vi har ikke hatt tid til å skru. I dag kom mamma og Vidar for å hjelpe til. Mange små deler og lang bruksanvisning, så trengte litt flere hoder og hender til jobben. Lars og Vidar skrudde og skrudde, og jeg og mamma vasket og fikset.

Jeg har klart å bli sylte forkjøla, så jeg kjenner at energien ikke akkurat er helt på topp, men er fornøyd med innsatsen allikevel. Men fy så glad jeg er for den hjelpen vi har fått! Skjenken kom på plass, og jeg fikk satt ting inn. Det ble litt flytting på ting for å få det til å se ok ut. Men det er helt greit. Spisebordet og stolene har vi jo hatt på plass en stund nå, og de stolene er utrolig gode å sitte på! Veldig overrasket der. Bordet har også to plater som kan legges til på hver side sånn at vi får plass til flere rundt bordet.