mandag 29. august 2016

Når smilet blir til en forbannelse

Jeg er en person som stort sett alltid smiler. Uansett om jeg har vondt, er trist, sinna eller hva som helst, så har jeg et smil rett i nærheten. Jeg husker egentlig ikke når jeg begynte med dette, men jeg husker godt at eksen ved flere anledninger kommenterte at folk trodde jeg var mongo pga det. Et uttrykk jeg ikke kan stå inne for ut fra ordet mongo. Grusomt stygt ord! Men i hvert fall. Dette begynner jo å bli himla mange år siden. Faktisk snart halve mitt voksne liv siden. Så tydeligvis, så er dette noe jeg har holdt på med i alle år. Jeg er stort sett blid og positiv utad, masken og det bak den, er det kun de aller aller nærmeste som får se, og knapt nok dem til tider.

Har jeg tårer å felle, eller sorg å bære, så viser jeg den kun når jeg er hjemme bak lukkede dører og helst alene. Livet jeg har levd har på mange måter vært utrolig tøft. Med mobbing, vold i nære relasjoner, kronisk sykdom, angst osv. Og en eller annen gang underveis i dette, så har smilet blitt min forsvarsmur mot alt det vonde. Og det hjelper, for det gjør alt det vonde som skjer, lettere å bære når jeg er ute blant folk. Mitt våpen mot smerten på en måte. Og jeg har aldri tenkt på det som noe negativt. For det har gjort at jeg har klart å være hyggelig og selskapelig uansett hva som har pågått rundt meg ellers.

Men nå i slutten av svangerskapet, så har jeg innsett at dette ikke nødvendigvis bare er en positiv ting. Jeg ble gjort oppmerksom på det av en jordmor for noen uker siden, hvor hun kommenterte at det er ikke lett for de å forstå hvordan jeg faktisk har det, når jeg alltid smiler og ser fornøyd ut. Så jeg begynte å tenke etter, og legge merke til hvordan jeg var når jeg var ute blant helsepersonell. Jeg har jo prøvd å varsle om inntaket mitt av drikke og formen min siden lenge før sommeren uten å bli tatt på alvor. Og først ble jeg sinna på sykehuset for det, før jeg begynte å tenke at kanskje det faktisk er min egen skyld. For hvordan skal de skjønne hvordan ting virkelig er, når jeg sitter der og smiler mens jeg prater om det?

For et par uker siden, hadde jeg en samtale med barselpsykologen i forkant av fødselen og barseloppholdet, og da nevnte jeg akkurat den biten der. Hvorpå hun svarer at ja, jeg sitter jo her og snakker om dette med et smil rundt munnen nå også. Og det var jeg faktisk ikke klar over. Derfor har jeg flere ganger i etterkant, gjennom alle timene på sykehuset for intravenøs væske de siste ukene, prøvd å være obs på den delen. Ikke at jeg skal sitte og surmule og gjøre ting verre enn de er. Men rett og slett prøve å slippe ned den forsvarsmuren og slippe inn de som er ment for å hjelpe meg i situasjonen jeg står i.

Men i går innså jeg at jeg nok en gang har feilet. For jeg er helt utslitt, helt tom. Jeg har ingenting igjen å gå på, og her hjemme så gråter jeg flere ganger om dagen. I tillegg til den kraftige kvalmen og brekningene, bekkenvondten og alt dette, så har magen slått seg fullstendig vrang den siste tida. Jeg våkner på nettene av enorme magesmerter som skaper kvalme og hvor svettene siler over hele meg. Det lyner ned i bekkenet fra bevegelsene til magebølla og livet er rett og slett bare vondt! Fysisk vondt! Jeg har tømt ut alt av reservelagre av energi, og kjenner at må jeg gå stort lenger nå uten at noe skjer, så vil jeg faktisk ikke klare å komme meg opp igjen med det første. Langt mindre fungere som jeg skal som mamma.

Og jeg prøver da å si fra... igjen. Men i det øyeblikket jeg går ut av døra, så kommer dette pokkers smilet klistrende på meg med en gang. Som en automatikk. Nå skal jeg ikke klandre de legene som var på vakt på føden i går da jeg var inne for væske. For de kjenner meg ikke. De vet ikke hvem jeg er annet enn et navn på papiret og en liten journal. De vet ikke at jeg smiler uansett hvor vondt jeg har det. De vet ikke at jeg er av typen som lå med crohnsutbrudd, klar for røntgen av tykktarmen, livredd og i smerter, mens jeg lo og spøkte med de ansatte der. Men jeg klandrer meg selv. For at jeg ikke bare kan la det smilet ligge når det trengs. At jeg ikke kan klare å slippe inn folk bak den forsvarsmuren min og vise hvordan jeg virkelig har det.

Lars ble så irritert på meg i går for dette. Og jeg skjønner han. For han klarer heller ikke forstå hvordan den mekanismen fungerer inni meg. Som da han satt her og sa at kan man smile, så har man det ikke vondt nok. Kanskje han ikke hadde klart å smile om det var så vondt, og sikkert mange andre og, men jeg klarer. For det er sånn jeg overlever. Det er sånn jeg har overlevd hele livet. Det er sånn jeg takler det vonde på. Men jeg har skjønt at det å være blid og sprudlende, utadvendt og smilende ikke nødvendigvis bare er en positiv ting. Og jeg har skjønt at dette er noe jeg faktisk må jobbe med framover. Jeg skal selvfølgelig være meg, og jeg er blid og sprudlende som person stort sett. Men jeg må jobbe med å klare å legge den til side når det faktisk er nødvendig for å nå gjennom med ting. Bare tida vil vise om jeg klarer det, men første steg for å komme dit, er jo å anerkjenne at det faktisk er et problem.

mandag 15. august 2016

Produktiv dag

For et par år siden, plukket jeg masse epler hos mamma som jeg gjorde om til eplemos og putta i fryseren. I fjor strakk ikke tida til, og epletreet hadde ikke noen epler igjen da høsten kom. I hele år har formen vært så elendig, og det siste jeg har orket å tenke på er så lage noe som helst ekstra enn det jeg absolutt må. Men etter jeg fikk væske på onsdag, så kviknet formen til litt, og jo mer jeg tenkte på det, jo mer fikk jeg lyst til å lage eget syltetøy igjen. Siden mamma hadde saget ned epletreet, så ble alternativet å stikke innom en av byens innvandrerbutikker (Elite mat i Tollbugata), og plukke med meg noen kilo med epler. 12 kroner kiloen skal man ikke klage over, og for ca en hundrelapp, så kom jeg ut igjen med 9 kilo epler.

Tok med meg disse hjem, og satte meg for å skrelle og dele for å lage eplemos. Jeg mente å ha husket at jeg hadde plukket 8 kilo hos mamma sist. Men det må nok ha vært 6, for nå strakk ikke den svære fårikålkjelen til, så det ble både den og den største av de andre jeg har som ble stappa med eplebiter. Oliver var helt i ekstase her. Momset og knasket på eplebåtene og delte de flittig med kjøkkenkniv. Dette er første gangen han har fått egen kniv og fått lov til å hjelpe til med kutting, og det var veldig moro. Det ble et par småpauser på han, men ellers holdt han ut i de 1,5 timene jeg satt der og skrellet og kuttet. Og det er imponerende for en snart 3-åring synes jeg.

Han var nok noe mindre imponert over resultatet, for syltetøyet var han ikke så glad i. Annet enn i tilslørte bondepiker og eplepaier da, for det har han spist før. Så da var det bra vi hadde noen epler til overs så vi kunne lage eplekake også. På slutten av dagen kom mamma på besøk til middag, og vi spiste oss fordervet alle mann både på mat og eplekake. Jeg har betalt for den aktive dagen i form av stiv nakke, svimmelhet og enorm trøtthet etterpå. Men det var så verd det for å ha den ene gode dagen hvor energien var bra og jeg faktisk var sliten fordi jeg hadde gjort noe, ikke fordi jeg var dårlig. Nå nærmer jeg meg slutten på svangerskapet, Det er bare 1 uke igjen fra der vannet gikk med Oliver, og 2 dager ekstra til han ble født. Jeg er veldig spent på når ting vil skje denne gangen. Og gleder meg til å få igjen energien, få trent meg opp litt igjen og jobbe videre på kjøkkenet som jeg ikke har orket i hele år.

fredag 12. august 2016

Sluttspurten

Jeg tror ikke ord kan beskrive hvor sliten jeg faktisk er nå. De siste to ukene har vært en evigvarende berg og dalbane i forhold til svangerskapet, og jeg er helt knegåen rett og slett. Jeg og mamma har skrudd sammen kommoder til rommet til Amandus, og vi har fått alt av utstyr i hus. Må bare få sortert og småordnet litt, så er alt klart. Onsdag i forrige uke ble en lang lang dag på sykehuset for min del. Siden jeg har tett oppfølging pga risikosvangerskap, så tar de ctg og ultralyd på meg ganske ofte. Ctg viste at Amandus var litt stressa, noe som første til en ny ctg en time senere, før jeg måtte tilbake igjen klokka 17 for enda en ny en. Heldigvis så kunne mamma passe Oliver, så jeg fikk med meg Lars som støtte, for jeg var så sliten og nervøs. Og Marianne ringte og fortalte om sin erfaring med samme resultater som jeg hadde den dagen, og det hjalp litt.

Mandag denne uka var jeg endelig offisielt høygravid. 40 dager igjen til termin! Og bare 2,5 uke unna da Oliver så verdens lys for snart tre år siden. Formen har bare gått nedover og nedover, og etter 8 måneder med kvalme og brekninger opp mot 50 ganger om dagen, så har jeg kjent at nå orker jeg faktisk ikke mer snart. Jeg følte meg mer sett og ivaretatt sist onsdag, og de snakket om at jeg nærmet meg dehydrert, men ville vente og se an før de ga væske intravenøst. Pga kvalmen så sliter jeg veldig med å få i meg nok væske.

Tirsdag denne uka, var jeg på barselavdelingen og snakket med dem angående oppholdet jeg står foran der. Sist gang ble oppholdet et rent mareritt. Jeg vet at de på mange områder virkelig prøvde å legge til rette for meg den gangen, og det satte jeg pris på. Men det ble så mye kontrabeskjeder, jeg var redd og usikker, utslitt etter svangerskapet og alt ble bare så fullstendig feil på alle måter. Dette har gjort at jeg har fått en veldig uro for det som jeg står foran nå. Jeg har ikke like naive tanker om oppholdet lenger. Sist var jeg sikker på jeg skulle få komme hjem etter to dager, men de to ble til 12. Denne gangen tenker jeg at vi blir mange dager, kommer vi hjem fortere, så er det bonus. Siden jeg har anlegg for små barn, noe ul også viser nå, så er risikoen for gulsott større, og noe jeg bare må ta i betraktning. Men etter møtet der nå, så tror jeg faktisk jeg får et langt bedre opphold der denne gangen enn sist.

Onsdag morgen våknet jeg ufattelig kvalm og sulten. Gikk ned og fikk i meg mat, og etter kort tid kjente jeg at jeg begynte å få veldige smerter i høyre siden av magen. Det spredde seg oppover og nedover, bredde seg utover magen og i det hele tatt bare en grusom ting. Jeg klarte ikke rette meg opp, klarte nesten ikke å karre meg på do, og jeg fikk ikke puste ordentlig. Da klokka var 8, så ringte Lars til sjefen og sa at han måtte få meg til legen, og jeg ringte fødepol der jeg følges opp for å be om en sjekk. Det ble ul og ctg og en god del blodprøver. Så de konkluderte med at jeg måtte smertelindres og rehydreres. Amandus som trykket på arrvevet jeg har i tarmene etter crohnsen, kombinert med at de nå mente jeg var såpass nedkjørt at de måtte prøve væske. Hypermesis med emetofobi er ikke å anbefale forresten.

Så den dagen ble jeg på sykehuset i ti timer. Jeg bor bare fem minutter unna, så jeg fikk reise hjem på kvelden, mot at jeg kom tilbake på torsdag på dagen. Det ble to liter væske og 3 ctg den dagen og, og samme resultat som sist. Det i tillegg til at jeg hadde veldig vonde kynnere, gjorde at de tok det på alvor. Så torsdagen troppet jeg nok en gang opp på sykehuset for ctg. Den var fremdeles ikke helt perfekt, men langt bedre enn dagen før. Fikk komme inn til legen rett etterpå, som forsikret meg om at alt så bra ut. Med tanke på hvordan hjertelyden hans har vært målt tidligere i svangerskapet, så var hun ikke bekymret i det hele tatt. Så nå har jeg to timer der neste uke, og er spent på hvordan disse to går. De vil nok avgjøre veldig mye i forhold til om jeg blir satt i gang om et par uker eller om jeg må gå tida ut hvis han ikke kommer på egenhånd.

Og skal jeg være ærlig, så håper jeg på det første. Det er ikke ideellt å føde små barn for tidlig. Og det er heller ikke ideellt med en igangsetting. Men så sliten og gåen som jeg er nå, så kjenner jeg at jeg har ikke mer krefter å gå på snart. Det skal sies at det hjalp veldig på formen å få i meg den ekstra væska. Jeg har gått fra å være helt død til å bare være sliten. Og jeg klarer faktisk tanken på å gjøre ting igjen. Selvom det stoppes av brekningene. Men det er begrenset hvor lenge jeg kan gå sånn som jeg er nå også. For jeg vil veldig gjerne ha overskudd til å komme meg gjennom fødselen, og klare å være mamma etter den også.

onsdag 29. juni 2016

For en barnehage!!

Nå nærmer det seg slutten på Olivers første barnehageår. Om 1 ukes tid, så starter tre uker lang sommerferie, før han vender tilbake til barnehagen, og starten på hans andre år der. Det kjennes som en evighet ut siden han begynte der. Husker så godt hvor nervøs jeg var. Jeg synes han var så liten, alt var så skummelt og det gjorde fysisk vondt å reise fra han der. Tida har gått, og han har vokst og utviklet seg i rekordfart! Han har jo en del fri innimellom, og nå på vårparten, så ble det jo mange uker borte fra barnehagen etter brannskadene, men de har vært så fine hele veien.

Det å få sms'er fra de ansatte i barnehagen da han var innlagt, hvor de spurte hvordan det gikk med han varmet så utrolig. Og etter han kom tilbake, så har jeg følt at han bare har blomstret og trivdes mer og mer der. Virkelig bare storkost seg. Nå forsvinner tre av fire ansatte til høsten. To til en annen avdeling, og en har vært vikar et år. Og jeg kjenner det blir trist. Det er fire fantastisk flotte kvinner som har jobbet på hans avdeling i år, og de har vokst på meg alle som en dette året. Det kommer andre fra de andre avdelingen, som og virker som herlige kvinner, men jeg kan ikke lyve og si jeg ikke kommer til å savne de som har vært der nå.

I dag da jeg kom for å hente Oliver i barnehagen, så hang det et laminert a4 ark på plassen hans. På den ene siden var det bilder og en helt nydelig tekst, og på den andre siden, var det mange bilder fra året hans i barnehagen. Jeg er jo en smule hormonell, gravid som jeg er. Og det gjør meg veldig lettrørt. Og nå om dagen, så kjenner jeg jo mye på det at året nærmer seg slutt og at vi mister så mange fine ansatte på avdelingen. Så da jeg leste teksten, så stod tårene i øynene på meg. Jeg prøvde desperat å ikke begynne å gråte ordentlig, men feilet. Det tok meg rundt 5 minutter før jeg klarte å samle meg såpass at jeg klarte å gå ut til uteområdet hvor barna leker og hente Oliver. Og der møtte jeg hun som på mange måter er favoritten min av de som jobber der, og da kjente jeg at jeg nok en gang fikk problemer med å holde tårene tilbake. Men klarte det heldigvis.

Jeg føler vi er heldige med barnehagen, barna og de ansatte. Det har vært ting jeg ikke har vært enig i, og ting jeg har reagert på, som helt sikkert hadde dukket opp andre steder og. Men alt i alt, så er dette en helt fantastisk og flott barnehage. Jeg stoler på de ansatte, jeg elsker uteområdet, Oliver har to skikkelig gode kompiser der, som han fortsetter på samme avdeling sammen med et år til. De ansatte er gjennomført hyggelige og blide, han får oppleve så mye moro og ting de ikke har i alle andre barnehager. Her dyrker de jo grønnsaker og frukt og bær selv, og det er veldig moro at han får være med på sånne ting. Nei, vi er heldige. Kan ikke si noe annet!

søndag 26. juni 2016

Hva man ikke skal oppleve...

Når man har små barn som går i barnehagen, så er det ikke så veldig unormalt at man får sykdommer i hus. Egentlig er det vel mer regelen enn unntaket. Det jeg ikke forstår, er hvorfor jeg ender med å få ALT, og i mye hardere grad enn Oliver selv, mens Lars sliper unna absolutt alt. Hittil i år har jeg hatt to runder med noe heftige luftveisinfeksjoner som begge varte i tre uker, og slo meg helt ut. Har aldri vært så syk av en luftveisinfeksjon noen gang før. Oliver harket et par uker, Lars var frisk... begge gangene... Så da skulle man tro at man hadde fått sin del for denne gang, men så enkelt var det nok ikke.

For på mandag så merket jeg tre prikker på Oliver. Siden barnehagen har varslet at det går vannkopper der, så konkluderte jeg kjapt med at dette var vannkopper og holdt han hjemme fra barnehagen. Han hadde noen i munnen, noen på haka, masse i bleieområdet og en del på en arm. Men han taklet det greit, var i fin form og alt var topp til de var så og si borte allerede på torsdag.

Og da startet jeg.... Jeg er vant med smerter, jeg har crohns, og sliter mye med mage og sånt, dette overgikk faktisk det meste jeg har vært borti. Det begynte så uskyldig med noe jeg trodde var et instektsbitt på torsdag morgen. Innen vi hadde spist frokost, kommet oss til mamma og jeg hadde vært på sykehuset for svangerskapskontroll, så hadde jeg 9 prikker på hendene og en på leppa. Men ok, det har skjedd før det med mygginvasjon, så fremdeles tenkte jeg ikke veldig mye på det. Vi kom hjem til middagstid, fikk i oss mat, og jeg lå på sofaen og slappet av etter en lang dag, og kjente jeg hadde vondt under beina.

Hendene begynte å klø, og før jeg visste ordet av det, hadde de 9 prikkene blitt til veldig mange! Siden jeg er gravid, og man tross alt i enkelte sjeldne tilfeller kan få vannkopper to ganger, så kontaktet jeg legevakta, for dette begynte å gjøre vondt, og jeg hovnet opp noe veldig i fingrene. Jeg ble stuet inn på et såkalt smitterom, et rom med en benk i miniatyrstørrelse, en forferdelig vond trestol det var umulig å sitte i, og ellers bare hvite vegger. Ingen vinduer, og to dører ut til gangene. Konklusjonen: Munn, hånd og fotsyke, og med beskjed om å oppsøke fastlegen dagen etterpå for å ta en blodprøve å se om jeg faktisk har hatt vannkopper, sånn tilfelle.

Og det var ingen fare for at jeg ikke skulle til fastlegen den dagen. For klokka tre på natta, gikk smertene fra vondt til verre, og det føltes rett og slett ut som om hendene mine stod i brann. De var helt rødflammete, dobbel størrelse enn vanlig og smertenivået var så ille at jeg bare lå og gråt. Føttene mine var vonde, men så lenge jeg holdt de rolig, så merket jeg ikke noe særlig til smertene. Det som stresset meg derimot, var at nå fikk jeg svære sår med skorper rundt i hele ansiktet, i neseborene og ørene. Det kostet alt jeg hadde av energi for å komme meg til legen med det smertenivået, og konklusjonen var den samme som dagen før. Munn, hånd og fotsyke. Fikk noen tips om ting jeg kunne prøve for å lindre smertene, og da jeg kom hjem, hadde almenntilstanden synket til bunnen pga smertene og slitenhet. Så jeg stupte i seng, sammen med en ispose og hydrokortison for å lindre smertene. Det ble ikke mer enn en times søvn før jeg våknet av voldsom kvalme og kranglete mage.

Lars og Oliver kom hjem, og isen hadde nå lindret hendene såpass at hevelsen hadde gått bittelitt tilbake og jeg fikk mer ro i kroppen. Mat hadde jeg ikke fått i meg den dagen, men fikk ned noe middag før jeg sovnet på sofaen her midt i alt bråket, og der lå jeg og sov til halv ni lørdag morgen. Lars hadde vært på apoteket og kjøpt Eurax til meg, så var våken et par ganger og smurte meg med den. I løpet av gårsdagen, kom det nye prikker på innsiden av lårene, albuene og nede på føttene, men smertene var ikke i nærheten av første dagen. I dag svir det når jeg går, hevelsen har gått ned, og byllene har blitt til røde flekker bare på hendene. For vi snakker byller i veldig høyt flertall her. Jeg telte over 50 byller på hver finger på det verste. Huden på et par av fingertuppene er kjempetykk, og jeg har ikke følelse i tuppene, men neglene på samme fingrene er kjempevonde og ømme, og tåler ingenting av trykk før det blir til smerte. Så takk og lov, så er det framgang på dette nå. Men det er nå jeg virkelig ser hvor mange byller jeg faktisk hadde, for hver eneste en, har etterlatt seg en rød flekk (se bildene). nesa og ansiktet er enda fulle av skorper og sår, men jeg håper og tror de forsvinner fort nå som sykdommen er på vei tilbake. Og med dette kan jeg si at barnesykdommer som voksen, er et herk! Nok en gang, med tanke på at jeg fikk vannkopper i en alder av 22. Hurra for å være gravid, ha nedsatt immunforsvar og en liten en i barnehage. NÅ må det da være stopp for denne gang?


fredag 17. juni 2016

3d ul, feriedag og sommerfest

I går var det en dag vi har sett fram til lenge. Endelig var det klart for 3d ultralyd på Ultralydklinikken i Drammen. Lars hadde tatt en feriedag, å vi skulle få litt tid sammen, og på kvelden var det sommerfest i barnehagen. Vi troppet opp på Ultralydklinikken, og fikk kjempefine bilder av den lille magebølla vår. Han var ikke så samarbeidsvillig, turna rundt og var aktiv, men noen bra bilder ble det allikevel. Veldig flott opplevelse å se han sånn. Det er noe helt annet enn disse kornete og dårlige bildene man får på sykehuset. Egentlig helt merkelig at sykehuset har så dårlig utstyr.

I god tro om småbarnsforeldre flest, så gikk en god del av fridagen med på å sove. Helt merkelig det der. Uansett hvor godt man sover på nettene, så benytter man sjansen til å sove helt i fred og ro når man har den. Jeg fikk pyntet muffinsene til sommerfesten, og vi fikk slappet av og bare kost oss sammen også, men dagen forsvant før vi rakk å blunke.

Sommerfesten i barnehagen var fra 16.30 til 19. Litt i det seneste laget for min smak, og for Oliver i hvert fall. For han var så sliten og trøtt, at han sovna i bilen og sov helt til 09.20 i dag. Og enda har han vært trøtt og sliten gjennom dagen. Men det var en veldig hyggelig opplevelse. Dette er jo vår første sommerfest, siden det er første året hans i barnehagen, og det frister til gjentakelse neste år. Pølser og saft, kaker og loddsalg. Og unger som lekte og lo i alle retninger. Vi var jo kjempeheldige med været og. For det hadde regnet hele onsdagen, og var veldig grått på morgenen. Men selv om værmeldingen sa regn, så klarnet det opp, og vi fikk sol på ettermiddagen. Perfekt vær for en sommerfest. Nå er både jeg og Oliver veldig klar for helg, for vi ble begge slitne fra gårsdagen. Ikke lett å være gravid i dårlig form, eller liten og aktiv bestandig.


mandag 13. juni 2016

Forandring fryder

Før jul, så begynte jeg en liten prosess med å bli lysere i håret. Den fikk en brå slutt i februar da parafinovnen eksploderte i ansiktet på meg her. For da ble det fargeforbud fram til sommeren pga sår i hodebunnen. Jeg har lenge kjent at jeg trenger en oppfriskning. Jeg føler meg så sliten og dratt i ansiktet pga alle smertene og plagene med svangerskapet nå, og føler meg bare fæl rett og slett. Ser det på bilder og. Så da feriepengene kom nå, så bestemte jeg meg for at nå skal jeg få fikset dette håret. For om man føler seg fæl fra før av, så blir det i hvert fall ikke bedre av en nærmere 15 cm ettervekst med oransje tupper.

Jeg har konsekvent gått med håret i hestehale siden mars nettopp pga den fæle etterveksten. Ellers ser jeg ikke ut. I morges hadde jeg time hos frisøren, klar for litt forandring. Jeg synes egentlig det var kjempeskummelt, for jeg har alltid hatt hele farger. Har jeg hatt striper, så er det knalle farger eller lignende for å fremheve rødfargen i håret feks. Jeg har aldri vært lys og med striper. Så jeg ble noe skuffa, da jeg etter nesten to timer i stolen egentlig ikke så veldig annerledes ut. Samme farge som før, men jevnere. Så jeg sa fra at dette ble ikke helt som jeg hadde forventet, og da ble det lagt inn ny runde med striper.

Tre timer fra start til slutt, pluss noen minutter, og jeg kom ut fra frisøren blond og fornøyd. Det var viktig for meg at jeg ikke skulle bli for lys. Helt lys blond føler jeg at jeg er ferdig med for en god del år siden. Men jeg ville være noe ala den opprinnelige hårfargen min, bare med striper og litt mer spill i håret. Og det fikk jeg. Nå er jeg kjempefornøyd. Må venne meg til å gå fra det fæle håret til det fine håret, men det er en tilvenning som bare er positiv. Jeg ser fremdeles helt utslitt og fæl ut på bilder, men håret skal jeg i hvert fall ikke klage på lenger. Balsam for sjelen, men bekkenet og ryggen har vært blidere enn de er nå i kveld. Men man må lide litt for skjønnheten innimellom og.