onsdag 21. september 2016

Hipp hipp hopp hurra!

I dag fyller verdens beste Oliver Tobias 3 år! Tenk at det allerede er tre år siden jeg fikk lov til å bli mamma for første gang. Jeg husker så godt hvordan det var å få den bittelille bylten i armene mine for første gang. Hvor vakker han var, hvor forelsket jeg var. Jeg svevde rundt i en sky av nybakt mamma rus hele dagen. Den bittelille bylten har blitt til en stor gutt på snart en meter og 16 kilo, helt utrolig hvordan tida har gått. Nå har endelig språket hans begynt å løsne og, så nå er det så utrolig moro å være mammaen hans om dagen. Høre og se hvordan han hele tida lærer nye ting og utvikler seg.
Fotografbilde tatt for 5 dager siden.

Han er en helt fantastisk storebror for Amandus Elias, og jeg er bare så utrolig stolt av den gutten vi har. Han er en tøffing, en masekopp, en sjarmør og et bøllefrø. Han er så snill og omtenksom, har så mye varme og kjærlighet å gi til de rundt. Og en enorm evne til å se menneskene rundt seg. Han er så trygg og inkluderende, og jeg kunne bare sprukket av stolthet til tider over at han er MIN sønn! Han er høyt og lavt hele tida, et skikkelig turbotroll og en bajas. Og til tider har han et lydnivå som overgår et jetfly. Men hva betyr vel det når han gir de beste klemmene som finnes og krabber inn i armkroken for å få kos mens vi ser film sammen?

Trøtt type i morges som kom ned til gaver og iskrem. Favoritten var esken med biler fra Carsfilmen.

Jeg hadde aldri trodd det var mulig å elske et annet menneske så høyt som jeg elsker denne klumpen her. Han har virkelig snudd alt i livet trill rundt opp ned, og satt alt på hodet. Men jeg ville ikke vært foruten et brøkdel av sekund av tida sammen med han. Jeg gleder meg villt til å se hvordan han vokser og utvikler seg videre etter hvert som han blir større. For denne gutten her, han unner jeg hele verden og litt til!

Dårlig oppløsning, da dette er et bilde jeg fikk på mms fra barnehagen. Men stolt gutt med krona si i dag!

onsdag 7. september 2016

Hjemkomst over alle forventninger

I går kom den store d-dagen. Utskrivelse fra sykehuset. Det var med skrekkblandet fryd vi pakket tingene sammen på rommet som har vært hjemmet vårt i nesten en uke. Jeg var småstressa og nervøs for hvordan dette ville gå. Ville bajasen min Oliver takle å få med babyen hjem? Oliver er jo en veldig aktiv gutt som løper rundt, dunker inn i ting og herjer fra morgen til kveld. Og akkurat den biten skal jeg ærlig innrømme jeg gruet meg veldig til da vi skulle reise fra sykehuset i går. Men det var en bekymring og nervøsitet jeg virkelig ikke hadde trengt å plage meg selv med.

Først etter vi kom ut fra sykehuset, så reiste vi opp til mamma for å hente Oliver. Etter forslag fra mamma, så endte vi på den løsningen, i stedet for å kjøre han i barnehagen på morgenen. For da kunne vi ta turen innom mormor og morfar, så de også fikk hilst på minstemann, og vi kunne gi Oliver en rolig start her hjemme med lillebror. I stedet for at han skulle komme sliten hjem fra barnehagen og finne babyen her. Det tok ikke lange tida hos mamma før Amandus ville ha mat, så vi lånte senga til mamma, og Oliver var på plass hele tida for å passe på. Bittelitt småforsøk på å herje, men roet seg kjapt da vi sa han måtte være forsiktig.

Vi trasket videre bort til mormor og morfar i nabohuset, og fikk vist fram Amandus. Han lever virkelig opp til navnet sitt, da han er en liten dokkemann i utseende. Og det ble nevnt der og. Jeg satt i sofaen der med Amandus i armene, og Oliver kom klatrende opp til meg, satte seg til rette og sa "Holde baby mamma! Holde baby!". Så jeg la Amandus forsiktig i fanget hans, mens jeg selvfølgelig hadde hovedtaket på babyen og fikk støttet nakken hans. Og for en stolt storebror! Han lyste opp i stolthet der han satt. Det var så utrolig godt å se!

Da vi kom hjem, dro Lars og Oliver rett ut for å handle litt mat, siden det var rimelig tomt her etter en uke hjemmefra. Da de kom tilbake, så satt jeg med moseskurven på gulvet ved siden av meg, og Amandus lå på en pute ved siden av meg og daffet etter amming. Oliver kikket oppi kurven og ble helt fortvila fordi babyen var borte. Lettelsen ble stor da han så at han lå ved siden av meg i stedet. Han er veldig fascinert over dette at babyen drikker melk av meg. Og kommenterer det hele tida. Han henter smokker, som Amandus dessverre ikke er så flink til å ta tak i enda, men han henter dem. For babyen må ha smokk! Så fort Amandus blir litt urolig, så kommer det "ånei! babyen mamma! Babyen har aua!" Han er med på bleieskift og alt som er.

I natt har vi sovet godt alle fire. Vi voksne og minstemann har selvfølgelig hatt våre stunder med mating og bleieskift, men Oliver har sovet seg gjennom alt sammen. Da klokka var 7 i morges, så våknet både jeg og Amandus sultne, så vi lista oss ned for å ikke vekke Oliver for litt frokost. Da Oliver kom ned litt over 08.30, så var det første han spurte om hvor babyen var. Han pratet om frokost og melk til babyen, skravlet og passet på. Og da han skulle dra i barnehagen i dag så var det både hadet til meg og hadet til babyen før han forsvant ut døra her. Det er så fantastisk å se hvor omsorgsfull han er mot Amandus. Alle bajastendenser legges til side, og fram kommer den gode, snille, rolige og omsorgsfulle gutten jeg vet han også kan være, men som ofte drukner litt i herjingen hans til vanlig. Så dette har virkelig gått over all forventning. Det er dette som er livet!

søndag 4. september 2016

Tidenes verste og beste døgn på en gang

Nå sitter jeg på barselavdelingen her i Drammen, tredje dagen etter det som bare kan beskrives som den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt. Jeg har brukt tida til å prøve å bearbeide det som skjedde, men sitter igjen med utrolig mye sinne, noen spørsmål og en veldig fortvilelse. Tirsdag denne uka, ble jeg satt i gang for fødsel oppe på fødepol. Først med en ballong, som ramlet ut onsdag morgen. Vi kjørte Oliver til mamma, før vi reiste inn på sykehuset. Der fikk jeg en undersøkelse av en mannlig lege som var så lite forstående og så kald og ekkel, at hele undersøkelsen føltes som et overgerp rett og slett. Etter kort tid, ble det bestemt at jeg skulle få to vagitorier for å prøve å få i gang fødselen sånn ordentlig. Det gikk ikke lange tida før de første riene begynte å komme. Og de var effektive og hyppige, akkurat som de skulle være. Etter noen timer, ble jeg overført inn til fødestua hvor de skulle ta vannet mitt i håp om å få enda mer fortgang i sakene.

Og her begynte de virkelig store problemene. For på veien fra rommet til fødestua, begynte riene å avta, og siden jeg er overvektig, så ønsket de å legge inn et epiduralkateter sånn tilfelle det skulle trengs senere i forløpet. Problemet var at denne innleggelsen var så vond! Så adrenalinet gikk i været og riene stoppet helt. Det tok to forsøk og tre doser med lokalbedøvende for å få det inn, men da var det i det minste på plass. Vannet ble tatt, uten at det hadde noe effekt, og det ble bestemt at jeg skulle settes på drypp. Tida gikk og ingenting skjedde, men endelig rundt klokka 1 på natta, så begynte det å komme rier. Og de kom fort, intenst og hardt!

Deretter er alt litt uklart. Jeg mistet litt oversikten over klokka underveis, men rundt om 6-tida på morgenen, så satte pressriene i gang. Jeg hadde ikke mer enn 7 cm åpning, og livmorhalsen var ikke ordentlig moden. Den var enda hard og for lang. Men de prøvde og prøvde å få tøyet den mens jeg pressa uten hell. Smertene ble mer og mer intense, og jeg skjønte til slutt at dette kom ikke til å gå bra. Sist fødsel gikk som en lek, og nå kjente jeg at her stopper faktisk evnene mine til å klare det. Jeg rista, skalv og skrek meg gjennom smertene. Jeg har sprengte blodkar nedover beina etter pressriene fordi jeg rista sånn. Jeg begynte å trygle dem om å få keisersnitt, for nå begynte jeg å virkelig bli redd.

Men nei, her skulle man prøve epidural først for å se om det kunne lindre litt av pressingen. Lars ble gråere og gråere i ansiktet, jeg ble dårligere og dårligere og helt uten for kontakt omtrent pga smertenivået. De ringte etter anestesilegen, og det føltes som en evighet uten at noe skjedde. Jeg ble hysterisk, og Lars var ikke så langt unna han heller. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, men plutselig kom legen inn og sa at pga smertene jeg hadde, og at pulsen til Amandus begynte å bli faretruende lav, så hadde de bestemt at jeg skulle få keisersnitt. Jeg har aldri vært så letta i hele mitt liv, samtidig som smertene var så intense at de egentlig overgikk alt.

Før jeg fikk samlet meg, så var vi på vei. I full fart gjennom avdelingen, videre gjennom barsel og opp i femte til operasjonsstua. Riene kom i ett, og jeg skrek og skrek. Stakkars de på barsel sier jeg bare. Oppe på operasjonsstua, så gikk det i rekordfart. Jeg fikk epidural, og vips var de i gang. Kort tid etter, kunne jeg høre de første skrikene til Amandus Elias. De tok han med ut for en sjekk, før de kom inn til meg så jeg fikk hilse på han mens jeg lå og ble sydd. Så tok de han med til Lars som var igjen nede på føden, før de kjørte meg til postoperativ avdeling hvor jeg ble liggende et par timer mens følelsen sakte kom igjen i kroppen.

Både der oppe og her nede på barsel den dagen, så slet jeg med en enorm angst. Jeg skalv og rista, fikk ikke sove, var kvalm og helt i elendig form. Heldigvis så var Amandus rolig og sov store deler av dagen, sånn at jeg fikk klart å hente meg inn litt. Jeg fikk snakke med barselpsykologen, og for første gang noen sinne, så har jeg grått foran en psykolog. Dette er rett og slett det jævligste jeg noen gang har opplevd. Det kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg har forstått det på de som jobber her på barsel, at den type opplevelse jeg hadde med pressriene er veldig sjeldent. Men det hjelper meg ikke, for dagen etter var jeg så sinna at jeg måtte beherske meg for å ikke rase inn på føden og kreve svar på hvorfor de ikke lytta til meg og lot det gå så langt som det gjorde.

Jeg har enda ikke snakket med noen av de som var til stede den dagen, jeg vet faktisk ikke om jeg klarer enda heller. Dette er et traume som jeg må jobbe meg gjennom på min egen måte. Jeg er sinna og gråter om hverandre, og kjenner på en redsel jeg aldri har kjent maken til. Det positive er at etter vi kom hit til barsel, så har tingene med Amandus gått på skinner. Han er litt gul, siden han var så liten. Bare 48 cm og 2580 gram. Men alle de andre helseproblemene vi hadde med Oliver, er ikke til stede denne gangen. Det går framover med meg rent fysisk, jeg er litt oppe og går, i dag har jeg faktisk vært ute en tur for frisk luft og. Jeg har veldig vondt og orker lite, men all framgang er bra. Amandus er en herlig liten tass som jeg forelsket meg i umiddelbart da jeg så han. Han koser og spiser og sover døgnet rundt, og er en fryd å ha med å gjøre. Selv om det kan bli litt mye amming til tider fordi han bruker meg som smokk også. Men det går helt fint når han er så søt som han er.

Oliver har vært innom to ganger og hilst på lillebror, og det har egentlig gått veldig bra i forhold til hva jeg frykta. Med tanke på Olivers bajastendenser, så var jeg redd han skulle bli for vill, men han er forholdsvis rolig i nærheten av babyen. Fascinert, men synes nok denne slappe puddingen som ligger der er litt kjedlig i lengden. Jeg priser meg lykkelig over at dette skjedde ved andre fødsel og ikke første, da hadde Oliver for evig og alltid vært et enebarn og vi ville gått glipp av denne fantastiske lille gutten som vi nå har. Her på barsel tar de veldig godt vare på meg. Jeg er langt fra imponert over middagene i forhold til allergiene mine, og mengdene. Men sånn ellers er de helt suverene her. Både jordmødre og barnepleiere. Jeg føler jeg har et helt annet opphold her nå enn sist, hvor alt bare var fælt og vondt og jeg lengtet hjem. Denne gangen føler jeg en trygghet over å være her, og ser omsorgen de alle har for pasientene som er her. Jeg ville aldri vært foruten denne lille gullungen som ligger ved siden av meg, og han er verd alt jeg har vært gjennom. Men hadde jeg visst dette før jeg ble gravid, så hadde jeg nok aldri blitt det, så dette er absolutt siste gang jeg får barn. Heldigvis at jeg da har de to søteste og tøffeste guttene i hele verden!



mandag 29. august 2016

Når smilet blir til en forbannelse

Jeg er en person som stort sett alltid smiler. Uansett om jeg har vondt, er trist, sinna eller hva som helst, så har jeg et smil rett i nærheten. Jeg husker egentlig ikke når jeg begynte med dette, men jeg husker godt at eksen ved flere anledninger kommenterte at folk trodde jeg var mongo pga det. Et uttrykk jeg ikke kan stå inne for ut fra ordet mongo. Grusomt stygt ord! Men i hvert fall. Dette begynner jo å bli himla mange år siden. Faktisk snart halve mitt voksne liv siden. Så tydeligvis, så er dette noe jeg har holdt på med i alle år. Jeg er stort sett blid og positiv utad, masken og det bak den, er det kun de aller aller nærmeste som får se, og knapt nok dem til tider.

Har jeg tårer å felle, eller sorg å bære, så viser jeg den kun når jeg er hjemme bak lukkede dører og helst alene. Livet jeg har levd har på mange måter vært utrolig tøft. Med mobbing, vold i nære relasjoner, kronisk sykdom, angst osv. Og en eller annen gang underveis i dette, så har smilet blitt min forsvarsmur mot alt det vonde. Og det hjelper, for det gjør alt det vonde som skjer, lettere å bære når jeg er ute blant folk. Mitt våpen mot smerten på en måte. Og jeg har aldri tenkt på det som noe negativt. For det har gjort at jeg har klart å være hyggelig og selskapelig uansett hva som har pågått rundt meg ellers.

Men nå i slutten av svangerskapet, så har jeg innsett at dette ikke nødvendigvis bare er en positiv ting. Jeg ble gjort oppmerksom på det av en jordmor for noen uker siden, hvor hun kommenterte at det er ikke lett for de å forstå hvordan jeg faktisk har det, når jeg alltid smiler og ser fornøyd ut. Så jeg begynte å tenke etter, og legge merke til hvordan jeg var når jeg var ute blant helsepersonell. Jeg har jo prøvd å varsle om inntaket mitt av drikke og formen min siden lenge før sommeren uten å bli tatt på alvor. Og først ble jeg sinna på sykehuset for det, før jeg begynte å tenke at kanskje det faktisk er min egen skyld. For hvordan skal de skjønne hvordan ting virkelig er, når jeg sitter der og smiler mens jeg prater om det?

For et par uker siden, hadde jeg en samtale med barselpsykologen i forkant av fødselen og barseloppholdet, og da nevnte jeg akkurat den biten der. Hvorpå hun svarer at ja, jeg sitter jo her og snakker om dette med et smil rundt munnen nå også. Og det var jeg faktisk ikke klar over. Derfor har jeg flere ganger i etterkant, gjennom alle timene på sykehuset for intravenøs væske de siste ukene, prøvd å være obs på den delen. Ikke at jeg skal sitte og surmule og gjøre ting verre enn de er. Men rett og slett prøve å slippe ned den forsvarsmuren og slippe inn de som er ment for å hjelpe meg i situasjonen jeg står i.

Men i går innså jeg at jeg nok en gang har feilet. For jeg er helt utslitt, helt tom. Jeg har ingenting igjen å gå på, og her hjemme så gråter jeg flere ganger om dagen. I tillegg til den kraftige kvalmen og brekningene, bekkenvondten og alt dette, så har magen slått seg fullstendig vrang den siste tida. Jeg våkner på nettene av enorme magesmerter som skaper kvalme og hvor svettene siler over hele meg. Det lyner ned i bekkenet fra bevegelsene til magebølla og livet er rett og slett bare vondt! Fysisk vondt! Jeg har tømt ut alt av reservelagre av energi, og kjenner at må jeg gå stort lenger nå uten at noe skjer, så vil jeg faktisk ikke klare å komme meg opp igjen med det første. Langt mindre fungere som jeg skal som mamma.

Og jeg prøver da å si fra... igjen. Men i det øyeblikket jeg går ut av døra, så kommer dette pokkers smilet klistrende på meg med en gang. Som en automatikk. Nå skal jeg ikke klandre de legene som var på vakt på føden i går da jeg var inne for væske. For de kjenner meg ikke. De vet ikke hvem jeg er annet enn et navn på papiret og en liten journal. De vet ikke at jeg smiler uansett hvor vondt jeg har det. De vet ikke at jeg er av typen som lå med crohnsutbrudd, klar for røntgen av tykktarmen, livredd og i smerter, mens jeg lo og spøkte med de ansatte der. Men jeg klandrer meg selv. For at jeg ikke bare kan la det smilet ligge når det trengs. At jeg ikke kan klare å slippe inn folk bak den forsvarsmuren min og vise hvordan jeg virkelig har det.

Lars ble så irritert på meg i går for dette. Og jeg skjønner han. For han klarer heller ikke forstå hvordan den mekanismen fungerer inni meg. Som da han satt her og sa at kan man smile, så har man det ikke vondt nok. Kanskje han ikke hadde klart å smile om det var så vondt, og sikkert mange andre og, men jeg klarer. For det er sånn jeg overlever. Det er sånn jeg har overlevd hele livet. Det er sånn jeg takler det vonde på. Men jeg har skjønt at det å være blid og sprudlende, utadvendt og smilende ikke nødvendigvis bare er en positiv ting. Og jeg har skjønt at dette er noe jeg faktisk må jobbe med framover. Jeg skal selvfølgelig være meg, og jeg er blid og sprudlende som person stort sett. Men jeg må jobbe med å klare å legge den til side når det faktisk er nødvendig for å nå gjennom med ting. Bare tida vil vise om jeg klarer det, men første steg for å komme dit, er jo å anerkjenne at det faktisk er et problem.

mandag 15. august 2016

Produktiv dag

For et par år siden, plukket jeg masse epler hos mamma som jeg gjorde om til eplemos og putta i fryseren. I fjor strakk ikke tida til, og epletreet hadde ikke noen epler igjen da høsten kom. I hele år har formen vært så elendig, og det siste jeg har orket å tenke på er så lage noe som helst ekstra enn det jeg absolutt må. Men etter jeg fikk væske på onsdag, så kviknet formen til litt, og jo mer jeg tenkte på det, jo mer fikk jeg lyst til å lage eget syltetøy igjen. Siden mamma hadde saget ned epletreet, så ble alternativet å stikke innom en av byens innvandrerbutikker (Elite mat i Tollbugata), og plukke med meg noen kilo med epler. 12 kroner kiloen skal man ikke klage over, og for ca en hundrelapp, så kom jeg ut igjen med 9 kilo epler.

Tok med meg disse hjem, og satte meg for å skrelle og dele for å lage eplemos. Jeg mente å ha husket at jeg hadde plukket 8 kilo hos mamma sist. Men det må nok ha vært 6, for nå strakk ikke den svære fårikålkjelen til, så det ble både den og den største av de andre jeg har som ble stappa med eplebiter. Oliver var helt i ekstase her. Momset og knasket på eplebåtene og delte de flittig med kjøkkenkniv. Dette er første gangen han har fått egen kniv og fått lov til å hjelpe til med kutting, og det var veldig moro. Det ble et par småpauser på han, men ellers holdt han ut i de 1,5 timene jeg satt der og skrellet og kuttet. Og det er imponerende for en snart 3-åring synes jeg.

Han var nok noe mindre imponert over resultatet, for syltetøyet var han ikke så glad i. Annet enn i tilslørte bondepiker og eplepaier da, for det har han spist før. Så da var det bra vi hadde noen epler til overs så vi kunne lage eplekake også. På slutten av dagen kom mamma på besøk til middag, og vi spiste oss fordervet alle mann både på mat og eplekake. Jeg har betalt for den aktive dagen i form av stiv nakke, svimmelhet og enorm trøtthet etterpå. Men det var så verd det for å ha den ene gode dagen hvor energien var bra og jeg faktisk var sliten fordi jeg hadde gjort noe, ikke fordi jeg var dårlig. Nå nærmer jeg meg slutten på svangerskapet, Det er bare 1 uke igjen fra der vannet gikk med Oliver, og 2 dager ekstra til han ble født. Jeg er veldig spent på når ting vil skje denne gangen. Og gleder meg til å få igjen energien, få trent meg opp litt igjen og jobbe videre på kjøkkenet som jeg ikke har orket i hele år.

fredag 12. august 2016

Sluttspurten

Jeg tror ikke ord kan beskrive hvor sliten jeg faktisk er nå. De siste to ukene har vært en evigvarende berg og dalbane i forhold til svangerskapet, og jeg er helt knegåen rett og slett. Jeg og mamma har skrudd sammen kommoder til rommet til Amandus, og vi har fått alt av utstyr i hus. Må bare få sortert og småordnet litt, så er alt klart. Onsdag i forrige uke ble en lang lang dag på sykehuset for min del. Siden jeg har tett oppfølging pga risikosvangerskap, så tar de ctg og ultralyd på meg ganske ofte. Ctg viste at Amandus var litt stressa, noe som første til en ny ctg en time senere, før jeg måtte tilbake igjen klokka 17 for enda en ny en. Heldigvis så kunne mamma passe Oliver, så jeg fikk med meg Lars som støtte, for jeg var så sliten og nervøs. Og Marianne ringte og fortalte om sin erfaring med samme resultater som jeg hadde den dagen, og det hjalp litt.

Mandag denne uka var jeg endelig offisielt høygravid. 40 dager igjen til termin! Og bare 2,5 uke unna da Oliver så verdens lys for snart tre år siden. Formen har bare gått nedover og nedover, og etter 8 måneder med kvalme og brekninger opp mot 50 ganger om dagen, så har jeg kjent at nå orker jeg faktisk ikke mer snart. Jeg følte meg mer sett og ivaretatt sist onsdag, og de snakket om at jeg nærmet meg dehydrert, men ville vente og se an før de ga væske intravenøst. Pga kvalmen så sliter jeg veldig med å få i meg nok væske.

Tirsdag denne uka, var jeg på barselavdelingen og snakket med dem angående oppholdet jeg står foran der. Sist gang ble oppholdet et rent mareritt. Jeg vet at de på mange områder virkelig prøvde å legge til rette for meg den gangen, og det satte jeg pris på. Men det ble så mye kontrabeskjeder, jeg var redd og usikker, utslitt etter svangerskapet og alt ble bare så fullstendig feil på alle måter. Dette har gjort at jeg har fått en veldig uro for det som jeg står foran nå. Jeg har ikke like naive tanker om oppholdet lenger. Sist var jeg sikker på jeg skulle få komme hjem etter to dager, men de to ble til 12. Denne gangen tenker jeg at vi blir mange dager, kommer vi hjem fortere, så er det bonus. Siden jeg har anlegg for små barn, noe ul også viser nå, så er risikoen for gulsott større, og noe jeg bare må ta i betraktning. Men etter møtet der nå, så tror jeg faktisk jeg får et langt bedre opphold der denne gangen enn sist.

Onsdag morgen våknet jeg ufattelig kvalm og sulten. Gikk ned og fikk i meg mat, og etter kort tid kjente jeg at jeg begynte å få veldige smerter i høyre siden av magen. Det spredde seg oppover og nedover, bredde seg utover magen og i det hele tatt bare en grusom ting. Jeg klarte ikke rette meg opp, klarte nesten ikke å karre meg på do, og jeg fikk ikke puste ordentlig. Da klokka var 8, så ringte Lars til sjefen og sa at han måtte få meg til legen, og jeg ringte fødepol der jeg følges opp for å be om en sjekk. Det ble ul og ctg og en god del blodprøver. Så de konkluderte med at jeg måtte smertelindres og rehydreres. Amandus som trykket på arrvevet jeg har i tarmene etter crohnsen, kombinert med at de nå mente jeg var såpass nedkjørt at de måtte prøve væske. Hypermesis med emetofobi er ikke å anbefale forresten.

Så den dagen ble jeg på sykehuset i ti timer. Jeg bor bare fem minutter unna, så jeg fikk reise hjem på kvelden, mot at jeg kom tilbake på torsdag på dagen. Det ble to liter væske og 3 ctg den dagen og, og samme resultat som sist. Det i tillegg til at jeg hadde veldig vonde kynnere, gjorde at de tok det på alvor. Så torsdagen troppet jeg nok en gang opp på sykehuset for ctg. Den var fremdeles ikke helt perfekt, men langt bedre enn dagen før. Fikk komme inn til legen rett etterpå, som forsikret meg om at alt så bra ut. Med tanke på hvordan hjertelyden hans har vært målt tidligere i svangerskapet, så var hun ikke bekymret i det hele tatt. Så nå har jeg to timer der neste uke, og er spent på hvordan disse to går. De vil nok avgjøre veldig mye i forhold til om jeg blir satt i gang om et par uker eller om jeg må gå tida ut hvis han ikke kommer på egenhånd.

Og skal jeg være ærlig, så håper jeg på det første. Det er ikke ideellt å føde små barn for tidlig. Og det er heller ikke ideellt med en igangsetting. Men så sliten og gåen som jeg er nå, så kjenner jeg at jeg har ikke mer krefter å gå på snart. Det skal sies at det hjalp veldig på formen å få i meg den ekstra væska. Jeg har gått fra å være helt død til å bare være sliten. Og jeg klarer faktisk tanken på å gjøre ting igjen. Selvom det stoppes av brekningene. Men det er begrenset hvor lenge jeg kan gå sånn som jeg er nå også. For jeg vil veldig gjerne ha overskudd til å komme meg gjennom fødselen, og klare å være mamma etter den også.

onsdag 29. juni 2016

For en barnehage!!

Nå nærmer det seg slutten på Olivers første barnehageår. Om 1 ukes tid, så starter tre uker lang sommerferie, før han vender tilbake til barnehagen, og starten på hans andre år der. Det kjennes som en evighet ut siden han begynte der. Husker så godt hvor nervøs jeg var. Jeg synes han var så liten, alt var så skummelt og det gjorde fysisk vondt å reise fra han der. Tida har gått, og han har vokst og utviklet seg i rekordfart! Han har jo en del fri innimellom, og nå på vårparten, så ble det jo mange uker borte fra barnehagen etter brannskadene, men de har vært så fine hele veien.

Det å få sms'er fra de ansatte i barnehagen da han var innlagt, hvor de spurte hvordan det gikk med han varmet så utrolig. Og etter han kom tilbake, så har jeg følt at han bare har blomstret og trivdes mer og mer der. Virkelig bare storkost seg. Nå forsvinner tre av fire ansatte til høsten. To til en annen avdeling, og en har vært vikar et år. Og jeg kjenner det blir trist. Det er fire fantastisk flotte kvinner som har jobbet på hans avdeling i år, og de har vokst på meg alle som en dette året. Det kommer andre fra de andre avdelingen, som og virker som herlige kvinner, men jeg kan ikke lyve og si jeg ikke kommer til å savne de som har vært der nå.

I dag da jeg kom for å hente Oliver i barnehagen, så hang det et laminert a4 ark på plassen hans. På den ene siden var det bilder og en helt nydelig tekst, og på den andre siden, var det mange bilder fra året hans i barnehagen. Jeg er jo en smule hormonell, gravid som jeg er. Og det gjør meg veldig lettrørt. Og nå om dagen, så kjenner jeg jo mye på det at året nærmer seg slutt og at vi mister så mange fine ansatte på avdelingen. Så da jeg leste teksten, så stod tårene i øynene på meg. Jeg prøvde desperat å ikke begynne å gråte ordentlig, men feilet. Det tok meg rundt 5 minutter før jeg klarte å samle meg såpass at jeg klarte å gå ut til uteområdet hvor barna leker og hente Oliver. Og der møtte jeg hun som på mange måter er favoritten min av de som jobber der, og da kjente jeg at jeg nok en gang fikk problemer med å holde tårene tilbake. Men klarte det heldigvis.

Jeg føler vi er heldige med barnehagen, barna og de ansatte. Det har vært ting jeg ikke har vært enig i, og ting jeg har reagert på, som helt sikkert hadde dukket opp andre steder og. Men alt i alt, så er dette en helt fantastisk og flott barnehage. Jeg stoler på de ansatte, jeg elsker uteområdet, Oliver har to skikkelig gode kompiser der, som han fortsetter på samme avdeling sammen med et år til. De ansatte er gjennomført hyggelige og blide, han får oppleve så mye moro og ting de ikke har i alle andre barnehager. Her dyrker de jo grønnsaker og frukt og bær selv, og det er veldig moro at han får være med på sånne ting. Nei, vi er heldige. Kan ikke si noe annet!