torsdag 27. november 2014

Black friday hos Stonz.no

Jeg vet ikke om dere husker et innlegg jeg skrev for litt siden at Oliver hadde fått et par stonz med brannbiler på fra www.stonz.no. Men de har allerede blitt testet og vi er superfornøyde. Ikke minst er han fornøyd fordi han nå får lov til å gå rundt selv på bakken og ikke bare bli båret alle steder fordi sko ikke passer. Så veldig fornøyde både liten og stor her.

I morgen er det en dag som kalles Black friday. Det vil si at flere butikker har kjempestore og flotte salg som varer kun den ene dagen, og det er førstemann til mølla prinsippet som gjelder. I år har Stonz.no virkelig slått på stortromma og laget knalltilbud for alle oss småbarnsforeldre som trenger påfyll med praktiske ting. Jeg vet at jeg i hvert fall skal prøve å sikre meg et par ting til poden. Skal du?


lørdag 22. november 2014

Fra liten til stor på 1-2-3

I dag sitter jeg med en form for lykkefølelse i hele meg igjen. Ikke at dagen og livet er perfekt, men det er liksom noe som gir meg den følelsen. Vi har tjuvstarta på julebaksten i dag, siden vi er så travle framover. Og da har vi hørt på julemusikk og bare kost oss. Oliver er en real hottenbøll om dagen, men han har jo sine veeeeeldig sjarmerende øyeblikk også. Så plutselig i stad, så kjente jeg lykkefølelsen komme snikende. Den snek seg innpå meg og plutselig overtok den alt som var. Det er helt merkelig det der hvordan den plutselig bare kommer sånn helt ut av det blå.

Jeg føler liksom at mer og mer ting faller på plass for tida. Lars og statsborgerskapet, Oliver vokser og er frisk og fin, jeg kjenner virkning av behandlingen jeg går i, og jeg føler jeg har modnet og vokst noe veldig nå i høst etter jeg begynte i behandling. Jeg har blitt roligere, sterkere og mer glad igjen. En bedre utgave av meg enn hva jeg var før angsten og det tok helt kontroll over meg. Og det er så utrolig deilig! Nå er det jo juleforberedelser, og for meg som elsker jula høyere enn det meste annet vi gjør her i livet, så er dette en stor ting. Og med Oliver i hus, så har jula fått en helt ny mening, og jeg har om mulig blitt enda mer tussete enn før.

Jeg har den siste tida lagt merke til at Oliver har blitt en plugg. Den spinkle lille tassen min er bytta ut med en kraftig hottenbøll. Plutselig er han ikke baby lenger, men en skikkelig liten gutt. Og det er så artig å se. Satt og kikket gjennom bilder fra han var mindre, og når jeg la bilder av han ved siden av hverandre, så ser jeg plutselig hvor stor han faktisk har blitt, og hvor forandret han har blitt. Når jeg ser han hver dag, så legger jeg ikke merke til endringen etter hvert som den kommer, det er sånn at jeg plutselig ser at NÅ er noe forandret. Og det er litt artig. Og når jeg da la bilde av han fra oktober i fjor, og november i år ved siden av hverandre, og han på begge var i armene til Lars, det er da jeg virkelig skjønner hvor stor denne gutten min faktisk har blitt. Det er helt utrolig å se. Og det er så gøy å se hvor mye han lærer, for han lærer jo noe nytt hver eneste dag for tida. Å få lov til å være mamma, overgår alt jeg noen gang har forestilt meg.


tirsdag 18. november 2014

Kosedag med poden.

I dag var det endel småting jeg skulle fikse, så jeg tenkte at da kunne jeg og Oliver kose oss litt ekstra sammen samtidig. Også her hjemme da selvfølgelig. Vi begynte dagen med å leke masse med pleddet hans (Han har et pledd han bruker som spøkelsedrakt, telt og ymse annet), før vi kledde på oss og satte nesa mot Asker. Jeg skulle nemlig en tur innom Åhlens for å kjøpe noen stormlykter og gaveesker til jul. Jeg fikk tak i det jeg skulle, og vi fant ut at tiden var inne for litt mat. Siden jeg er litt på det å prøve å spare i hvert fall om dagen, så fant jeg ut av salat er billigere på McDonalds enn andre steder, så jeg kjøpte det til meg og en liten pommes frites til han. Han synes det var sååååå stas å få egen pommes frites. Hvor mye som gikk ned i magen er en annen sak, for det meste forsvant ned på gulvet. Men moro var det.

Så kjøpte vi bolle, siden Oliver elsker boller, før vi ringte til Lars og spurte om han var klar for et lite besøk av oss. Det var han, så vi stoppet ved trafikkstasjonen, og Oliver synes det var så stas å besøke pappa på jobb. Så mange mennesker som smilte og sa han var en fin gutt, og så stor plass å løpe på. Det er jo tross alt lange ganger uten hindringer der som var morsomme å utforske. Veldig stas å sitte i fanget til pappa inne på kontoret med bolla i den ene hånda og flaska i den andre også. Vi merket at han begynte å bli småtrøtt, og siden vi hadde et stopp til å ta før vi dro hjem, så fant vi ut det var på tide å dra.

Ikke at vi skulle så langt unna, for vi skulle en tur ned til Europris. De hadde tilbud på Disneyfilmer til 59 kroner stykket i dag, og jeg var på jakt etter et par til Oliver, og de fant jeg. I tillegg fant jeg to sett med kakebokser jeg faktisk har siklet på en stund. Jeg fant de første gang på Alliexpress, men siden jeg har dårlig erfaring med å bestille derfra, så har jeg ikke ville bestille dem. Nå hadde de fått dem inn på Europris og til 159 kroner settet, noe som bare var et par tiere dyrere enn de på Alliexpress. Siden jeg ikke fikk bestemt meg for hvilket sett jeg ville ha, så kjøpte jeg like så godt begge to. Jeg satte de sammen da jeg kom hjem, og Oliver synes de var fryktelig morsomme. Ikke bare å se på, men å tromme på også. Ble noe annet småtteri og, så jeg var fornøyd jeg.

Da vi kom hjem, så var det litt kos og lek, før jeg la han og jeg stupte i seng selv. Og der ble vi værende til Lars kom hjem fra jobb. Trøttinger begge to. Jeg testa en ny rett til middag i dag og, etter inspirasjon fra stefaren min, og den ble stor suksess både hos liten og stor. Når poden som ikke liker kjøttdeig, sluker en svær dose saus med kjøttdeig, da vet man at man har gjort noe riktig med matlagingen.



lørdag 15. november 2014

Off off off we go.

Det er noe som bare føles feil med å ha på vekkerklokka litt over 7 på en lørdag morgen. Men når man vet at dagen bringer mye moro, da går det liksom greit allikevel. For da klokka var halv ni, så satte vi oss i bilen alle mann, og kjørte til mamma for å levere Oliver. Mamma skulle nemlig ha Oliver hos seg i dag, mens jeg og Lars tok en veldig etterlengtet Sverigetur. Vi har helt siden vi ble sammen, pleid å være i Sverige omtrent annen hver måned, nå var det tre måneder siden, så veldig etterlengtet nå.

Det gikk veldig greit med trafikken innover, og ikke lenge etter 11, så svingte vi inn på parkeringen på Nordbysenteret. Jeg hadde på den tida klart å bli skrubbsulten og etter et par kjappe stopp i butikker, så var det ned til PR cafe for å spise lunsj. Det er alltid dit vi går når vi er i Sverige, for de har god mat til en grei penge, og er veldig flinke med allergier der. Og så var det bare å sette inn storslegga når det gjelder shopping.Jeg hadde en handleliste lang som et vondt år, og vi fikk heldigvis tak i det meste, men dessverre ikke alt, så da blir det nye runder i butikkene her hjemme. Oliver fikk vinterdress og et bowlingsett for små barn, jeg fikk cottonlights og litt småtteri ellers. Vi kjøpte godteri og ymse annet. også spanderte vi på oss noen filmer vi har ønsket oss og Sons of anarchy season 6 på dvd da. Så her går det i SOA på dvd i kveld.

Innen vi var ferdig med runden, og klar for å handle mat, så begynte det å bli sykt mye folk på senteret der. En ting er at det er mye folk, en annen ting er oppførselen til de folkene. Og jeg vet jeg gjentar meg i det uendelige der, men det er så utrolig mange som legger igjen folkeskikken på grensa. Og det er rett og slett slitsomt å måtte forholde seg til sånne. Jada, jeg vet det er trangt om plassen, men det er faktisk ikke nødvendig å kjøre albuen inn i andre og kjefte på de etterpå fordi de er i veien. Det er heller ikke nødvendig å stoppe ti centimeter innenfor åpningen på en butikk og stå der å snakke i mobiltelefonen, mens folk bak blir mer og mer irritert. For ikke å snakke om å gå rett på folk, eller gå på kryss foran andre når de står og skal ha noe i hyllene. Men jeg tror vi kom oss vekk før det verste starta, og jeg kjenner jeg er glad vi dro nå og ikke om et par uker som vi har gjort de siste årene, for da er det enda verre der.

Slitne og fornøyd kom vi oss hjem her litt før 17.30, vi hadde knapt kommet inn døra før mamma ringte og lurte på om vi var hjemme, for da skulle de levere Oliver her. Og jeg mistenker at denne lille tassen her har snurret alle rundt lillefingeren i dag. For ikke bare har Vidar lekt med han i dag, men han hadde spist både smultring, is og noe som minnet om pepperkake. Du snakker bortskjemt gutt. Men er det ikke det som er meningen med besteforeldre? At de skal få lov til å skjemme bort de små litt. Det var i hvert fall en veldig fornøyd gutt som kom hjem her i dag. Han hadde ikke tid til å legge seg før han hadde inspisert bowlingsettet sitt da. Ikke at han helt skjønte hvordan han skulle bowle, men de pinnene med dyreansikter var morsomme å både tygge på og kaste på pappa.

onsdag 12. november 2014

Idiotisk opplegg!

Den kroppen og psyken min er en merkelig ting. Joda, jeg har ymse sykdommer både her og der, og angsten og fobien som tuller og herjer med meg. Noe av det er sånn nesten logisk og forståelig, annet ikke helt like logisk. Det at jeg hver eneste høst når klokka skrus tilbake, går inn i en periode med en mage som tuller, turner, verker og er helt turbo, det har jeg blitt vant med. Etter ti år sånn, så blir det liksom en vane. Ikke at det er noe moro, men sånn er det nå bare, må bare leve med det.

Denne angten derimot, den er så ulogisk som det går an å få blitt. Nå er vel egentlig aldri angst logisk, men så lenge det har vært fobien min som har vært hovedfokus, så har jeg på et vis klart å forstå den. Det er lettere å forstå noe når man har noe konkret å forholde seg til. Nå derimot, har angsten murret, herjet, murret og herjet om hverandre i et par måneder nå. Konklusjonen min har vært at det er en kombinasjon av at det er høst, den sesongen jeg som regel er verst fordi det er da omgangssyken begynner å herje rundt omkring. Og det at jeg jo går i behandling, som jeg kjenner har effekt, at jeg forstår ting anderledes enn før, og dermed endrer også angsten karakter.

Nå har jeg hatt noen dager som har vært rett og slett grusomme. Det begynte med urolig søvn natt til fredag, hvor jeg en gang våkna og var helt krakilsk fordi jeg var sikker på jeg hadde på meg øredobber som stakk meg, noe jeg jo ikke hadde. Og siden gikk det liksom bare nedover. Jeg har kjent det hele tida siden, i forskjellige grader og med forskjellige ansikter. Nettene er dårlige. Kvalme, ryggvondt, angst, jeg synes jeg er varm osv. I helgen så lå den mest og bare murret i bakgrunnen. Litt sånn ædda bædda opplegg. Søndagen fikk jeg først en runde ved middagstider, som heldigvis ikke varte så lenge, før det smalt så det sang etter ved leggetid.

Siden vi hadde overnattingsgjest, så var stua og sofaen okkupert, så jeg hadde ingen steder å gå da jeg kjente det tok tak. Stua er på en måte min frisone når jeg har angst, for der trenger jeg ikke bekymre meg for å forstyrre Lars og Oliver som sover. Så det endte med at Lars gikk inn til Oliver, og la seg på en madrass der inne, sånn at jeg skulle få luft rundt meg mens det verste stod på. Å sitte i senga, hyperventilere og føle at jeg skal spy, anbefales virkelig ikke! Det var det verste anfallet jeg har hatt på ekstremt lenge nå. Jeg tror ikke jeg har vært sånn siden jeg fikk en voldsom reaksjon etter en behandlingstime rett etter jeg begynte nå i augst. Jeg husker jeg satt i senga og var tørst, men jeg kom meg ikke ut av senga for å hente vann fordi angsten var så stor.

Mandagen var jeg gørrsliten, men følte meg heldigvis bedre og tenkte at nå går det over. For mandag kveld var ganske ok egentlig. Også var det i gang igjen. Jeg som aldri er redd for å kjøre bil eller noe, uansett hvordan hodet er, synes det å kjøre til mamma var fryktelig skummelt. Og så begynte den gamle "gode" følelsen å komme, hvor mat blir et stort problem. Tanken på mat byr meg i mot selv om jeg er sulten, matlysta er helt borte og ingenting frister. Og når jeg setter meg ned for å spise, så blir angsten så ille at jeg blir på gråten. For hver bit jeg tar, så blir angsten et hakk verre, og innen måltidet er omme, så er jeg så kvalm og dårlig, og så full av angst at alt jeg egentlig vil er å stikke av fra hele situasjonen. I dag da vi kom hjem her, så var jeg såpass at jeg egentlig bare ville legge meg i fosterstilling med pledd over meg og glemme hele verden for en stund.

Når jeg først får en sånn reaksjon som jeg fikk på søndagen, så virker det som om kroppen min ikke forstår at det er over før etter noen dager, så angsten går litt på autopilot og klarer ikke gi seg. Men jeg håper det snart er over nå. Det rare med det hele, er at selv om jeg er sånn, så føler jeg meg jo egentlig ganske bra for tida. Jeg skjønner ikke helt den logikken der. For da er ikke deprimert nå, jeg er ikke slappere eller trøttere enn normalt. Jeg er ikke sånn som jeg har pleid å være før når jeg får sånne runder og nedturer. Det er jævlig, det er slitsomt og vondt. Men jeg klarer å gjøre de tingene jeg skal uansett, uten problem. Enten det er å dra til mamma, for å handle mat eller behandlinger. For et år siden, så ville det vært ting jeg ikke hadde klart når jeg er som nå. Så jeg forstår ikke helt hodet mitt om dagen, hvordan det tenker og hvorfor. Men i og med det er endring, og den har kommet etter jeg begynte hos psykomotorisk fysioterapi, så må jeg jo si at jeg lurer på om det er derfor, og at dette bare er starten på hva som skal komme med tida. I så fall så gleder jeg meg til å se hvor jeg er neste år. Selv om jeg akkurat nå er fryktelig sliten og lei fordi alt er et problem om dagen.

søndag 9. november 2014

Besøkshelg og kreativitet.

Denne helga her ble ikke helt som planlagt. Planene var nemlig Idol og kos på fredag, familiebursdag på lørdag, og overnattingsbesøk fra lørdag kveld til i morgen. Idol fikk jeg sett, og besøket kom, men familiebursdagen måtte vi stå over. Oliver sliter noe voldsomt med tenner om dagen, han tygger og er grinete, og sover dårlig. Så da er det bare å få han til å sove når vi kan, og heller avlyse ting vi har lyst til og har sett fram til. Heldigvis er det ikke SÅ lang tid til neste familieselskap. Men akkurat den biten var litt kjipt. Formen min har vært litt blæh også, siden Oliver sover dårlig, så sover jeg. Men men.

I går kveld kom Victoria og skal bli her til i morgen. Oliver satt med svæææære øyne i morges da vi kom ned og så henne, for dette var litt skummelt. Men det tok ikke lange tida før han var varm i trøya og tuktet henne bra når det kom til brownies. Denne gutten her hyler nemlig til eller grynter når han skal ha nam nam, og når hun da spiste brownie og ikke reagerte kjapt nok på at han ville ha, så var det å hyle til. De lærer fort disse små. Og heldigvis så var Tanta Victoria kjapp til å skjønne, så da var det en fornøyd gutt som fikk brownie.

Det er jo farsdag i dag og. Jeg hadde kjøpt en Superpappakopp til Lars fra Oliver, og vi har spist god mat. For ikke bare er det farsdag i dag, men jeg og Lars har også vært sammen i 7 år i dag. Utrolig å tenke på at det er 7 år siden jeg kjørte til Stavanger for å møte han jeg var sikker på var mannen i mitt liv, og her sitter vi enda... Rart å tenke på, for tida har gått så fort, og samtidig så føles det så lenge siden.

Jeg har jo vært noe kreativ den siste tida og. Jeg har testa litt nye ting i forhold til dekorasjoner på glass. Så resultatet har blitt to lykter og fire godteglass. Er veldig fornøyd, og det var veldig gøy å lage. Og enkelt ikke minst. Også hekler jeg jo da, og broderer. I helga nå har jeg hekla et par grytekluter til jul i c2c teknikken, sydd litt på løperen jeg holder på med, og noe småtteri. Veldig fornøyd med gryteklutene da, de ble kjempefine synes jeg. Er så deilig å ha noe håndarbeid i hendene, kjenne garnet og stoffet jeg syr på, og lukta av det. Er noe litt magisk med den delen der føler jeg.



onsdag 5. november 2014

Heldiggrisen Oliver!

 Sponset innlegg.

Når man har barn, så er det mye utstyr som skal på plass. Etter hvert som de vokser opp, så vokser også haugen med utstyr og klær man må ha i hus. Siden Oliver har fryktelig høy vrist, så er det vanskelig å finne sko til han, selv om han kan gå. Såpass vanskelig at jeg faktisk har gitt litt opp foreløpig, for de nekter å sitte på beina hans. Og jeg er så sær at jeg nekter å bruke opp mot 1000 kroner på et par sko han uansett vokser fra på noen få måneder.

Og det er der det geniale kommer inn. For på http://www.stonz.no/, så får man noe så genialt som booties som sitter på alle disse småtassene. De minner om en blanding av polvotter, gymsokker og støvler. De er behagelige for de små, og holder på varmen. OG de kan gå med dem. Jeg har sikla lenge på et par sånne, så da jeg fikk muligheten til å få et par tilsendt i posten til Oliver, så måtte jeg jo bare slå til.

Jeg fikk velge selv hvilket par jeg ønsket, og da falt selvfølgelig valget på de med brannbil på! Jeg mener, hva er vel tøffere enn brannbiler for en bil-glad liten 1-åring? Men de har mange forskjellige mønstre, og noe for enhver smak. Jeg måtte prøve de på han, og han så veldig fornøyd ut der han satt på kjøkkengulvet med de på. Så nå er det bare å glede seg til vinter og kulde så han virkelig kan få prøvd dem ut.