torsdag 27. august 2015

At jeg aldri lærer!

Du vet at frisøren din kjenner deg godt, når hun setter i gang med skikkelig latter når du fortvilet ringer for krisehjelp. Og jeg forstår henne godt og, for det er jammen ikke første gangen jeg har gjort det her. For en tid tilbake fikk jeg det for meg at jeg skulle ha skikkelig knallrødt hår. Men siden håret mitt var så mørkt fra før, så tok ikke fargen som den skulle. Så da Lars og Oliver var der og fikk klipp, så spurte jeg om jeg måtte bleke det før jeg farget det for å få rødfarge. Og joda, det måtte jeg.

Men dum som jeg er, for tredje gang siden jeg begynte å gå til Tonje for tre års tid siden, så fant jeg ut at jeg kunne jo spare penger ved å gjøre hele denne prosessen hjemme. Og det er her latteren hennes kom inn. For da jeg var ferdig med hele ballet på badet, så lignet jeg på en noe desillusjonert gulrot. Jeg var gul innerst, og så varierende nyanser av oransje, før det endte i rødt i bunn. Heldigvis for meg, så kunne lærlingen hos Tonje ta meg inn bare to timer etter katastrofen inntraff.

Og når jeg først skal gjøre noe, så gjør jeg det ordentlig! Det tok 4 timer i frisørstolen i går, resultatet er sår i hodebunn etter avfargingen og en stiv nakke i dag. Men resultatet er også den kuleste hårfarge jeg noen gang har hatt! Ikke bare fikk jeg det skikkelig rødt, men avhengig av lyset jeg har over meg, så skifter det nyanser mellom oransje, rosa og lilla oppi det røde. Det er selvfølgelig ikke alle som er like begeistret for fargen, men i det store og hele, har jeg bare fått positive tilbakemeldinger.

Det er vannvittig moro når folk stopper deg på kjøpesenteret på vei til behandling og kommenterer hårfargen din fordi den var skikkelig kul. Og jeg trives veldig godt med denne kjenner jeg. Så hurra og takk og lov for Tonje og Drammen velværesalong. Og nå håper jeg at jeg for en gangs skyld har lært leksa mi, og slutter med tullballet med hjemmebleking og farging!


tirsdag 25. august 2015

Ut på tur...

I dag var det klart for Sverigetur igjen. Lite tydet på at vi skulle klare å gjennomføre den, da vi ikke sovna før halv et pga Oliver som ikke ville sove, og jeg våkna halv sju med skikkelig kraftig kvalme. Angsten steg i været en stund der fordi det var så intenst. Men etter 45 minutter, så hadde det roet seg såpass at jeg kunne sove litt videre. Oliver vekket oss 8, klar for å starte dagen, og jeg kjente enda kvalmen og syra, men slo meg til ro med at det bare var syre, og innen en time var vi ute på veien.

Først gikk turen opp til mamma med Oliver. Det er veldig greit å ha en mamma som kan passe han når vi ska på de turene, for da slipper vi tenke på at han blir sliten, vi får med oss mer hjem, og han får mormorkos. Han er så mormordalt til tider, så han storkoser seg når han er der. Så var det bare å sette nesa mot Nordby for litt shopping. Vi er på sparebluss for tida, i håp om klare å få spart opp litt penger til større ting vi ønsker oss, så lista over ting vi skulle ha uten om maten og ting til bursdagen til Oliver, var ikke så stor at det gjorde noe.

Det ble en ting på meg som ikke stod på lista da. For selv om vi ikke skulle handle og shoppe alt vi så, så måtte jeg en tur innom alle de fine butikkene med fine ting inni. Spesielt den ene der hvor de har masse Mummi ting. Jeg elsker Mummi serien, men synes dessverre den er litt for dyr. Så det er ikke noe jeg tar meg råd til, men å kikke og drømme, det kan jeg. Men der hadde de noen kanner med Mummi på som var på salg. Det var 1. sortering, men utgående mønster. Så de var satt ned fra 379 til 199, og den klarte jeg ikke motstå. Og jeg er så lykkelig over den kanna der. Da følte jeg at lykke kan kjøpes for penger, for en liten stund i hvert fall.

Det ble en god del mat som ble handlet inn da. For utvalget i glutenfritt er så mye større der enn her. Samme med melkefritt. Jeg har lagt min elsk på Alpro sin yoghurt på kartong. Og den har de ikke her. Men vi har kost oss, handlet og koblet av. Beina verker, nakken er stiv etter handlevogntrilling og bilkjøring, og jeg er så sliten at jeg snart sover stående. Men vi har hatt en veldig fin dag på tur. Og jeg overkom en situasjon jeg aldri hadde kommet over for et år siden. Nå løsnet riktignok magen min og kvalmen etter lunsj mens vi var i Sverige. Så jeg merket ikke noe til den etter det. Men for et år siden, hadde jeg aldri i verden dratt i det hele tatt etter en sånn start på dagen, og med kvalmen værende. Jeg hadde ikke dratt på Kiwi her oppe en gang, for jeg hadde vært så redd for å bli syk. Men nå skjønte jeg at det var syre og sult og ikke sykdom som stod bak, og klarte å legge angsten til side og gjøre som jeg ville. Det er en stor seier føler jeg!


søndag 23. august 2015

Elvefestivalen.

I helga har det vært Elvefestivalen her i byen, og vi hadde billetter til gårsdagens konserter. Roxette var hovedattraksjonen, og de måtte vi jo få med oss. Billettene ble da årets bursdagsgave til meg fra Lars, siden jeg har bursdag om under to uker. Jeg sitter igjen med en veldig blandet følelse angående den opplevelsen i går. Mulig jeg rett og slett er borskjemt når det gjelder konserter, for jeg har mest erfaring med metalkonserter av sånne type konserter. Og der er det musikken som er i fokus, folk er høflige og oppfører seg bra. Alkoholen blir en slags bonus for folk. De slipper deg fram, de ber om å få komme forbi hvis de må osv. Med andre ord, de har folkeskikk!

Det samme kan dessverre ikke sies om Elvefestivalen i går. Det første vi opplevde, var i køen inn hvor ei dame begynte å tafse rundt på Lars. Drev med massasje på ryggen hans blant annet. Neste opplevelse kom noen få minutter senere da jeg hadde fått på armbånd for å vise at jeg hadde dagspass, og skulle ned fra den opphøyningen. Da kom det en voksen fyr og veltet meg overende fordi han skulle opp der jeg hadde stått. Og deretter gikk det bare slag i slag.

Vi kom inn på området, kikket litt rundt og fant en plass som virket å være ok. Men det tok ikke lange tida før jeg begynte å merke hvordan folk presset seg fram. En ting er at de vil framover, jeg har null problem med den biten der. Men å dytte folk overende, presse og klemme andre flate, det ser jeg ikke på som greit. Klokka var ikke mer enn 20 da vi kom der, og allerede var det mange som virket rimelig fulle og fæle. Da konserten begynte, så ble det enda verre. For jeg fikk et kjempepress av folk både bak og foran og fikk til slutt ikke puste. Så da kom panikken, og jeg måtte presse meg gjennom folkemengden og bakover.

I år hadde de satt opp serveringstelt midt på plassen der folk skulle stå, sist vi var der, stod det i utkanten. Veldig mye bedre løsning den de hadde sist. For det her gjorde at plassen ble smal og ekkel. Men jeg kom meg ut på baksiden av folkemengden og fikk sett litt om ikke annet. Selv om det ble langt bak. Vi var jo der da Anastacia spilte for noen år siden, og det var betraktelig mye mer folk denne gangen. Et stykke ut i konserten måtte jeg på do, og på vei dit, så møtte jeg på en fremmed fyr som grafset tak i puppene mine og smårista på dem før han gikk videre. Ikke vet jeg hva han tenkte med, og jeg var så sjokkert at jeg ikke rakk å reagere en gang før han var videre.

Men det positive, var at på vei til do, så fant jeg en plass som var ypperlig. Da fikk jeg endelig sett ordentlig, det var grei mengde folk, og de virket mer rolige og mindre fulle enn den folkemassen vi stod i først. Så siste halvdel av konserten ble en bra opplevelse. Og det er jeg glad for. Jeg er glad jeg klarte å snu en dårlig start til en god slutt. Og Roxette leverte. Jeg synes det er helt utrolig at hun har klart å komme seg tilbake som hun har gjort, og står på scenen om og om igjen på den måten der. Jeg beundrer virkelig den styrken hun viser. Jeg håper dog at jeg får sjansen til å oppleve de igjen, men da i en bedre setting.

Konklusjonen min fra gårsdagen er at enten er det noe galt med folket her i byen, eller så er jeg rett og slett ikke noen festivalmenneske. Og det forundrer meg ikke om det er den siste, selv om jeg trivdes godt forrige gang vi var på Elvefestivalen. Men det er noen år siden, og jeg har kommet langt forbi den delen med å drikke seg full og rave rundt og tafse på andre mennesker. Men musikken og konserten gjør det allikevel verd det. For det er jo den vi dro dit for.

Obligatorisk festivaltullebilde


søndag 16. august 2015

Er det verd det?

Tidligere i uka så leste jeg en artikkel som hevder at man blir ulykkelig av å få barn. Mest ulykkelig er de med små barn, også bedrer det seg gradvis fram til de flytter hjemmefra, før det normaliserer seg igjen. Dette er visstnok basert på spørreundersøkelser. Så leste jeg et innlegg på Dagbladet i dag om det samme, skrevet av en uten barn. Og jeg føler for å skrive noen ord om saken jeg og. For jeg skulle virkelig ønske at artikkelen gikk mer i dybden enn den gjorde. Forklart HVA det er som gjør at folk føler seg mer ulykkelige.

Jeg nekter ikke for at livet har endret seg etter vi fikk Oliver. Det kan ikke sammenlignes en gang med det jeg hadde før. Jeg har denne lille poden rundt meg mer eller mindre 24 timer i døgnet. Og ja, til tider er jeg så sliten at jeg nesten blir mannevond, og jeg savner desperat litt tid helt for meg selv. Ikke for å feste eller dra på jenteturer og sånt, men bare være helt alene med høy musikk og husarbeid. Men samtidig så gruer jeg meg litt til han begynner i barnehagen og jeg ikke skal ha han rundt meg hele tida lenger.

For uansett hvor sliten og grinete jeg er, så er jeg fullstendig sjanseløs når denne lille kroppen kommer bort til meg, krabber opp i sofaen ved siden av meg, lener seg inn, smiler sitt søteste smil og gir meg en monsterklem. Eller når jeg sitter i sofaen og ser han leke rundt her mens han ler og ler. Det er den mest perfekte lyden i hele verden tror jeg! Disse to situasjonene gir meg følelsen av fullkommenhet rett og slett.

Jeg har ofret ting etter jeg fikk barn, jeg mistet de vennene jeg hadde under og etter svangerskapet fordi formen min var så elendig som den var. Jeg fikk mer angst enn jeg hadde i utgangspunktet etter hormonene og alt tullet der. Jeg vil kanskje si at jeg er mer deprimert i perioder og, fordi jeg føler jeg ikke strekker til like mye som jeg ønsker bestantdig. Spesielt siden jeg er ufør, og det påvirker familien økonomisk. Jeg har mindre tid til hobbyer, jeg har ikke hatt ordendtlig alenetid på månedsvis. Og jeg kan fortsette å ramse opp.

Men jeg har fått så uendelig mye mer enn jeg har ofret allikevel. Gjennom svangerskapet utviklet jeg et godt vennskap med Victoria. Greit hun bor langt unna, men hun er den beste tanta Oliver har, og viser virkelig at familie ikke alltid er blodsbånd. Med litt jobbing, så har forholdet mellom meg og Lars blitt bedre enn noen sinne. Der jeg før bare la meg på sofaen og sluttet å virke når kroppen eller psyken tullet med meg, så tar jeg meg selv i nakken og drar ut og gjør ting allikevel i dag. Det gjør at jeg opplever mye mer, og er mer aktiv. Jeg har faktisk et liv, om enn litt begrenset pga lite nettverk og økonomi. Men jeg har det. I stedet for at livet mitt består av tv, data og hobby, så skjer det ting.

Men det aller aller viktigste jeg har fått etter jeg fikk Oliver, er den betingelsesløse kjærligheten som overgår absolutt alt man kan forestille seg. Den som bare vokser og vokser for hver dag som går. Den som gjør at jeg holder ut omgangsyker, bæsjebleier og hva det enn måtte være. Den som gjør at jeg nesten dør av stolthet hver gang han lærer nye ting, eller endelig mestrer noe han har prøvd seg på en stund. Og den kjærligheten der, den er verd alt! Om jeg så ikke hadde fått noe positivt ut av det å få barn annet enn den, så hadde det allikevel vært verd det. Så jeg er uenig med artikkelen og undersøkelsen. For ja, ting har endret seg, noen ting til det positive, noen ting til det negative. Men alt i alt, godt oppsummert, så tipper vektskåla langt over på den positive siden. Og jeg er mer lykkelig nå, kjenner oftere på lykkefølelsen nå enn før jeg fikk han. Han gir livet mening!


onsdag 12. august 2015

Senilix.

Jeg var så sikker på at jeg la ut et innlegg etter helga jeg, men den gang ei. Skjønner ikke helt hva jeg har surret med, men jeg går rundt i en evig surr om dagen føler jeg. Ikke det at det egentlig skjer så veldig mye nå, men det er mye som skjer framover. Med ferie på Lars og barnehageoppstart på Oliver, og for ikke å snakke om bursdagsfeiringen til Oliver. Så hodet mitt er litt alle andre plasser enn der jeg er for øyeblikket føler jeg. Men det betyr ikke at jeg ikke klarer å kose meg litt mellom slagene for det.

På lørdag hadde vi middagsbesøk av mamma her. Jeg lagde en biffgryte i slowcookeren, og hadde laget en sjokolademoussekake til dessert. Det smakte helt vidunderlig. Og besøket ble kjempekoselig. Men som alltid nesten, så får jeg jo reaksjoner på maten jeg spiser. Nå har jeg hatt fryktelig mye vondt over tid, så jeg er veldig sliten. Virker som jeg reagerer på absolutt alt for tida, til og med vann. Så jeg våkner ofte, sover dårlig og blir veldig sliten av alle plagene. Håper bare det retter seg opp snart. I natt var det rett og slett et rent lite mareritt fordi det var så vondt. Men jeg har i hvert fall lært en ting etter i natt, blomkål utgår fra maten framover. Det er virkelig ikke verd det.

Ellers går ting i den vante tralten her. Vi er mye hos mamma om dagene, for været er fint, og der har han en helt annen frihet på å løpe rundt og bevege seg enn her. Her er det kjempebratt skråning på den ene siden, veier og hunder på alle andre kanter. Så det er veldig begrenset den friheten han får her, og jeg må følge med hele tida. Hos mamma, setter vi sperrer så han ikke kommer ned til veien, også har han en stor gårdsplass han kan leke på. Der har han gråtasstraktor, huskestativ, trillebår og sandkasse blant annet. Og stooooor løpeplass. Han storkoser seg der! Og det er ganske så deilig for meg å være der og. Med skravling, jeg kan sitte med litt håndarbeid fordi mamma og følger med, og det er liksom hjemme.

Mamma bor jo i barndomshjemmet mitt enda, og selv om hun har både pusset opp og flyttet ned i første etasje siden jeg bodde der, så er det allikevel som å komme hjem når jeg er der. Jeg får så ro i sjelen når jeg sitter ute i gården der og slapper av. Det er rart med det.


fredag 7. august 2015

Takknemlighet.

Jeg har lagt merke til at takknemlighet nesten har blitt ikke-eksisterende i dagens samfunn. Vi krever og forventer, men sjeldent vi er takknemlige for de tingene vi har. Og jeg er ikke noe bedre enn andre der jeg heller. Jeg glemmer litt hva det er som faktisk er bra med livet, når det er perioder kroppen eller angsten er helt på tur. Nå har jeg hatt snart tre måneder med veldig mye krøll fra magen, og det merker jeg tærer på veldig. Det gjør noe med humøret, psyken, den generelle formen... ja egentlig alt føler jeg. Så tidligere i dag, så leste jeg et innlegg på Facebook fra ei jeg skrev brev med før jeg fikk Oliver. Vi har noe av den samme historien bak oss, med forhold som ikke var bra for oss, og et liv preget av vold og problemer. Og da jeg leste dette innlegget, historien hennes, hvor modig hun var og fremdeles er. Hvordan hun har reist seg og kommet ut av det sterkere enn før, og virkelig klart å følge drømmene sine, da følte jeg veldig på dette med takknemlighet.

For selv om magen krangler, og angsten blir tullete når magen er ille nok over tid, så har jeg faktisk vannvittig mange ting i livet mitt å være takknemlig for. For jeg fikk en ny mulighet, en mulighet til å starte på nytt. Vel og merke med et tonn med bagasje på slep, og en kropp som ikke virker. Men jeg fant en god og snill mann, som jeg er evig takknemlig for at er i livet mitt. En mann som faktisk reddet livet mitt da ting herjet rundt meg som verst for 8 år siden. Ikke fordi jeg forelsket meg i han, men fordi han var der da jeg trengte han som mest, selv om vi bare hadde vært sammen i tre små uker. Og han er her den dag i dag.

Vi har vært gjennom mange ting på disse 8 årene. Mange prøvelser utenfra, både gjennom enkelte familiemedlemmer, bagasjen jeg dro med meg, tullball fra tidligere forhold osv. Men vi stod gjennom, og ble bare sterkere og sterkere. Det som derimot holdt på å velte oss, var å få barn. Ikke fordi Oliver var et problem, for vi elsket å tilbringe tida med han. Og vi var aldri på tanken på at vi angret eller noe. Men under svangerskapet, så var jeg så utrolig dårlig både fysisk og av angsten, og etter han ble født, så økte det på til jeg omtrent ikke klarte å stå oppreist til tider. Det var selvfølgelig en masse tull med hormoner og en kropp som var sliten som stod bak. Men det tæret på, og ting eskalerte til et forhold som ikke var bra for noen av oss.

Men sakte, men sikkert, så snudde vi skuta igjen. Vi tok i mot den hjelpen vi kunne få, snakket og snakket sammen til vi omtrent hadde snakket alt trill rundt ti ganger. Og dette året her, har bare blitt bedre og bedre. Vi er ikke tilbake der vi var før Oliver ble født, vi er bedre enn vi var den gangen og. For mange av de tingene som irriterte og skapte trøbbel den gangen, har vi fått snakket med hos en objektiv person, fått satt lys på og ordnet opp i. Og bortsett fra Oliver, så er det nok dette jeg føler meg mest takknemlig for om dagen. Vi har vært utsatt for så mange ting opp gjennom, som ville brutt opp de fleste forhold, men vi er her enda. Sterkere, mer solide og bedre enn noen gang. Og skal jeg være helt ærlig, så føler jeg meg rimelig nyforelska til tider.

For ikke bare begynner jeg å bli meg selv igjen, men han har blitt en forbedret versjon av seg selv på mange måter. Og når jeg ser han og Oliver herje og leke rundt på gulvet her, og hører den fantastiske latteren som kun han klarer å bringe fra hos Oliver, da smelter hjertet mitt fullstendig. Og når jeg har en fryktelig vond dag, og han holder rundt meg og klemmer meg til jeg føler trygghet igjen, da vet jeg at jeg er hos en mann jeg kan stole 100% på. Jeg er så takknemlig for hvor vi er nå, og for at det er akkurat han jeg er sammen med. Det tok meg mange år før jeg sluttet å krympe meg sammen i ren refleks hvis han fektet med armene når vi kranglet, men nå er jeg der. Nå vet jeg at han vil aldri røre meg på den måten, sånn som jeg har opplevd før han. Nå vet jeg at jeg er der jeg skal være. Sammen med den lille familien vi har skapt, som er bygget på kjærlighet, respekt og ærlighet. Endelig kan jeg gi slipp på fortiden og bagasjen, og bare være der jeg er, både når jeg er sårbar og når jeg føler meg trygg.



tirsdag 4. august 2015

Familiekveld

I dag var planen at svigers og søstra til Lars skulle komme til oss en tur. Siden Sandra bare er her en uke, og reiser tilbake til Tyskland i morgen, så må vi jo passe på å få litt tid sammen. Så på morgenkvisten i dag, så satte jeg og Oliver i gang med å bake kake til dessert. Valget falt på bløtkake med hjemmelaget jordbærsyltetøy i dag. Kaka smakte helt nydelig, men av en eller annen grunn, så var det som om kremen smeltet på kaka da den stod i kjøleskapet. Nå bruker jo ikke jeg vanlig kremfløte, men soyafløte, og den er alltid litt bløtere enn vanlig krem. Men ikke sånn som den var i dag.

Siden de kom rett før middagstid, så måtte jeg jo servere middag og. Ingen kommer ut herfra sulten når det er middagstid altså. Og siden vi hadde en svær ørret i fryseren, så passet det jo ypperlig å servere den i dag når vi var så mange til bords. Jeg var litt spent da, for svigermor er virkelig ikke noe fan av fisk, og er i utgangspunktet også ganske småspist av seg. Så jeg lagde litt ekstra tilbehør, og satset på at alle skulle bli mette. Og før jeg visste ordet av det, så hadde svigermor forsynt seg med den tredje gode porsjonen fra ørretten fordi hun synes den var så god. Og det er vel det beste komplimentet en hobbykokk kan få! Jeg tror helt seriøst jeg kun har sett henne spise så godt en gang før, og det var da jeg lagde greske kjøttboller. Og dette da fra ei som ikke liker fisk egentlig. Og da de skulle dra, så klemte hun meg og sa at den fisken var SUPER! Må si jeg følte meg bittelitt stolt da altså.

For Oliver var det veldig stas å ha besøk i dag. Han spiste som en helt, og selv om han ble ferdig lenge før oss, så satt han pent ved bordet, fordi han likte å være med der vi var. Sjeldent jeg har sett så gode bordmanerer hos han, om noen gang hehe. Han fikk en liten minionfigur av Sandra og, som var veldig stas. Og toppen av lykke, var da Opa satte seg ned på gulvet sammen med han og begynte å bygge med duplo. Så i kveld hadde vi en lykkelig og fornøyd liten gutt som gikk og la seg uten protester eller snikforsøk på å få være oppe litt lenger.