onsdag 27. april 2016

Når det positive drukner.

Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle skrive dette innlegget eller ikke. Både fordi jeg ikke vil være en sutreblogger nok en gang, men også fordi det er så personlig, og samtidig litt tabu. Og litt fordi jeg kan ende opp med å høres ut som en utakknemlig drittkjerring. Men her kommer det, så får det bare stå til. I dag er jeg halvveis i svangerskapet. Minus en halv prosent, men jeg er 20 fullgåtte uker. Og jeg sitter med følelsen av at dette er uvirkelig. Jeg skjønner ikke at jeg kan ha kommet så langt allerede, og jeg skjønner ikke at jeg er gravid egentlig. Selv om jeg kjenner bevegelser. Men svangerskapet gir meg ikke noe. Da jeg var gravid med Oliver, så var jeg også mye dårlig, men det var så mye jeg gledet meg over. Hver eneste bevegelse, hvert eneste plagg jeg kjøpte, hver eneste ting jeg planla. Alt var så stas.

Ikke misforstå meg, jeg ER glad jeg er gravid. Og jeg gleder meg veldig til å få hilse på den lille karen jeg har i magen, som danser disko nedi der med jevne mellomrom. Den lille magepøbelen som ikke ville vise seg fram på ultralyden i uke 16, og som ikke klarer å ligge stille i 20 sekunder når vi er på ultralyder. Men alt dette positive, alt som er fint og flott, har druknet fullstendig i alt det vonde som har skjedd i år. Jeg hadde ikke før fått den positive testen, før jeg lå flat med influensa i tre uker. Bokstavelig talt altså, for jeg testet positivt den 9. januar, og dagen etter var jeg så dårlig at jeg måtte til legen fordi jeg ikke fikk puste. De ukene var også Oliver hjemme fra barnehagen med samme sykdom, og å være nygravid og dårlig, med influensa, og hjemme i tre uker da med en syk unge, det er pokker meg tøft!

Han fikk noen få dager i barnehagen, før det kom en kjemperunde omgangsyke der som jeg aldri har sett maken til ellers. Jeg valgte å holde han hjemme, og det gikk greit. Kvalmen hadde roet seg, formen min kom seg, og selv om jeg enda var mye trøtt av svangerskapet, så gikk det greit. Jeg var 9 uker på vei, og tenkte at dette går bra. Så den fredagen, så skulle jeg og Oliver bake boller. Men siden det var så kaldt her hjemme, så skulle jeg fyre opp i parafinovnen før vi satte i gang med bakingen. Oliver satt i sofaen, og jeg foran ovnen. Ikke før hadde jeg lent meg fram for å fikse på veken, så eksploderte hele ovnen i ansiktet på meg. Jeg gikk i sjokk, fikk svidd av halve håret og var brannskadet i ansiktet og i hodebunnen. Jeg fikk kommet meg til legen, og etter forholdene så hadde det gått veldig veldig bra. Men alt stresset førte til en truende spontanabort, og en ultralyd påfølgende mandag med beskjed om å roe heeeeeeelt ned. Og det var greit, for tirsdagen skulle Oliver tilbake i barnehagen igjen.

Men så langt kom vi aldri. For mandag ettermiddag, mens jeg lagde middag, så fikk Oliver nykokt vann over seg, og tre ukers helvete var begynt. Tre uker lå vi ikke på sykehuset, før vi fikk komme hjem, og bare komme inn hver gang han trengte å skifte bandasje. Narkoser annen hver dag, smertestillende, skyhøy feber, et hovent lite ansikt som ikke hadde øyne å se med i noen dager. Ord kan rett og slett ikke beskrive hvor vondt det hele var. Å se det dyrebareste man har på den måte, unner jeg virkelig ingen!!! I slutten av den første uka på sykehuset, så begynte jeg å få brekninger. eg la det til stresset og at kvalmen blir verre med stress, men nå 10 uker senere, så går jeg fremdeles rundt og brekker meg fra 5 til 40 ganger om dagen. Det kommer aldri noe opp, men for en med oppkastfobi å gå sånn, er helt grusomt.

Det gikk noen uker fra vi kom hjem til Oliver kunne reise tilbake i barnehagen. Vi måtte faktisk vente til over påske. Og jeg tror både han og jeg var veldig glad når barnehagen startet igjen. For han begynte bli rastløs av å være så mye hjemme, siden formen min var så dårlig. Og han lengtet nok tilbake til ungene. Han er så blid og god. Men hvile kan jeg fremdeles se langt etter. Ikke før hadde Oliver kommet ut fra sykehuset, så kom mormor inn på sykehuset. Jeg fikk ikke besøkt henne, for da ble jeg forkjøla, men det tar på allikevel når noen man er glad i er innlagt. Man bekymrer seg og tenker mye. Og ukene de går. Legetimer, jordmortimer, ultralyder, timer på sykehuset med Oliver, og før jeg vet ordet av det så er det helg igjen. Det går ikke en uke uten 2-3 avtaler innenfor helsevesenet nå.

Jeg er rett og slett fullstendig utslitt. Jeg klarer ikke hente meg inn igjen, for det skjer så alt for mye hele tida. Jeg har selvfølgelig godt av å komme meg ut, å ligge hjemme på sofaen og råtne er ikke positivt i lengden det heller. Men når jeg må ditt og må datt hele tida, så bare stresser jeg. Jeg har enda ikke fått bearbeidet hele det traumet med parafinovnen og Olivers skader etterpå. Jeg skulle vært hos psykomotorisk fysio for lenge siden for å snakke om det, men jeg har bare ikke orket midt oppi alt dette andre. Jeg er tom, har ikke mer å gå på. Til tider føler jeg meg rett og slett likegyldig til alt. Ingenting gir glede, annet enn Oliver sine apekattstreker. Og det er en vond følelse. Jeg tror ikke jeg er deprimert. Ikke sånn som jeg kjenner til depresjon fra tidligere. Jeg tror rett og slett bare hodet mitt har fått en skikkelig overload med ting som har skjedd negativt, at jeg ikke klarer ta inn noe. En slags forsvarsmekanisme for å overleve alt det vonde.

Men det er frustrerende. Jeg vil glede meg over svangerskapet som jeg gjorde sist. Jeg liker at magen vokser da, har aldri følt meg så fin som med gravidmage. Men jeg vil glede meg over alle småtingene. Alle de små tingene jeg kjøper til Amandus, alle bevegelsene hans. Alle planer og forberedelser. Ikke bare at fokuset blir liggende på brekningene og at jeg må gå på krykker mesteparten av tida pga bekkenet. Jeg savner den gleden jeg følte da jeg stod der med positiv test. Den gleden og forventningene jeg hadde i dagene før, da jeg trodde jeg kunne være gravid pga måten jeg følte meg. Jeg savner å kunne ligge på sofaen, kjenne på sparkene og smile over at jeg har en flott liten gutt inni magen. Nå er det så mange uker siden Oliver var tilbake i barnehagen og hverdagen var i gang, så hvorfor har jeg fremdeles så lite energi? Jeg sover og sover og sover. Og når jeg ikke sover, så ligger jeg for det meste, fordi jeg ikke har energi til å sitte. Og utrolig nok, midt oppi alt det her, så er angsten så mye mindre enn ved sist svangerskap. Sist, hvor jeg ikke hadde en bekymring utenfor svangerskapet, var angsten et rent helvete fra dag en. Denne gangen bare dukker den opp som et irritasjonsmoment her og der som den har gjort innimellom ellers og. Jeg skjønner ikke logikken bak det, men jeg er veldig glad jeg slipper å ha den delen å styre med på toppen av alt det andre.

Dette blir fryktelig langt, men skal runde av nå. Nå er jeg halvveis. Oliver har det som antaglig er sin siste sykehustime med sårene i morgen. Barnehagen og Oliver går så det suser. Og ting har begynt å roe seg rundt. Nå må det vel snu? At jeg fra nå av kan få overskuddet til å glede meg over de positive tingene. At de positive blir sterke nok til å overskygge de negative. Og at de negative forsvinner, roer seg og normaliserer seg. Nå vil jeg ha rom for det gode, ikke det dårlige.

mandag 25. april 2016

Tiden løper fra meg.

Jeg skulle jo oppdatert her for lenge siden, men dagene bare flyr av gårde, og når kvelden kommer, så ligger jeg om slakt på sofaen fram til leggetid. Ting har kommet mer og mer tilbake til normalen her hjemme nå etter ulykken til Oliver. Han er tilbake i barnehagen og storkoser seg der. Nå som det er så mye fint vær og varmere i været og, så er de så mye ute, og det elsker han. Vi har enda en time igjen på sårpoliklinikken, men da tror vi det er over for denne gang. Huden på hodet hans er enda veldig sårbar, så han må dekke seg til i hele sommer, og smøres med solfaktor 50 på de stedene som har vært brent. Merker at bare de satt på et plaster på hodet hans forrige gang på sykehuset, så kom det et nytt sår. Så veldig sårbar hud. Men det går i hvert fall rette veien, og det er jo absolutt det viktigste. Og så lenge formen hans er tipp topp så skal vi ikke klage.

Jeg må jo si at vi har en utrolig herlig tid med han om dagen. Språket har sakte begynt å løsne litt mer, og det kommer stadig noe nytt ut av han. Han smiler og er så blid, gir masse koser og nusser, og er rett og slett bare helt vidunderlig. Han har selvfølgelig sine perioder han og som alle andre 2-åringer. For hvem kjenner vel ikke til den 2-åringen som sinna slenger seg i gulvet og hyler fordi han ikke får viljen sin? Men i det store og hele så er han bare blid og glad.

Tirsdag i forrige uke var det klart for oul for meg og. Og inne i magen min ligger det en frisk og fin liten gutt denne gangen også. Og han får navnet Amandus Elias. Jeg ble denne gangen og, veldig frustrert da jeg var på shopping med mamma etterpå, og fant meter og meter med nydelige jenteklær, og et lite hjørne med noe blåstripete eller grått til gutter. Men en gjennomgang av Olivers gamle tøy, og en tur til Sverige senere, så begynner jeg å bli fornøyd med klærne vi har til han når han kommer. Skulle gjerne hatt litt mer i størrelse 50 som ikke er grått eller stripete da, men får ha is i magen. For nå er det så mye sommertøy ute i butikkene. Så tenker det nok blir bedre bare høsten nærmer seg igjen. Også er det lov å håpe at lille Amandus enten kommer litt før, eller litt senere enn termin, for jeg har nemlig termin tre dager før Olivers 3 års dag. Jeg har en veldig livlig krabat i magen denne gangen da. Det sprelles og danses i hytt og pine inni der. Og til alle døgnets tider. Mye mer aktiv enn storebroren var så langt. Skal bli moro å se om han er like aktiv utenfor magen også.

lørdag 27. februar 2016

Oppdatering om Oliver Tobias

Jeg vet jeg burde ha oppdatert for lenge siden, men jeg har rett og slett ikke orket midt oppi sårskift, sykehusbesøk, svangerskapskvalme, stress og ja i det hele tatt. Nå har roen senket seg litt, så da kan jeg oppdatere litt igjen. Mandag for 12 dager siden, så fikk Oliver en liter nesten nykokt vann over seg. Det innebar ambulanse og sykehus for vår del. Han hovnet opp skikkelig i ansiktet, og klarte ikke se noen dager. Det var en krevende tid for både liten og stor, for siden han ikke kunne se oss, så måtte han hele tida føle en av oss inntil seg. I tilleg, så var han så sliten og dårlig form, at han sov veldig mye og ikke orket stort.

Torsdag i forrige uke, fikk han opp venstre øye, og formen steg gradvis utover kvelden. Fredagen fikk han opp høyre øye, og nå begynte vi virkelig å se antydninger til gutten vår igjen. Han tulla og tøysa, bølla og hadde det så moro på kvelden den dagen. Det resulterte i at jeg, full av svangerskapshormoner, kollapset fullstendig på lørdagen. Jeg skalv, var kvalm, svimmel og slet med pusten. Så jeg kom meg ingen steder på morgenen. Siden jeg er gravid, og er så avhengig av søvn for å unngå den verste kvalmen, så har vi løst det sånn at Lars er den som er innlagt med han, han er der på nettene, og store deler av dagene. Også har han fått noen timer på kvelden hjemme mens jeg har hatt mamma hos meg på sykehuset, bare sånn at han og får koblet ut litt. Jeg satt her hjemme, og prøvde veldig å klare å reise på sykehuset, men måtte bare gi opp. Så jeg sovna på sofaen, og våkna igjen 13, da mamma, pappa og Yani kom for å vaske ned huset vårt. Siden Oliver må ha det rent pga infeksjonsfare når han kommer hjem så er det greit med en skikkelig shining.

Og for en jobb de gjorde! Jeg fikk kommet meg bort til han på lørdags kvelden, men slet med brekningstrang hele kvelden. Samme søndag, og mandag, og da tirsdagen kom, så hadde jeg en hel dag hvor jeg ikke kom meg noen vei. Jeg var bare så kvalm, og bare sov og sov og sov. Heldigvis visste jeg at Oliver var i gode hender hos Lars. Og nå hadde han kviknet såpass til i formen at jeg ikke var bekymret på samme måten lenger. Annet enn at han har slitt en del med feber som har gått opp og ned som de ikke har blitt kloke på.

På onsdag, etter nok et sårskift i narkose, det fjerde i rekken, så ble vi tilbudt å reise hjem på perm fram til i dag. Siden vi i løpet av en halvtime fikk 5 ulike beskjeder angående Oliver og feber hvis vi reiste hjem, så valgte vi å si nei. Og det følte vi var riktig valg, siden han fikk 40,8 i feber på kvelden. Men fremdeles ingen infeksjon. Torsdagen kom, og vi ble regelrett kastet ut av rommet vi hadde, fordi de trengte det til noen andre. Det var veldig skummelt å skulle reise hjem på perm med tanke på kvelden før. Men det gikk over all forventning. Han kviknet så til da han kom hjem, ble feberfri og alt var bare helt herlig. I går kveld var det inn igjen, for ny narkose i dag.

I dag skulle han i narkose klokka 9, men den ble nærmere halv to før vi kom inn. Siden de hadde fått en del akuttsaker. Men endelig ble det hans tur, og nå er vi hjemme på perm igjen til mandag morgen. Da er det inn igjen på nytt sårskift. Også i narkose. De sier vi må regne med 2-2,5 uke før vi kan skrives ut, men de tror vi kan være en del på perm hjemme i mellomtiden og det er bra.

tirsdag 16. februar 2016

En mammas verste mareritt.

I går var vi hos mamma og koste oss, jeg og Oliver. Vi kom hjem, begynte på middagen og alt var som normalt hjemme. Middagen var nesten ferdig, da jeg kokte opp en vannkoker med varmt vann for å sette til avkjøling i kjølskapet. Oliver var i stua, så jeg helte vannet over i to litermål, før jeg snudde meg rundt for å åpne kjøleskapet. Da jeg snur meg tilbake for å hente litermålene, så ser jeg Oliver står på tå for å velte de ned. Jeg hylskriker nei, kaster meg over for å få stoppet det, men er et halvt sekund for sen for det han hadde i venstre hånda. Resultatet var nesten nykokt vann over hele ansiktet og ene armen hans.

Han hylskrek, og alt jeg tenkte var at jeg må få Lars inn, for han kan lettere og fortere få han inn i dusjen enn meg. Lars kom mens jeg vrengte av han klærne, før jeg beinet opp trappa med Lars og Oliver hakk i hæl. Inn i dusjen med han, og mens Lars dusjet han i kaldt vann, så gikk jeg ned og ringte etter ambulanse. Ti minutter senere kom de stormende inn i gårdsplassen vår, fikk rundt han noen håndkler og ut med han. Jeg kjørte etter i vår bil, og utrolig nok klarte jeg å holde meg helt kald.

Jeg kom inn på akuttmottaket få minutter etter de hadde kommet inn, og ble vist inn på et stort rom med enormt masse mennesker. Det var ikke alle jeg klarte å få tak på ansiktene på, men de som stod nærmest og som jeg snakket mest med, var rett og slett helt fantastiske mennesker! Jeg kan virkelig ikke få rost de nok. Oliver klamret seg fast til meg, og de jobbet kjapt og effektivt for å begrense skadene videre. Det hele endte med at jeg nesten besvimte da Oliver endelig begynte å slappe av fordi smertestillende virket, så jeg havnet på egen seng der inne mens jeg lå og så på hvordan de jobbet med han. De var så flinke til å fortelle underveis hva de gjorde og hvorfor. Og jeg følte de ikke bare ivaretok Oliver som pasient, men også oss som foreldre. Tre av disse menneskene var til og med oppom oss på barneavdelingen senere på kvelden for å se hvordan det gikk med han. Tenk så flotte mennesker når uhellet først var ute!

Siden i går kveld, har vi vært på barneavdelingen her. Her blir vi også godt ivaretatt alle mann, men her er det roligere. Oliver får sove mellom slagene av prøver og sjekker, og det er godt. Vi voksne derimot har så underskudd på søvn at det ser ut som vi har vært en tur i Limbo siden i går kveld. Oliver har hovnet opp i ansiktet, pga 2.grads forbrenning i hele ansiktet, men i følge legen, så ser det verre ut enn det er. De følger oss godt opp her, og i morgen skal han i narkose for å skifte og rense sårene. Foreløpig skal vi være her to dager til, med mulighet for forlengelse. Vi får bare se hvor lang tid det tar. Men det er godt å være her, å vite at de følger med og at han er i gode hender. Jeg har hatt mange fordommer mot Drammen sykehus etter heller dårlige erfaringer med ymse avdelinger her. Men denne gangen, har jeg kun positive ting å si. Kanskje vi har vært heldige med menneskene som har vært innom, eller kanskje det er fordi det er snakk om et lite barn. Men uansett årsak, så har de vært fantastiske her.

lørdag 13. februar 2016

Den verste dagen noen sinne.

Dagen i går begynte som alle andre dager. Frokost med Oliver, sofakos under dyna og bare kos. Da klokka var rundt 9, så tenkte jeg at nei, nå fryser jeg så fælt at jeg må få tent opp i parafinovnen igjen. Den har hatt en sånn idiotisk ting, at vi må skru den av når det blåser mye, for da slår flammene ut under den, og det stinker parafin i hele huset her. Noe som da skjedde natt til i går. Som tenkt, så gjort. Jeg fikk i gang parafinovnen og satte meg i sofaen. Få minutter etterpå, så reagerte jeg på at det luktet veldig parafin her, og at den lagde mye rare lyder den ikke pleier å gjøre, så jeg skrudde den av igjen, og lot den stå og bli kald.

Etter rundt 30 minutter, så kjentes den kald ut, den hadde jo uansett ikke brent lenge, så jeg tok av den som stenger for oksygenet der man tenner på, og gikk for å hente lighter. Oliver som normalt sett alltid henger over meg når jeg gjør sånt, satt denne gangen for en gangs skyld i sofaen. Jeg satte meg i skredderstilling foran ovnen, tok tak i den til å tenne opp med, for å dytte den inn så den blir dynket i parafin som den skal og hørte et voldsomt pang før en vegg av flammer stod mot meg. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg trodde faktisk at nå var det over. Jeg rakk å registrere at det skjedde en eksplosjon, og jeg tenkte at nå dør jeg. Nå er det over.

Det hele gikk fort, men det tok meg noen sekunder etter det var over, før jeg skjønte at jeg faktisk var i livet enda, og hva som hadde skjedd. Helt i ørska fikk jeg stabbet meg ut i gangen, og ringt til Lars. Innen han tok telefonen, så var jeg hysterisk, for jeg så at ovnen brant, selv om den stod skrudd av, og det ganske så heftig inni der også. Så jeg var livredd. Etter en sånn hendelse, så går man i sjokk, og tenker overhodet ikke klart. Det gjorde ikke jeg heller. Jeg hylte og ulte og gråt mens jeg satt på kjøkkengulvet med svidd hår til alle kanter og kjente hele ansiktet mitt sved. Jeg var redd for å se meg selv i speilet, for jeg trodde jeg ikke så ut. All sunn fornuft tilsier at jeg skulle kledd på meg og Oliver og gått ut i stedet for å knekke sammen sånn, men i mitt hode så ville alt bli bra bare Lars kom hjem.

Oliver stressa rundt meg, og jeg klarte å tenke såpass klart at jeg fikk sagt til han at mamma har vond, pappa kommer og at jeg elsket han. Da roet han seg ned og gikk for å vente på Lars i gangen. Jeg priser meg lykkelig for at vi bare bor 5 minutter fra jobben til Lars, så han kom fort, for jeg var helt utenfo kontroll innvendig, helt i sjokk. Han kom, fikk roet meg såpass at jeg fikk fortalt hva som hadde skjedd, og jeg fikk ringt legen. Der kom jeg rett inn, og han satt bare og ristet på hodet og gjentok at dette er helt utrolig. Han kommenterte alt som hadde gått bra i forhold til hva det normalt sett burde gjort, og jeg skjønte at jeg måtte ha hatt en form for englevakt. Jeg klarte ikke å reise hjem etter legetimen, så vi tok turen innom Gulskogen og kjøpte stekt ris for lunsj, mens jeg prøvde å finne en frisør der som kunne redde håret mitt. Jeg var konstant på gråten, og overhodet ikke klar i hodet, men av en eller annen grunn, så var det håret så veldig viktig der og da.

Det var ingen som kunne ta meg inn der, men jeg fikk en time på Haarcompaniet på Brakerøya litt senere på dagen. Jeg fikk snakket med mamma om hva som hadde skjedd, jeg fikk ringt brannvesenet som guidet oss gjennom hva vi skulle gjøre, og fikk roet meg såpass at frisørtimen gikk bra. Hun klarte å redde såpass mye av håret mitt at jeg nå bare har en bob i stedet for langt hår. Takk og lov, for jeg fryktet alt måtte fjernes med barbering, for det så helt jævlig ut. Mamma og Vidar kom en tur på ettermiddagen, og jeg kjente at det var fryktelig godt. Det var godt å få samlet de nærmeste rundt meg, og snakke om det. Jeg ser solbrent ut, har ikke hår igjen i ansiktet annet enn litt stubbete vipper og bryn, og jeg er kortere på håret, men ellers, så har jeg hatt så ufattelig stor flaks etter en sånn ulykke.

Jeg har gått gjennom hendelsen i går sikkert tusen ganger i hodet mitt i etterkant. Og jeg finner ingen logisk forklaring på at det gikk så bra som det gjorde. Jeg er ikke den som tyr til Gud og religion når det skjer ting, men jeg er helt overbevist om at noe eller noen passet på meg i går, og at det er derfor det gikk så bra som det gjorde. Tankene på alt som kunne gått galt, har sakte begynt å slippe taket, og blitt erstattet med en enorm takknemlighet for alt som gikk bra. At Oliver var på avstand, at jeg ikke hadde tatt på meg strikkejakka i akryl før jeg satte meg foran der, at skadene er minimale, at Lars jobber nærme, at jeg lever. Ikke minst at jeg også i morges fikk sjansen til å sitte med en liten klump av en toåring i armene mine mens vi spiste frokost og så på barnetv. Jeg har sett dusinvis av bilder og tekster på Facebook opp gjennom årene at man vet ikke hva man har før det er borte, ting kan gå så fort osv, og har fnyst i nesa av hver og en av dem fordi de er så klisjefulle. I dag skjønner jeg hva disse handler om. I dag forstår jeg følelsen bak dem. For nå gikk det opp for meg hvor fort ting kan snu, og hvor små tilfeldigheter det noen ganger  er snakk om før det går fra et lite uhell til en stor katastrofe.

Jeg vet ikke hvem eller hva som våket over meg i går og reddet meg. Men jeg er evig takknemlig. Og jeg er også takknemlig for alle de rundt meg som skjønte hvordan jeg hadde det i går, og strakk ut en hånd eller hjalp meg gjennom situasjonen. Lars, mamma, Vidar, Oliver, legen min, dama som tok telefonen på legesenteret og fikk roet meg ned da jeg var hysterisk. Frisøren som klarte å snu en katastrofe for håret, til en kul sveis jeg kan leve med,  og venner og kjente på Facebook som alle strakk ut et godt ord og omsorg.

lørdag 6. februar 2016

Olivers nye t skjorte og store nyhet

I dag har vi en liten pode her hjemme som er strålende fornøyd med den nye t skjorta si. Og med god grunn! Med tanke på budskapet bak. Jeg tror ikke han skjønner så mye av hva som foregår enda, men noe skjønner han, og det er moro å se. Nå er det altså på igjen med ny runde med svangerskap og babis. Jeg fikk positiv test på bursdagen til Lars som var 9. januar, og selv om det enda er litt tidlig, så valgte vi å gå offentlig med det i dag.

Denne gangen har kvalmen vært langt bedre enn sist gang, men magen har krølla og kranglet mye, og jeg er helt usannsynlig trøtt. Så når jeg da avlyser både her og der i alle retninger alt som er, så begynner det jo å oppstå spørsmål om hva som er galt, og en del bekymringer hos folk. Og siden vi var på tidlig UL på mandag, og alt var bra da, så tar vi sjansen på å fortelle det nå. Går det galt, så går det galt uansett, men da vet i hvert fall folk hva som foregår og ikke sitter der som spørsmålstegn når det kommer til stykket. Men siden alt er bra, og jeg har masse symptomer, og legen på sykehuset sa at hun så ingen grunn til at dette skulle gå galt, så satser vi på at det går bra denne gangen og.

onsdag 9. desember 2015

Pause på ubestemt tid

Jeg velger å ta en pause fra bloggingen på ubestemt tid. Jeg har merket lenge nå at jeg ikke har noe å komme med lenger her. Det begynte smått etter Oliver ble født, men jeg synes det blir verre og verre. Jeg har innimellom laget noen innlegg fordi jeg føler meg må, men det blir så halvhjertet. Kan ikke tenke meg det er så spennende å lese om hverdagslivet mitt heller. Og innimellom disse innleggene jeg har følt meg må skrive, så har jeg skrevet et og annet i frustrasjon eller når formen har vært dårlig. Så jeg føler ikke bloggen lenger gjenspeiler hvem jeg er. For alle de gode dagene blir ikke synlige. Jeg har vært inne på tanken på å legge ned hele bloggen og, men foreløpig velger jeg å sette den på pause en stund, for å se om jeg får igjen lysten til å skrive igjen da. Jeg vil svinse innom for å se om det kommer noen kommentarer underveis, så hvis det er noe dere lurer på, så bare spør. Og jeg vil fortsette med matbloggen min som dere finner på http://matallergier.blogspot.com. Med dette ønsker jeg dere en riktig god jul!