onsdag 27. mai 2015

Min lille viking.

Nå nærmer det seg fryktelig fort at vi skal på vår første vikingleir. Kjolene mine er ikke 100% ferdige enda, men de nærmer seg. Buksa til Lars har jeg ikke begynt på en gang, så stress og atter stress med å få ferdig antrekkene. Heldigvis, så har enkelte i Lidir laget vikingklær til Oliver. Så jeg slapp i hvert fall den biten. I dag har vi vært en tur hos Tone, så han fikk prøvd på det hun har laget og det hun holder på med. Tunika, kåpe og ullhette. Så har en annen laget bukse, så den må jeg få hentet før Lierdagene neste helg.

Men i dag var det da tingene hos Tone som ble prøvd og målt. Og han ble jo så tøff! Det så virkelig ut som han var fornøyd selv og, for han løp ut til speilet hele tida for å speile seg. Jeg synes selvfølgelig jeg har verdens kuleste og søteste lille viking. Gleder meg til det blir helt ferdig, og jeg blir helt ferdig med våre antrekk og. Så vi kan være skikkelig vikingfamilie for en helg!

Og hvis det er noen som er i området, og er nysgjerrige, eller synes det høres spennende ut, så finner dere Lidir med vikingleir i Lierbyen under Lierdagene. Det arrangeres også med bueskyting for barn, noe som pleier å være en stor hit blant ungene. Her har vi telt, håndtverk og mer til, så bare komme å se på lørdagen og søndagen.



torsdag 21. mai 2015

Litt sånn verdensmesterfølelse.

Det er torsdag kveld, poden er i seng, og jeg har satt meg i sofaen med data, tv og beina på bordet. Nå vil han riktignok ikke sove der oppe, men så lenge han leker i fred og ro, så klager jeg ikke. Jeg er alene i stua! Og i mer enn fem minutter pga bleieskift, og det er deilig! Denne uka her har vært tøff! Men jeg har gjort ting jeg aldri hadde tro på at jeg skulle klare. Og selv om jeg er utrolig sliten, så kjenner jeg en liten seiersfølelse inni meg.

Forrige uke endte knallbra, men jeg kan ikke si denne uka startet på samme måte. Mandag morgen våknet jeg og kjente at magen var helt på tur. Ikke samarbeidsvillig for alt i verden. Det er vel sånn det går når man overspiser på kake, tar sjansen på en maiskolbe og i det hele tatt ikke tenker seg om når man spiser en hel dag før. Problemet var at jeg skulle levere bilen på verksted klokka 12, til psykomotorisk fysio og så til kiropraktor. Og før og etter det, så skulle jeg hente og levere poden hos mamma. Det gikk ikke mer enn rundt en time fra jeg stod opp, før mamma ringer og sier hun er syk. Jeg kjente hele meg knakk litt der og da. For formen var mildt sagt elendig, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få sammen dagen da.

Kiropraktoren fikk jeg avlyst uten problem, takk og lov. Psykomotorisk måtte jeg uansett betale, så da hun tilbydde seg at jeg hadde med Oliver, så tok jeg han med. Vi kombinerte en minihandletur på Gulskogen og timen der. Og jammen klarte jeg ikke å få levert bilen på verksted, flytte barnesetet over i leiebilen og det med Oliver på slep. Han var så flink der han satt i vogna si med bilen sin i fanget mens jeg flytta over setet. Det var tungt å bære setet og trille vogna samtidig, men det gikk! Begge de delene der var totalt utenfor min komfortsone, men det gikk.

Tirsdag var magen et hakk verre, og jeg følte meg mer død enn levende. Så jeg og Oliver tok en rolig hjemmedag. I går så hadde magen steget enda et hakk opp i smertestyrke, og jeg var så kvalm at jeg trodde jeg ble sprø. Magen stod på spreng og jeg så høygravid ut. Jeg var så slapp og sliten, at jeg følte jeg ikke klarte å våkne ordentlig i det hele tatt. Gårsdagen endte med et refluksanfall ut av en annen verden, og meg liggende på sofaen gjennom natta for å ikke forstyrre Lars.

Så kanskje unødvendig å si, at da jeg våkna i morges, og visste at i dag skulle Lars jobbe 13 timer... Ja da hadde jeg ikke mye håp om at denne dagen skulle gå bra. Men til tross for en dårlig start på dagen, så har magen og formen gradvis kommet seg utover dagen. Jeg og Oliver har lekt masse, kost enda mer, vært ute i sandkassa og han har blitt badet. Og all ære til alenemødre som klarer å bade ungene uten problem når de er alene! Jeg løp nemlig maraton etter en klissvåt gutt oppe i andre etasje her. Men nå er han i seng, jeg kan slappe av, og om ikke lenge, så er Lars hjemme. Jeg er fryktelig sliten, men jeg har vært utenfor komfortsonene mine og mestret så mye denne uka, og det med et elendig utgangspunkt i formen min. Nakken verker, hodet dundrer og svimmelheten herjer etter mye feil stillinger under leken i dag, men Oliver har vært så fornøyd at det er verd hver eneste plage. Så nå er jeg stolt, fornøyd og tenker at det er ufattelig deilig at det nå er langhelg og ingen planer på gang!



søndag 17. mai 2015

Hipp hipp hurra!

I år er det første gang vi virkelig feirer 17.mai her i huset. Vi har vært ute og sett tog et par år, men ellers ikke noe ordentlig feiring. I år derimot, har vi vært i sving fra tidlig morgen til Oliver skulle legge seg. Og da flatet både jeg og Lars ut i sofaen med en pang også. Det har vært en begivenhetsrik dag med mange hyggelige mennesker og usømmelige mengder mat og kake.

Dagen i dag startet med hjemmebakt foccaccia og reker. Vi liker å ha en litt god frokost på 17. mai. Focacciaen bakte jeg egentlig i går kveld, men slang den i ovnen i ti minutter i morges, og da var den som nybakt igjen. Helt suverent. Så var det å få flagg på verandaen og i blomsterkassene, før vi skulle kle på Oliver bunaden sin. Vi hadde nemlig ingen planer om å kle på han den før han hadde spist frokost. Derfra gikk turen til Solbergelva for å se tremeningene hans gå i tog.

Ikke før hadde vi kommet dit, så krasjlandet Oliver i en søledam og bunaden var helt innsauset i søle. Heldigvis så var fetteren min kjapp på labben, og vi fikk låne en bunad som deres gutter hadde vokst i fra. Vi gikk litt nedover der toget skulle gå, men det varte og rakk, og toget tok en evighet. Så Oliver mistet tålmodigheten, jeg ble sulten, og vi alle tre frøys rimelig godt. 12 grader, overskyet og sur vind egner seg ikke bra når det kommer til penklær. Så da toget endelig kom, så var Oliver så sliten og grinete, at vi gikk opp igjen og reiste til mamma. Han sovna kjapt i bilen, så ingen tvil om at han var sliten stakkar.

Hos mamma, møtte vi både mormor, morfar og Vidar også. Mamma hadde satt fram kaker og desserter, men det var saftflaska og apestreker som var mest spennende for Oliver. Veldig stas å få sitte i sofaen mellom oldefar og pappa da. Han er jo så glad i den lille familien sin. Vi ble ikke så lenge hos mamma, for en stund senere skulle vi få besøk, så det var greit å komme seg hjem og slappe av litt.

Jeg sovna på sofaen, med Oliver oppå meg, og våknet en halvtime senere av at han ga meg en klem. Lille søtingen. Heldigvis hadde humøret hans steget litt da Marianne, Alexander og Jørgen kom. Guttene lekte og herjet rundt her, Jørgen falt pladask for brannbilen til Oliver, og var knapt ute av den mens de var her. Vi grilla, og hadde mye godt tilbehør til. Før vi avsluttet med kaker. Så jeg klarte å forspise meg noe veldig, og det har jeg betalt for med kranglete mage i hele kveld. Lite tilgivende sånn sett den magen min. Men det var så hyggelig å ha dem her. Skravla går så lett, og ungene elsker jo å leke sammen. Så herlig å se de i aksjon. Og når de rotter seg sammen mot oss voksne for å drive ramp med skuffene, da kan vi jo ikke annet enn å le heller. Herlige småtroll de der to.

Da de dro rundt 19 i dag, så ble det kveldsmat og senga på Oliver, som for første gang på et par uker sovna så og si med en gang han ble lagt ned. Og sofa, tv og data på oss to. Nå er jeg snart klar for å stupe i seng selv, og ta med meg mange gode minner fra dagen.




tirsdag 12. mai 2015

Helvetesuke og tilbake til hverdagen.

I går var vi endelig tilbake til hverdagen igjen, etter noe som ikke kan beskrives som noe annet enn 10 dager i helvete. Det hele startet med Oliver som spydde, fikk ørebetennelse og hostet og nøys til han spydde i dagesvis. Å bo midt oppi det der når man har emetofobi, og å være til stede hele veien er rettt og slett ren tortur! Mandag forrige uke tok vi han til legen, uten å bli noe klokere av den grunn.

Mandag kveld begynte både jeg og Lars med noe enorme mengder syre. Det var som om det kokte i magen, med mange sure oppstøt og ekkelhet. Og klokka 5 tirsdag morgen, så satte begge i gang med diarerunder. Utrolig nok så gikk det over etter 2 timer hos meg, mens han var sjeldnere på do, men også utover dagen. Onsdag følte jeg meg tipp topp igjen, han var en del bedre bare. Jeg spiste som normalt og var veldig tørst, så drakk mye og gledet meg til en god natts søvn.

Klokka 3 på natta, så kjente jeg en del luftsmerter og tenkte ikke videre over det. Litt over 6 på morgenen var jeg i gang igjen. Da slo angsten til så det sang etter, og jeg tror jeg tør påstå at jeg aldri har hatt verre angst enn den dagen der. Til og med Lars sa at han har aldri sett meg sånn før. Jeg løp jevnlig på do i rundt 16 timer før jeg klarte å få et par timers søvn. Kanskje ikke vits i å si at jeg var fullstendig ubrukelig den dagen. Jeg slutta å telle etter 30 runder på do. Så det sier litt.

Så skulle man tro ting ville bli bedre, men det er vel for mye for langt? For etter all den angsten, så hadde hele kroppen min fått låsninger, og det var helg, så kom meg ikke til kiropraktor før i går. Så hele helga har jeg slitt med brekningsfølelse fordi musklene og nervene strammer. Den forsvant rett etter jeg kom ut fra kiropraktoren. Ikke første gangen jeg er sånn, men sjeldent jeg må gå så lenge med det. Og bare for å toppe det, så viser det seg at Oliver reagerer på katter. Og til tross for innsats, så var det umulig å få de omplassert. Da Oliver fikk pusteproblemer så fort han kom i nærheten av dem, så falt vi på det tunge valget med å avlive dem på lørdag. Så det var en utrolig vond dag.

Søndag var mamma her og hjalp meg med å vaske, for å få vekk alt etter kattene. Vi ble bare halvferdige, så hun kommer tilbake torsdag. Men allerede nå merker vi bedring på Oliver, og det er utrolig deilig. I går kom vi oss endelig tilbake til normalen igjen her. Lars på jobb, meg og Oliver hjemme, og siden til mamma. Siden jeg skulle til kiropraktor. Og i dag har Oliver vært hos frisøren og klippet seg, så han er klar til 17.mai. Og jeg... jeg har vondt overalt enda, kraftig pms og bare håper så inderlig at tre runder med omgangsyke på 4,5 måned er det vi får i år. For nå er jeg sliiiiiten!

Oliver etter frisøren i dag. Han var så fint stylet da vi dro, men innen vi kom fram til mamma, så hadde han sovna og fått busta seg til


lørdag 2. mai 2015

Noen som sa god helg?

Du snakker kaoshelg! Her hadde vi sett fram til en rolig og avslappende helg, men den har blitt alt annet enn det. Oliver har i noen dager nyst mye, og hostet til han har brekt seg innimellom. Men ikke noe mer problem enn det. Så i går morgen nektet han å spise frokost. Han slukte derimot en yoghurt, men ikke lenge etter, så kom alt i retur igjen. Da var det bare fullt styr med vask og skift på han, vask av gulv og leker og alt han traff. Så kom det diare og vi tenkte at NÅ har vi omgangsyken i hus igjen.

Jeg gikk og la meg et par timer fordi jeg var så sliten, og kom ned og fant Lars og Oliver liggende på sofaen. Lars fortalte at han hadde blitt så slapp den siste tida, og da han prøvde gå mot meg, så klarte han ikke stå oppreist omtrent. Måtte holde seg fast i bordet. Og da ble både jeg og Lars redde, og ringte legevakta som ba oss komme ned med en gang. Vi hadde målt om han hadde feber, men ikke noe utslag. Han har vært syk før, men aldri sånn slapp. Lars dro ned på legevakta mens jeg ble igjen her for å lage foccaccia til middag. Sånn i håp om å få i Oliver litt mat når han kom hjem siden han elsker det brødet der.

Men nede på legevakta hadde han kastet opp enda to ganger, og feberen hadde kommet på til 38,7. Erfaringsmessig, så har vi en tass som spyr når den kommer over 38,2. Og etter litt undersøkelser, så fant de ut at han hadde ørebetennelse. De fikk med resept på antibiotika som jeg dro og hentet da de kom hjem. Han fikk en paracet, en dose antibiotika og sovna. Så våkna han igjen etter et par timer, spiste en bolle, drakk litt saft og sovna igjen. Litt før midnatt var det på igjen med spying, for da hadde paraceten gått ut, og feberen gått opp igjen. Ny paracet, og han sov til morgenkvisten.

For hver dose med antibiotika (fire ganger daglig), så har han blitt et hakk bedre. Og i dag tror jeg noe løsna, for det kom masse gørr ut av øret hans her i ettermiddag. Og han har spist både litt frokost, normal middag og litt kveldsmat i dag. Så nå har vi håp om at det verste er over. Det tyder på bedring når stuegulvet ser ut som et bombenedslag og poden bøller i vei. Men fy så slitne vi er begge to, og jeg har jo slitt veldig med angsten siden jeg har vært usikker på om det kan være en omgangsyke bak og. Men det tilsier jo egentlig ikke det. Så får jeg bare håpe resten av helga blir roligere.

Man vet ikke hvor sårbar man er før man har barn som blir syke! Jeg har aldri vært så redd noen gang tror jeg, som da de var på legevakta i går og jeg ikke visste hva som var galt. Å se den vesle gutten min så slapp skremte meg skikkelig! Bare så glad det var noe så enkelt som ørebetennelse og feber og at det kan hjelpe med paracet og antibiotika.

søndag 26. april 2015

Lang og tung uke.

Enkelte uker er bare lange, tunge og kan ikke gå fort nok. Dette har vært en av dem for meg. Jeg har vært i forferdelig dårlig form, mye kvalme, ekstremt trøtt og sliten og svimlet en del. Det er som om ingenting har fungert som det skal i kroppen. Og når jeg blir sånn, ja da henger angsten hakk i hæl, og tømmer meg for enda mer energi på toppen, også blir det en vond sirkel som er vanskelig å komme ut av.

Heldigvis har det løsnet litt nå i helga. Jeg har fått sove litt ekstra, vi har bare kost oss og tatt det med ro her hjemme, og latt husarbeid være husarbeid. Enkelte ganger så er det rett og slett bare greit å utsette sortering av tøy og gulvvask noen dager sånn at man får hentet seg inn litt. Jeg har fått litt dilla på fargelegging for voksne, så jeg har brukt en del tid på det og lest masse i bøker. Jeg elsker bøker, det å synke meg inn i en annen verden og bare drømme meg bort.

Det er mye frustrasjon ute og går på grunn av den nye bilen og. Samme dag vi hentet den, altså for to uker siden, så begynte airbaglampa å blinke. Jeg tok turen innom forhandleren igjen, de fikset den, og jeg kjørte av gårde. Ikke mer enn et par timer senere, så blinket den nok en gang. Jeg fikk time på verkstedet igjen, de fikset, og jeg kjørte av gårde. Tredje gangen jeg startet bilen etterpå, så begynte den hersens lampa å lyse igjen, og nå begynte vi å bli irritert. De kontaktet Nissan, og fant ut at det måtte være en sensor på airbagene som ikke virka. Så jeg fikk time på verksted nå på fredag, og de skulle bytte sensoren. Alt funka som det skulle, og tredje starten etterpå, så begynte den lampa å blinke nok en gang. Jeg var da så sliten og lei at jeg bare godtok at jeg måtte vente til torsdag med å få den inn på verkstedet igjen.

Det godtok ikke Lars, så han ringte ned, stod på sitt, og fredag ettermiddag leverte vi bilen til et langtidsopphold hos Automobilkompaniet. De skal nå gå gjennom bilen fra topp til tå, sjekke alt og ikke gi seg før de finner feilen. De skal da også prøvekjøre bilen i noen dager før vi får den igjen, for å sjekke at det ikke er noe som kommer tilbake. I mellomtiden har vi fått gratis leiebil fra dem, for å kompensere for at vi nå da ikke har noe bil. Det er ufattelig frustrerende at de ikke klarer å fikse feilen, men jeg er ikke i tvil om at de virkelig prøver å få det til. For de skjønner ingenting selv av hva som er galt. Og det at vi da får låne bil, ser jeg på som en positiv ting i forhold til service derfra. Så får vi bare håpe de klarer å fikse bilen nå en gang for alle.

I dag tok vi turen til Marianne, Alexander og Jørgen for å feire bursdagen til Marianne. Det ble noen koselige timer sammen med dem, og foreldrene hennes. Oliver sjarmerte og flørtet som bare det, og han og Jørgen lekte og koste seg. Det er veldig deilig for meg og når vi er der i forhold til mat og kaker og sånt. For Marianne har det samme som meg med gluten og melk, så da er ikke det noe å bekymre seg for eller gruble over, og det er deilig. Det var utrolig deilig med en sånn koselig avslutning på en fæl uke kjenner jeg. Så da er det bare å håpe at det legger lista for neste uke!


lørdag 18. april 2015

Blæh fra alle kanter!

Jeg har hele livet hatt perioder jeg sover dårlig. Som regel så har de periodene vart maks en uke, også har jeg hentet meg inn igjen og sovet godt lenge før neste periode kom. Etter vi fikk Oliver, så føler jeg at de periodene bare har blitt lengre og lengre, og kommet oftere og oftere. Nå er det fire uker siden jeg sov ordentlig sist. Eller, jeg hadde ei natt som var ok for et par uker siden. Men enten, så våkner Oliver alt for tidlig, så jeg får for lite søvn på den måten, eller så har jeg netter hvor jeg aldri sovner ordentlig, våkner 30-40 ganger hver natt og egentlig bare tull. Den siste der er den jeg sliter mest med, for Oliver er egentlig veldig flink til å sove på nettene.

Jeg våkner av de utroligste ting når jeg har sånne netter. Jeg er for varm, for kald, stiv i skulderen eller nakken, ligger noe galt, vil snu meg, er kvalm fordi jeg ligger flatt på ryggen, Lars puster for tungt, katta spiser mat i gangen osv osv osv. Det er utrolig frustrerende når jeg har sånne netter. De er så slitsomme, for jeg får jo aldri hentet meg helt inn. De siste par ukene har jeg kjent at formen min ellers har gått gradvis nedover, og jeg er ganske sikker på at det henger sammen med lite og dårlig søvn over tid.

Denne uka her har rett og slett bare vært forferdelig! Jeg har hatt skikkelig kraftig angst igjen for første gang på mange uker, magen er helt idiotisk kranglete, jeg er kvalm, svimmel, stiv i kroppen, vondt i alle muskler, skjelver innvendig til tider, og ofte på gråten. Og jeg HATER hvert sekund jeg er sånn. At Lars har jobbet en del overtid, og at vi har hatt mye å gjøre både på hverdager og i helger i denne perioden, har ikke akkurat gjort ting lettere. Jeg har sett det lenge nå at jeg begynner å nærme meg en vegg eller stup eller hvordan man skal beskrive det. Jeg skjønte hvor ille det var da jeg på torsdag begynte å gråte fordi Lars ble 20 minutter forsinket hjem fra jobb. Det er da man innser hvor sliten man faktisk er.

I dag var vi en kjapp tur på Ikea for å kjøpe noen småting, og hele veien så var jeg skikkelig dårlig, da vi kom hjem, så bare stupte jeg i seng og ble der i over tre timer. Jeg sov ikke hele tida, men jeg klarte bare ikke å få meg til å stå opp, lå i senga med øynene igjen og ville bare bli der. Jeg kjenner enda et veldig behov for hvile og ro, men de timene hjalp. Selv om kroppen enda er sliten, så kjenner jeg at jeg begynner å komme meg i hvert fall, og med de ekstra timene nå, så har jeg håp om å klare å føle meg ok igjen om jeg får en god natts søvn i natt. Og forhåpentligvis ikke noe mer tullball som gjør at jeg ikke får sove. Jeg begynner å skjønne hvorfor tvungen søvnløshet brukes som torturmetode!