søndag 26. juni 2016

Hva man ikke skal oppleve...

Når man har små barn som går i barnehagen, så er det ikke så veldig unormalt at man får sykdommer i hus. Egentlig er det vel mer regelen enn unntaket. Det jeg ikke forstår, er hvorfor jeg ender med å få ALT, og i mye hardere grad enn Oliver selv, mens Lars sliper unna absolutt alt. Hittil i år har jeg hatt to runder med noe heftige luftveisinfeksjoner som begge varte i tre uker, og slo meg helt ut. Har aldri vært så syk av en luftveisinfeksjon noen gang før. Oliver harket et par uker, Lars var frisk... begge gangene... Så da skulle man tro at man hadde fått sin del for denne gang, men så enkelt var det nok ikke.

For på mandag så merket jeg tre prikker på Oliver. Siden barnehagen har varslet at det går vannkopper der, så konkluderte jeg kjapt med at dette var vannkopper og holdt han hjemme fra barnehagen. Han hadde noen i munnen, noen på haka, masse i bleieområdet og en del på en arm. Men han taklet det greit, var i fin form og alt var topp til de var så og si borte allerede på torsdag.

Og da startet jeg.... Jeg er vant med smerter, jeg har crohns, og sliter mye med mage og sånt, dette overgikk faktisk det meste jeg har vært borti. Det begynte så uskyldig med noe jeg trodde var et instektsbitt på torsdag morgen. Innen vi hadde spist frokost, kommet oss til mamma og jeg hadde vært på sykehuset for svangerskapskontroll, så hadde jeg 9 prikker på hendene og en på leppa. Men ok, det har skjedd før det med mygginvasjon, så fremdeles tenkte jeg ikke veldig mye på det. Vi kom hjem til middagstid, fikk i oss mat, og jeg lå på sofaen og slappet av etter en lang dag, og kjente jeg hadde vondt under beina.

Hendene begynte å klø, og før jeg visste ordet av det, hadde de 9 prikkene blitt til veldig mange! Siden jeg er gravid, og man tross alt i enkelte sjeldne tilfeller kan få vannkopper to ganger, så kontaktet jeg legevakta, for dette begynte å gjøre vondt, og jeg hovnet opp noe veldig i fingrene. Jeg ble stuet inn på et såkalt smitterom, et rom med en benk i miniatyrstørrelse, en forferdelig vond trestol det var umulig å sitte i, og ellers bare hvite vegger. Ingen vinduer, og to dører ut til gangene. Konklusjonen: Munn, hånd og fotsyke, og med beskjed om å oppsøke fastlegen dagen etterpå for å ta en blodprøve å se om jeg faktisk har hatt vannkopper, sånn tilfelle.

Og det var ingen fare for at jeg ikke skulle til fastlegen den dagen. For klokka tre på natta, gikk smertene fra vondt til verre, og det føltes rett og slett ut som om hendene mine stod i brann. De var helt rødflammete, dobbel størrelse enn vanlig og smertenivået var så ille at jeg bare lå og gråt. Føttene mine var vonde, men så lenge jeg holdt de rolig, så merket jeg ikke noe særlig til smertene. Det som stresset meg derimot, var at nå fikk jeg svære sår med skorper rundt i hele ansiktet, i neseborene og ørene. Det kostet alt jeg hadde av energi for å komme meg til legen med det smertenivået, og konklusjonen var den samme som dagen før. Munn, hånd og fotsyke. Fikk noen tips om ting jeg kunne prøve for å lindre smertene, og da jeg kom hjem, hadde almenntilstanden synket til bunnen pga smertene og slitenhet. Så jeg stupte i seng, sammen med en ispose og hydrokortison for å lindre smertene. Det ble ikke mer enn en times søvn før jeg våknet av voldsom kvalme og kranglete mage.

Lars og Oliver kom hjem, og isen hadde nå lindret hendene såpass at hevelsen hadde gått bittelitt tilbake og jeg fikk mer ro i kroppen. Mat hadde jeg ikke fått i meg den dagen, men fikk ned noe middag før jeg sovnet på sofaen her midt i alt bråket, og der lå jeg og sov til halv ni lørdag morgen. Lars hadde vært på apoteket og kjøpt Eurax til meg, så var våken et par ganger og smurte meg med den. I løpet av gårsdagen, kom det nye prikker på innsiden av lårene, albuene og nede på føttene, men smertene var ikke i nærheten av første dagen. I dag svir det når jeg går, hevelsen har gått ned, og byllene har blitt til røde flekker bare på hendene. For vi snakker byller i veldig høyt flertall her. Jeg telte over 50 byller på hver finger på det verste. Huden på et par av fingertuppene er kjempetykk, og jeg har ikke følelse i tuppene, men neglene på samme fingrene er kjempevonde og ømme, og tåler ingenting av trykk før det blir til smerte. Så takk og lov, så er det framgang på dette nå. Men det er nå jeg virkelig ser hvor mange byller jeg faktisk hadde, for hver eneste en, har etterlatt seg en rød flekk (se bildene). nesa og ansiktet er enda fulle av skorper og sår, men jeg håper og tror de forsvinner fort nå som sykdommen er på vei tilbake. Og med dette kan jeg si at barnesykdommer som voksen, er et herk! Nok en gang, med tanke på at jeg fikk vannkopper i en alder av 22. Hurra for å være gravid, ha nedsatt immunforsvar og en liten en i barnehage. NÅ må det da være stopp for denne gang?


fredag 17. juni 2016

3d ul, feriedag og sommerfest

I går var det en dag vi har sett fram til lenge. Endelig var det klart for 3d ultralyd på Ultralydklinikken i Drammen. Lars hadde tatt en feriedag, å vi skulle få litt tid sammen, og på kvelden var det sommerfest i barnehagen. Vi troppet opp på Ultralydklinikken, og fikk kjempefine bilder av den lille magebølla vår. Han var ikke så samarbeidsvillig, turna rundt og var aktiv, men noen bra bilder ble det allikevel. Veldig flott opplevelse å se han sånn. Det er noe helt annet enn disse kornete og dårlige bildene man får på sykehuset. Egentlig helt merkelig at sykehuset har så dårlig utstyr.

I god tro om småbarnsforeldre flest, så gikk en god del av fridagen med på å sove. Helt merkelig det der. Uansett hvor godt man sover på nettene, så benytter man sjansen til å sove helt i fred og ro når man har den. Jeg fikk pyntet muffinsene til sommerfesten, og vi fikk slappet av og bare kost oss sammen også, men dagen forsvant før vi rakk å blunke.

Sommerfesten i barnehagen var fra 16.30 til 19. Litt i det seneste laget for min smak, og for Oliver i hvert fall. For han var så sliten og trøtt, at han sovna i bilen og sov helt til 09.20 i dag. Og enda har han vært trøtt og sliten gjennom dagen. Men det var en veldig hyggelig opplevelse. Dette er jo vår første sommerfest, siden det er første året hans i barnehagen, og det frister til gjentakelse neste år. Pølser og saft, kaker og loddsalg. Og unger som lekte og lo i alle retninger. Vi var jo kjempeheldige med været og. For det hadde regnet hele onsdagen, og var veldig grått på morgenen. Men selv om værmeldingen sa regn, så klarnet det opp, og vi fikk sol på ettermiddagen. Perfekt vær for en sommerfest. Nå er både jeg og Oliver veldig klar for helg, for vi ble begge slitne fra gårsdagen. Ikke lett å være gravid i dårlig form, eller liten og aktiv bestandig.


mandag 13. juni 2016

Forandring fryder

Før jul, så begynte jeg en liten prosess med å bli lysere i håret. Den fikk en brå slutt i februar da parafinovnen eksploderte i ansiktet på meg her. For da ble det fargeforbud fram til sommeren pga sår i hodebunnen. Jeg har lenge kjent at jeg trenger en oppfriskning. Jeg føler meg så sliten og dratt i ansiktet pga alle smertene og plagene med svangerskapet nå, og føler meg bare fæl rett og slett. Ser det på bilder og. Så da feriepengene kom nå, så bestemte jeg meg for at nå skal jeg få fikset dette håret. For om man føler seg fæl fra før av, så blir det i hvert fall ikke bedre av en nærmere 15 cm ettervekst med oransje tupper.

Jeg har konsekvent gått med håret i hestehale siden mars nettopp pga den fæle etterveksten. Ellers ser jeg ikke ut. I morges hadde jeg time hos frisøren, klar for litt forandring. Jeg synes egentlig det var kjempeskummelt, for jeg har alltid hatt hele farger. Har jeg hatt striper, så er det knalle farger eller lignende for å fremheve rødfargen i håret feks. Jeg har aldri vært lys og med striper. Så jeg ble noe skuffa, da jeg etter nesten to timer i stolen egentlig ikke så veldig annerledes ut. Samme farge som før, men jevnere. Så jeg sa fra at dette ble ikke helt som jeg hadde forventet, og da ble det lagt inn ny runde med striper.

Tre timer fra start til slutt, pluss noen minutter, og jeg kom ut fra frisøren blond og fornøyd. Det var viktig for meg at jeg ikke skulle bli for lys. Helt lys blond føler jeg at jeg er ferdig med for en god del år siden. Men jeg ville være noe ala den opprinnelige hårfargen min, bare med striper og litt mer spill i håret. Og det fikk jeg. Nå er jeg kjempefornøyd. Må venne meg til å gå fra det fæle håret til det fine håret, men det er en tilvenning som bare er positiv. Jeg ser fremdeles helt utslitt og fæl ut på bilder, men håret skal jeg i hvert fall ikke klage på lenger. Balsam for sjelen, men bekkenet og ryggen har vært blidere enn de er nå i kveld. Men man må lide litt for skjønnheten innimellom og.

søndag 5. juni 2016

Vi er fremdeles i livet...

Dette svangerskapet her går forbi i et evig sus av plager, sykdom, skader og problemer. Og tida mi strekker ikke til for noe av det jeg har lyst til å gjøre merker jeg. Så verdens verste blogger, som oppdaterer rundt en gang i måneden eller noe nå. Men her er i hvert fall en liten oppdatering fra vår kant av landet. Jeg er nå 25+4 i svangerskapet, og har fremdeles brekninger til tider. Jeg sliter veldig mye med bekkenet og ryggen, og har fått veldig redusert ganglengde, før jeg ikke klarer bevege meg mer. 200 meter er som regel nok til å slå meg ut resten av dagen. Så det legger en enorm utfordring på ting føler jeg. Alle gledene sist svangerskap med shoppingturer og sånt, kan jeg nå bare glemme. Vi ble jo syke her og, først Oliver og så meg. En skikkelig runde forkjølelse av noe slag, med så voldsom hoste at jeg endte med ekstrem hodepine og legevakttur 16.mai. Så 17.mai ble tilbrakt på sofaen, hostende og med hodepine og heller elendig form.

Da hosten endelig begynte å roe seg litt, så klarte jeg å hoste på meg noe legevakta mente var ribbensbrudd. Jeg vil tro det kanskje "bare" var en slags kink, for jeg er langt bedre i dag, en uke senere. Men det ble et par dager på Paralgin forte, og hvor mamma måtte komme og hjelpe til med Oliver, for jeg fikk han ikke ut av senga, skiftet bleie på han eller noe. Han var da frisk nok til barnehagen, men det var jo så veldig stas med mormor på besøk, så vi lot han få være her sammen med oss.

Oliver har det fint da. Sånn bortsett fra forkjølelsen som har vært. Han er tilbake i barnehagen for fullt, og storkoser seg. De gjør jo så mye spennende der. Brannsårene har blitt til arr, som sannsynligvis vil blekne med tida. Vi merker at huden hans, spesielt oppe på hodet er veldig skjør og sårbar. For det skal ingenting til før han får et nytt lite sår der. Blir han litt for varm, dunker hodet borti noe eller lignende, så har han sår med en gang. Men han godtar å bli smurt med solkrem uten problem, og nå har vi endelig funnet en solhatt han synes er ok og. Største størrelsen vi har funnet i solhatter måtte til for å få en som passer på hodet hans. Men da kjøpte vi like godt to stykker og.

Nå i varmen, så har jeg slitt veldig med følelsen av å besvime og kvalme, og til og med Oliver har vært slappere enn vanlig. Derfor har det vært veldig deilig nå i helga, når temperaturene har sunket litt, det har kommet litt bevegelse i lufta, men det er fremdeles varmt nok for sommerklær og uteliv. Og sola har vært på plass hele dagen. Så her har vi lekt med vann og kost oss ute i hagen alle mann. Det var en liten oppdatering fra vår kant. Skal prøve å være litt flinkere framover, men kan ikke garantere noe. Siden alt er så avhengig av formen jeg er i. Håper dere får en fin sommer!

Oliver har fått nye sommerklær fra Hæppy kidz by Sølvi, og denne herlige damen sendte med to sommerluer og fire siklesmekker til Amandus i magen også, uten at jeg måtte betale for det. Snakk om å overraske meg. Jeg ble jo kjempeglad. Og Oliver elsker det nye settet sitt, og går rundt og skal ha på bua hele tida (bua er hans utgave av bæbu). Her er gullklumpen med nye klær og ny sommerhatt.

lørdag 7. mai 2016

Et lite hjertesukk fra en guttemamma.

Jeg har en liten gutt på 2,5 år, og en liten gutt til i magen nå som jeg gleder meg til kommer til verden. Det er mange gleder både ved å være guttemamma og jentemamma, men det er en ting som frustrerer meg veldig når det gjelder å være guttemamma. Jeg er en person som elsker søte dilleting på babyer. Det skal være søtt og yndig når de er små. Tøffe klær kan komme senere når de er litt større. De vokser fort nok som de gjør. Men søte klær er nesten umulig å finne til gutter. Når jeg kommer inn i en klesbutikk og går til babyavdelingen, så er det meter på meter med de nydeligste og søteste jenteklær. Blomster og blonder, kjoler og søte figurer. Og etter litt leting, så finner jeg guttehjørnet. Et bittelite område, med noen grå eller stripete klær, eller enda mer idiotisk, skinnjakke med hette i str 56. Ja, for det er jo kjempepraktisk når de er så små.

Og dette gjentar seg i butikk etter butikk etter butikk. Hvis jentene kan ha rosa og lilla, og nå også tydeligvis blått. Hvorfor kan ikke gutteklærne få litt sprekere farger enn grått og stripete? Ikke at stripete er en farge, men det er i hvert fall ikke søtt. Ja og svart da. Må ikke glemme svarte ting. Der jenteklærne har søte figurer, har gutteklærne darth vader og andre gufne saker. Kjempetøft når de er noen år gamle og skjønner poenget, men en baby skjønner virkelig ikke hva star wars er for noe.

Samme gjelder når det kommer til barneromsdekor og lignende. Jentetingene er så søte og yndige. Guttetingene derimot, det nærmeste søtt jeg kan komme er figurer fra Biler filmene. Igjen, veldig kult når de er et par år gamle, ikke like kult når de er 2 måneder gamle. Oliver ELSKER figurene der nå, men han hadde null interesse av dem da han var liten. Eller enda verre, Spiderman! Skjønner at gutter på 4-5 år kan synes Spiderman er kult, men det er veldig lite kult når det er snakk om dekor til en baby.

Samme fenomenet finner jeg egentlig på nett når det gjelder konkurranser på nett. Jenteting her og jenteting der. Prinsesser og rosa, kjoler og søte nusslige jenteting. Det er ytterst sjeldent jeg kommer over en konkurranse som bare er for gutter. Noen er for begge kjønn, heldigvis. Men generelt sett, så er halvparten av konkurransene jeg finner rettet mot jenter. Og jeg kjenner jeg egentlig blir litt trist av det hele. Jeg skjønner at det er stas med jenter. Det er så  mye man kan dille med dem i forhold til med gutter. Du kan ikke akkurat feste ei sløyfe i håret på en gutt og komme unna med det. Hadde jeg hatt jente, så hadde jeg gått helt inn i den rosa sukkerspinngreia selv, så jeg har ikke noe problemer med å forstå den biten. Men sånn som butikker, samfunnet og ting og tang er lagt opp, så virker det nesten som om det er status å få jente, og gutter er det liksom ikke så farlig med. Får du gutt, så er det liksom ikke så farlig om han kles opp søtt eller ikke, for han er jo en gutt.

Og jeg lurer på hvor kommer den ideen fra? Hvorfor kan man ikke lage kule plagg med søte figurer, disneydigurer osv til gutter og? Hvorfor kan vi ikke få annet enn grått og striper å velge i? Eller enda verre, hvitt med en eller annen stygg figur, eller svart med et dødninghode. Det er faktisk veldig lite kult å se en liten baby med sånne klær. Jeg vil ha Ole Brum og Tussi, Pip og andre søte nusslinger jeg og. Jeg vil ha mer utvalg i klær til gutter, også i babyalder, ikke måtte lete meg inn i et hjørne innerst i butikken etter noe kjedlig og grått jeg ikke ville kledd på ungen min om jeg fikk betalt for det. Det ER faktisk like stas å bli guttemamma som jentemamma.

onsdag 27. april 2016

Når det positive drukner.

Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle skrive dette innlegget eller ikke. Både fordi jeg ikke vil være en sutreblogger nok en gang, men også fordi det er så personlig, og samtidig litt tabu. Og litt fordi jeg kan ende opp med å høres ut som en utakknemlig drittkjerring. Men her kommer det, så får det bare stå til. I dag er jeg halvveis i svangerskapet. Minus en halv prosent, men jeg er 20 fullgåtte uker. Og jeg sitter med følelsen av at dette er uvirkelig. Jeg skjønner ikke at jeg kan ha kommet så langt allerede, og jeg skjønner ikke at jeg er gravid egentlig. Selv om jeg kjenner bevegelser. Men svangerskapet gir meg ikke noe. Da jeg var gravid med Oliver, så var jeg også mye dårlig, men det var så mye jeg gledet meg over. Hver eneste bevegelse, hvert eneste plagg jeg kjøpte, hver eneste ting jeg planla. Alt var så stas.

Ikke misforstå meg, jeg ER glad jeg er gravid. Og jeg gleder meg veldig til å få hilse på den lille karen jeg har i magen, som danser disko nedi der med jevne mellomrom. Den lille magepøbelen som ikke ville vise seg fram på ultralyden i uke 16, og som ikke klarer å ligge stille i 20 sekunder når vi er på ultralyder. Men alt dette positive, alt som er fint og flott, har druknet fullstendig i alt det vonde som har skjedd i år. Jeg hadde ikke før fått den positive testen, før jeg lå flat med influensa i tre uker. Bokstavelig talt altså, for jeg testet positivt den 9. januar, og dagen etter var jeg så dårlig at jeg måtte til legen fordi jeg ikke fikk puste. De ukene var også Oliver hjemme fra barnehagen med samme sykdom, og å være nygravid og dårlig, med influensa, og hjemme i tre uker da med en syk unge, det er pokker meg tøft!

Han fikk noen få dager i barnehagen, før det kom en kjemperunde omgangsyke der som jeg aldri har sett maken til ellers. Jeg valgte å holde han hjemme, og det gikk greit. Kvalmen hadde roet seg, formen min kom seg, og selv om jeg enda var mye trøtt av svangerskapet, så gikk det greit. Jeg var 9 uker på vei, og tenkte at dette går bra. Så den fredagen, så skulle jeg og Oliver bake boller. Men siden det var så kaldt her hjemme, så skulle jeg fyre opp i parafinovnen før vi satte i gang med bakingen. Oliver satt i sofaen, og jeg foran ovnen. Ikke før hadde jeg lent meg fram for å fikse på veken, så eksploderte hele ovnen i ansiktet på meg. Jeg gikk i sjokk, fikk svidd av halve håret og var brannskadet i ansiktet og i hodebunnen. Jeg fikk kommet meg til legen, og etter forholdene så hadde det gått veldig veldig bra. Men alt stresset førte til en truende spontanabort, og en ultralyd påfølgende mandag med beskjed om å roe heeeeeeelt ned. Og det var greit, for tirsdagen skulle Oliver tilbake i barnehagen igjen.

Men så langt kom vi aldri. For mandag ettermiddag, mens jeg lagde middag, så fikk Oliver nykokt vann over seg, og tre ukers helvete var begynt. Tre uker lå vi ikke på sykehuset, før vi fikk komme hjem, og bare komme inn hver gang han trengte å skifte bandasje. Narkoser annen hver dag, smertestillende, skyhøy feber, et hovent lite ansikt som ikke hadde øyne å se med i noen dager. Ord kan rett og slett ikke beskrive hvor vondt det hele var. Å se det dyrebareste man har på den måte, unner jeg virkelig ingen!!! I slutten av den første uka på sykehuset, så begynte jeg å få brekninger. eg la det til stresset og at kvalmen blir verre med stress, men nå 10 uker senere, så går jeg fremdeles rundt og brekker meg fra 5 til 40 ganger om dagen. Det kommer aldri noe opp, men for en med oppkastfobi å gå sånn, er helt grusomt.

Det gikk noen uker fra vi kom hjem til Oliver kunne reise tilbake i barnehagen. Vi måtte faktisk vente til over påske. Og jeg tror både han og jeg var veldig glad når barnehagen startet igjen. For han begynte bli rastløs av å være så mye hjemme, siden formen min var så dårlig. Og han lengtet nok tilbake til ungene. Han er så blid og god. Men hvile kan jeg fremdeles se langt etter. Ikke før hadde Oliver kommet ut fra sykehuset, så kom mormor inn på sykehuset. Jeg fikk ikke besøkt henne, for da ble jeg forkjøla, men det tar på allikevel når noen man er glad i er innlagt. Man bekymrer seg og tenker mye. Og ukene de går. Legetimer, jordmortimer, ultralyder, timer på sykehuset med Oliver, og før jeg vet ordet av det så er det helg igjen. Det går ikke en uke uten 2-3 avtaler innenfor helsevesenet nå.

Jeg er rett og slett fullstendig utslitt. Jeg klarer ikke hente meg inn igjen, for det skjer så alt for mye hele tida. Jeg har selvfølgelig godt av å komme meg ut, å ligge hjemme på sofaen og råtne er ikke positivt i lengden det heller. Men når jeg må ditt og må datt hele tida, så bare stresser jeg. Jeg har enda ikke fått bearbeidet hele det traumet med parafinovnen og Olivers skader etterpå. Jeg skulle vært hos psykomotorisk fysio for lenge siden for å snakke om det, men jeg har bare ikke orket midt oppi alt dette andre. Jeg er tom, har ikke mer å gå på. Til tider føler jeg meg rett og slett likegyldig til alt. Ingenting gir glede, annet enn Oliver sine apekattstreker. Og det er en vond følelse. Jeg tror ikke jeg er deprimert. Ikke sånn som jeg kjenner til depresjon fra tidligere. Jeg tror rett og slett bare hodet mitt har fått en skikkelig overload med ting som har skjedd negativt, at jeg ikke klarer ta inn noe. En slags forsvarsmekanisme for å overleve alt det vonde.

Men det er frustrerende. Jeg vil glede meg over svangerskapet som jeg gjorde sist. Jeg liker at magen vokser da, har aldri følt meg så fin som med gravidmage. Men jeg vil glede meg over alle småtingene. Alle de små tingene jeg kjøper til Amandus, alle bevegelsene hans. Alle planer og forberedelser. Ikke bare at fokuset blir liggende på brekningene og at jeg må gå på krykker mesteparten av tida pga bekkenet. Jeg savner den gleden jeg følte da jeg stod der med positiv test. Den gleden og forventningene jeg hadde i dagene før, da jeg trodde jeg kunne være gravid pga måten jeg følte meg. Jeg savner å kunne ligge på sofaen, kjenne på sparkene og smile over at jeg har en flott liten gutt inni magen. Nå er det så mange uker siden Oliver var tilbake i barnehagen og hverdagen var i gang, så hvorfor har jeg fremdeles så lite energi? Jeg sover og sover og sover. Og når jeg ikke sover, så ligger jeg for det meste, fordi jeg ikke har energi til å sitte. Og utrolig nok, midt oppi alt det her, så er angsten så mye mindre enn ved sist svangerskap. Sist, hvor jeg ikke hadde en bekymring utenfor svangerskapet, var angsten et rent helvete fra dag en. Denne gangen bare dukker den opp som et irritasjonsmoment her og der som den har gjort innimellom ellers og. Jeg skjønner ikke logikken bak det, men jeg er veldig glad jeg slipper å ha den delen å styre med på toppen av alt det andre.

Dette blir fryktelig langt, men skal runde av nå. Nå er jeg halvveis. Oliver har det som antaglig er sin siste sykehustime med sårene i morgen. Barnehagen og Oliver går så det suser. Og ting har begynt å roe seg rundt. Nå må det vel snu? At jeg fra nå av kan få overskuddet til å glede meg over de positive tingene. At de positive blir sterke nok til å overskygge de negative. Og at de negative forsvinner, roer seg og normaliserer seg. Nå vil jeg ha rom for det gode, ikke det dårlige.

mandag 25. april 2016

Tiden løper fra meg.

Jeg skulle jo oppdatert her for lenge siden, men dagene bare flyr av gårde, og når kvelden kommer, så ligger jeg om slakt på sofaen fram til leggetid. Ting har kommet mer og mer tilbake til normalen her hjemme nå etter ulykken til Oliver. Han er tilbake i barnehagen og storkoser seg der. Nå som det er så mye fint vær og varmere i været og, så er de så mye ute, og det elsker han. Vi har enda en time igjen på sårpoliklinikken, men da tror vi det er over for denne gang. Huden på hodet hans er enda veldig sårbar, så han må dekke seg til i hele sommer, og smøres med solfaktor 50 på de stedene som har vært brent. Merker at bare de satt på et plaster på hodet hans forrige gang på sykehuset, så kom det et nytt sår. Så veldig sårbar hud. Men det går i hvert fall rette veien, og det er jo absolutt det viktigste. Og så lenge formen hans er tipp topp så skal vi ikke klage.

Jeg må jo si at vi har en utrolig herlig tid med han om dagen. Språket har sakte begynt å løsne litt mer, og det kommer stadig noe nytt ut av han. Han smiler og er så blid, gir masse koser og nusser, og er rett og slett bare helt vidunderlig. Han har selvfølgelig sine perioder han og som alle andre 2-åringer. For hvem kjenner vel ikke til den 2-åringen som sinna slenger seg i gulvet og hyler fordi han ikke får viljen sin? Men i det store og hele så er han bare blid og glad.

Tirsdag i forrige uke var det klart for oul for meg og. Og inne i magen min ligger det en frisk og fin liten gutt denne gangen også. Og han får navnet Amandus Elias. Jeg ble denne gangen og, veldig frustrert da jeg var på shopping med mamma etterpå, og fant meter og meter med nydelige jenteklær, og et lite hjørne med noe blåstripete eller grått til gutter. Men en gjennomgang av Olivers gamle tøy, og en tur til Sverige senere, så begynner jeg å bli fornøyd med klærne vi har til han når han kommer. Skulle gjerne hatt litt mer i størrelse 50 som ikke er grått eller stripete da, men får ha is i magen. For nå er det så mye sommertøy ute i butikkene. Så tenker det nok blir bedre bare høsten nærmer seg igjen. Også er det lov å håpe at lille Amandus enten kommer litt før, eller litt senere enn termin, for jeg har nemlig termin tre dager før Olivers 3 års dag. Jeg har en veldig livlig krabat i magen denne gangen da. Det sprelles og danses i hytt og pine inni der. Og til alle døgnets tider. Mye mer aktiv enn storebroren var så langt. Skal bli moro å se om han er like aktiv utenfor magen også.